Olav Dalgaards kritikarpris 2015 til Turid Larsen

Olav Dalgards kritikarpris 2015
Tale ved Inger Østenstad 11. april 2015 i Forfatternes hus i Oslo

Mange har sikkert allerede fått med seg hvem som er årets mottager av Olav Dalgards kritikarpris. Hennes avis, Dagsavisen, har i dag stolt offentliggjort navnet. Og stolt av årets prisvinner har avisen god grunn til å være. Hun er en fremragende utøver av litteraturkritikkens edle fag. At hun også er en ytterst diskré person, er trolig mer spesielt i vår bransje. Vi kjenner alle navnet,Turid Larsen, men selve personen er ukjent for de fleste av oss.
Da jeg forberedte denne talen, begynte jeg der vi gjerne gjør: Jeg googlet «Turid Larsen», søkte på navnet i A-tekst og i Nasjonalbibliotekets flotte søkbare tekstarkiv. Søkerresultatene er imponerende: en stor – virkelig stor – mengde litteraturkritikker, som det er en fornøyelse å lese, mange ulike bøker, trykksaker og tekster hvor disse kritikkene er sitert eller gjengitt i sin helhet, i tillegg er mye solid kulturjournalistikk signert dagens hovedperson. Men jeg fant svært lite personlig, som kunne være til hjelp for å rekonstruere Turid Larsens profesjonelle biografi. Turid Larsen har ingen wikipedia-side, hun skriver «jeg»-fattige tekster, og har ikke etterlatt seg noen egendeklarasjoner eller selvbiografier noe sted.
Nå er dette for så vidt greit siden det selvsagt utelukkende er hennes virksomhet som litteraturkritiker og kritikkenes kvaliteter som ligger til grunn for årets tildeling av Olav Dalgards kritikarpris, som skal gis en person som har gjort en viktig innsats som kritiker over flere år. I så måte er Turid Larsen særlig kvalifisert.
Når hun i dag mottar denne fine uglen, er hun inne i sitt femte tiår som kritiker. Hun er en litteraturkritisk arbeidsmaur, som ikke ser ut til å ville gi seg, og signerte hele 60 anmeldelser i fjor. Turid Larsen, årets ærede prisvinner, er med andre ord en særlig produktiv, erfaren og kunnskapsrik kritiker, som utmerker seg ved å forholde seg til bøkene på en spesielt tiltalende, udogmatisk, engasjert, vennlig og kompetent måte. Hun har fulgt mange viktige forfatterskap over lang tid, og har en spesielt rikholdig erfarings- og kunnskapsbank å øse av, men hun kan også møte ukjente forfattere, som ikke aspirerer til de mest prestisjetunge litterære prisene, med et fordomsfritt sinn.
I 1970, 26 år gammel, begynte årets uglemottaker som kulturjournalist i Arbeiderbladet. Dessverre er denne legendariske avisas arkiv ennå ikke gjort tilgjengelig i A-tekst. I min jakt etter begynnelsen og konkrete biografiske opplysninger om Turid Larsens karriere kontaktet jeg derfor Dagsavisens nåværende og flere av Arbeiderbladets tidligere redaktører. Fra samtlige har det lydd begeistrede hurra-rop over avgjørelsen stipendkomiteen i Norsk kritikerlag har fattet. Jeg måtte love å overbringe de varmeste gratulasjoner til den særs verdige prisvinneren, og snart var listen med hedersbetegnelser på blokken min blitt betraktelig lengre: Årets Dalgard-vinner er solid og belest. Hun er et produktivt arbeidsjern med vakker håndskrift, et fint menneske som er ujålete og evig nysgjerrig, en redelig person som går stille i dørene, men som har sine meningers mot, hun er lojal og observant. Som kritiker har hun i mange tiår gjort lesninger som det står respekt av blant forleggere og forfattere, så vel som blant det lesende publikum. En må ikke ta feil; når det er disse kritikkene som siteres på utallige vaskesedler, skyldes det denne respekten. Dette er en kritiker uten politisk agenda som aldri snur kappen etter den teoretiske vinden, som alltid setter litteraturen først, og som kombinerer det å la seg begeistre og lete etter det gode, med sikker kritiske sans.
I noen tekster, som overhodet ikke handler om henne selv, har Turid Larsen beskrevet den respektinngytende resepsjonisten Astrid Haugen og de røykfylte kontorene i mannsbastionen på Youngstorget på 1970-tallet. I de mørke korridorene traff hun trolig Olav Dalgard selv, som var blitt 72 år da hun begynte i avisa, i Reidar Hirstis redaktørtid, mens Gisken Anderson var utenriksredaktør og Arve Moen var kulturredaktør. Det krevde utvilsomt en viss tilpasningsevne å jobbe under Arve Moen. Han hadde sittet tjue år i redaktørstolen og var en innbitt motstander av fotografier i kulturspaltene. Det var så visst andre tider! I en slik tradisjonalistisk mannsbastion med mange sterke, eldre personligheter bak solide, brune kontordører var det sikkert lurt for en ung dame å være stillfaren og tålmodig.
Turid Larsen viste tidlig en spesiell interesse for litteraturen. Og som Bengt Calmeyer sier det: Folk som hadde interesse og evner, fikk gjerne lov til prøve seg som anmeldere. Det begynte med de små bøkene, de store var det Willy Dahl, som var avisas hovedanmelder på den tiden, som fikk ta. Turid Larsen fikk bøkene som det ikke var helt nødvendig, men hyggelig å anmelde.
Utover på 1990-tallet begynte hun virkelig å blomstre som anmelder. Som voksen, erfaren og mer selvsikker skribent skrev hun bedre og bedre og vokste fram som den litteratur- og kulturskribenten som særlig har preget Arbeiderbladets og senere Dagsavisens kultursider. En ting som må fremheves, er den ryddige og redelige måten hun har kombinert virksomheten som kritiker og kulturjournalist. På ytterst profesjonelt vis har hun aldri trådt forfatterne for nære, og holdt kritikerrollen og journalistrollen strengt adskilt. De jeg har snakket med, har nølt med å kalle henne en feminist, siden det ikke er en betegnelse hun bruker om seg selv, men når en leser hennes kritikker er det lett å se at hun har hatt en særlig interesse for litteratur av kvinnelige forfattere, og at hun har vært lydhør for sentrale kvinnelige forfatterskap som for eksempel Anne-Karin Elstads og Torbjørg Wassmos, som ellers fikk hard medfart i postmodernismens glanstid. I omformingen av avisa fra det patriarkalske Arbeiderbladet til dagens kulturdekning i Dagsavisen har hun flyttet mange viktige stolper.
Turid Larsen, det er en utsøkt glede og fornøyelse å kalle deg fram for å motta Olav Dalgards kritikarpris. Det synlige beviset på prisen er denne veldig fine ugla, som er laget av Sivert Donali. I tillegg får du 10 000 kroner inn på konto, som jeg håper vil gå til noe veldig hyggelig! Det har vært en utsøkt fornøyelse å bli bedre kjent med deg i arbeidet med denne talen. Gratulerer!