Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2014

Det er en stor glede for meg – på vegne av juryen – å få lov til å dele ut Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2014. Det er i år det tredje år på rad at prisen deles ut. Vi som har sittet i juryen, nemlig Guri Hjeltnes, Sindre Hovdenakk og undertegnede, mener at det at en slik pris finnes, er en tydelig anerkjennelse av sakprosaens posisjon og litterære betydning i Norge. Kritikerprisene nyter, slik vi ser det, en helt spesiell status i den litterære offentligheten på grunn av sin formelle uavhengighet. Det er spesielt viktig i en tid hvor litteraturkritikken er under press. Vi ser kutt i flere dagsavisers bruk av litteraturkritikk. Nettopp derfor trenger vi en Kritikerpris som løfter frem den gode, velskrevne og ikke minst den vesentlige sakprosaen.
De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:
Bjørn Godøy: Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske, Spartacus
Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg, Aschehoug
Marius Lien: Brasiliansk fotball, Falck Forlag
Tore Rem: Knut Hamsun. Reisen til Hitler, Cappelen Damm
I vurderingen har juryen lagt spesielt vekt på at gode sakprosabøker skal være velskrevne og nyskapende. Med andre ord skal bøkene ha et høyt litterært og språklig nivå, det skal være skikkelig kildearbeid, og det skal være en vilje til å kommunisere med leserne. Med nyskapende sakprosa mener vi bøker som tar tak i et materiale på en ny måte og med en vilje til å eksperimentere med form.
Blant de fire nominerte er det stor variasjon i sjanger og tematikk, noe som vi ser på som et tegn på bredden og mangfoldet i den norske sakprosaen akkurat nå. Men de har også fellestrekk. De er på ulikt vis historiske fremstillinger. Ifølge årets prisvinner er: «historikerens oppgave (…) å stå vakt over det som ikke passer inn i sømløse fortellinger, å finne fram til det som skurrer: det utelatte, det tidligere historiefortellinger har ignorert eller ikke ønsket å se.» Eller for å låne et sitat fra Walter Benjamin: «Man må stryke historien mot hårene.» Alle de nominerte bøkene passer på sett og vis inn i en slik forståelse av det å skrive om historien. De kretser særlig rundt sprekker og krakeleringer i den nasjonale identitet, det som man helst vil tie ihjel. Hvordan Brasils tap mot Uruguay i VM i fotball i 1950 ble et nasjonalt traume for brasilianere. Hvordan spedalskhet var en sykdom som ikke passet inn i selvbildet til en ung nasjon på vei inn i det moderne. Hvordan nordmenn støttet opp om okkupantenes totalitære regime under andre verdenskrig, enten som soldat på Østfronten og redaktør av Germanske SS Norges tidsskrift, eller som verdensberømt forfatter med kontroversielle politiske synspunkter. Historien er en kollektiv form for erindring. Noen problemstillinger ser ut til ikke å gi slipp på oss. De vender stadig tilbake.
Men hva kan man egentlig vite om historien? Og hvilke ansvar har en forfatter ovenfor historien? «Historie er den mest underholdende og den mest upålitelige roman», skrev Knut Hamsun. Han mente at historieskrivning knapt var annet enn «sirkler og gjentakelser av de få riktigheter og de mange villfarelser». Ingen tekst kan selvsagt fortelle oss hvordan det «egentlig» var. Men det er en vesensforskjell mellom en roman og en historisk fremstilling. Historisk sakprosa er knyttet til representasjonen av det faktiske. En historisk fremstilling må derfor baseres på fakta, forklare sammenhenger og forholde seg til faglige krav og restriksjoner. Samtidig må en sakprosaforfatter skrive en medrivende og spennende fortelling, skal man lykkes med å nå ut til leserne. Det er en kunst å få det til. Årets prisvinner, Tore Rem med Knut Hamsun. Reisen til Hitler, lykkes til fulle.
Knut Hamsun, en av Norges største forfattere gjennom tidene, er stadig omstridt. Diskusjonen om Knut Hamsuns forhold til nazismen og anti-semittismen – og hvilke konsekvenser hans ideologi eventuelt har for diktningen hans – har pågått siden 1930-tallet. Frontene har vært skarpe. Tore Rems hovedanliggende er å legge død alle forsøk på apologi i den historieforskningen som har beskrevet Hamsun og krigen, forsøk på å frata Hamsun ansvaret for hans nazisme og antisemittisme, med argumenter om at han var senil, døv og uvitende om hva nazismen egentlig gikk ut på, eller at Hamsun var en som nektet å innordne seg, nazismen og Hitler inkludert.
Boken er den første helhetlige gjennomgangen av Knut Hamsuns reise til Adolf Hitler, på det ytre og indre plan. Den beskriver detaljert den berømte forfatterens sju dager lange reise til Adolf Hitler i juni 1943. Den korte reisen blir omdreiningspunktet for det Rem kaller Hamsuns «lange reise»: Historien om hvordan et langt liv formet Hamsuns selvforståelse og politiske holdninger – og for etterspillet som fulgte etter krigen. Rem viser på overbevisende måte hvordan Hamsun bygde myter rundt seg, men også hvordan mytene om Hamsun ble brukt av et totalitært regimes propagandaapparat. I Knut Hamsun. Reisen til Hitler fremstår Hamsun ikke som en gåte, men en strateg som jobbet for sine mål. Hans liv, diktning og offentlige opptredener er ulike sider ved samme prosjekt.
Tore Rems metode er å ta Knut Hamsun på hans eget ord – undersøke det mennesket og dikteren faktisk sa, gjorde og ikke gjorde i sin egen samtid. Den grundige fremstillingen bygger både på kjente kilder og på nytt materiale som åpner opp for nye perspektiver. Rem utforsker ulike former for litterære grep som er spesifikke for dokumentarlitteratur. Kilder og dokumenter inngår nærmest på en organisk måte i det litterære uttrykket, ikke bare tekst, men også tegninger, fotografier, faksimiler av avissider, fotografiske gjengivelser av håndskrevne brev og notater. En slik sammensatt tekst bidrar blant annet til å utvide tekstens troverdighet og gi en annen tekstur i formidlingen av innholdet. Gjennom en slik utstrakt bruk av henvisning til andre tekster og medier, står boken frem ikke som et lukket univers, men med en utpreget intertekstuell karakter. Det gjør dessuten boken til en særdeles vakker bok!
Knut Hamsun. Reisen til Hitler er en rik og givende leseropplevelse som i et klart og presist språk levendegjør en bit av Norges nære historie. Med Rems egne ord tror jeg vi nå bør være klare til «å se Hamsuns politikk i øynene som et ledd i et større arbeid for å forstå krigen». Vi bør være klare til å gå videre.
Prisen for årets beste sakprosabok består av et trykk av Niclas Gulbrandsen med tittel «Seksukers forsalg». Gratulerer!