Teaterkritikerprisen

Tale ved utdelingen av Teaterkritikerprisen 2014/2015 på Litteraturhuset i Oslo 24. september.

Ved Knut Ove Arntzen

De nominerte til årets kritikerpris er Verdensteatrets Broen over Gjørme, Hanne Tømtas regi av Tre søstre, Nationaltheatret og Torbjørn Eriksen for rollen som Hamlet i Hamlet, Rogaland Teater.

Årets kritikerpris går til Verdensteatrets Broen over Gjørme som hadde premiere fredag 19. september 2014 i Studio-salen på Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden. Forestillingen ble laget og fremført av kunstnergruppen med Lisbeth J. Bodd, Asle Nilsen, Eirik Blekesaune, Piotr Pajchel, Martin Taxt, Alireza Djabbary, Benjamin Nelson, Elisabeth Gmeiner, Torgrim Torve, Espen Sommer Eide, Kristine R. Sandøy, Thorolf Thuestad. I forbindelse med produksjonen kreditereres også Janne Kruse, Laurent Ravot og Niklas Adam.

Forestillingen Broen over Gjørme ble co-produsert av Ultima, festivalen for samtidsmusikk, Oslo, Henie Onstad Kunstsenter, Black Box Teater, Oslo, BIT Teatergarasjen, Bergen og Verdensteatret selv som er støttet av Norsk Kulturråd. Den uferdige produksjonen ble vist som «work in progress» på BIT Teatergarasjens teaterfestival Meteor høsten 2013. Etter premieren på Høvikodden ble den vist ytterligere åtte ganger.

Verdensteatret er Oslo-basert, men har bakgrunn fra Bergen på 1980-tallet hvor gruppen ble grunnlagt av Lisbeth J. Bodd som prosjektteater i 1986, med en kjernegruppe som også omfattet Asle Nilsen med bakgrunn fra Kunstakademiet i Oslo.

Til å begynne med arbeidet Verdensteatret med sirkuslignende forestillinger og gruppen fikk etter hvert mange medvirkende. I Oslo laget de blant annet Badehuset som utendørsforestilling ved Akerselva basert på tekster av Cecilie Løveid. Det var i 1989 og utover 1990-tallet kom en rekke forestillinger, slik som Onsdag 13. Oktober, komposisjon fra 1991. Slik jeg ser det, har Verdensteatret i alle år hatt en viss landskapsorientering i produksjonene sine, det vil si i betydningen av at vi som tilskuere ser inn i landskap eller åpne rom med en installasjonspreget scenografi. Det nomadiske og reisen ble en sentral del av Verdensteatrets måte å orientere seg på, med reiser til Cuba, Odessa, Grønland og India. På disse reisene samlet de materiale i form av video- og lydopptak som inngikk som materiale i produksjoner som Tsalal og Konsert for Grønland i 2001 og 2004. Konsert for Grønland ble tildelt Bessie-prisen i New York i 2006. Det vil føre for langt å nevne alle tidligere produksjoner her.

Broen over Gjørme er langt på vei basert på materialet som ble samlet under reisen til India. Forestillingen, eller installasjonen om man vil, oppsummerer og viderefører et kunstneriske uttrykk som har preget en lang serie med arbeider. De er alle preget av sterke visuelle og lydlige virkemidler slik som video og kinetiske skulpturer. Disse er så satt sammen på en måte som kan oppfattes som et totalinstrument. Dette brukes i Broen over Gjørme til å gå inn i detaljer av teknologiske figurer som ligner marionetter, samtidig som skuespillerne er operatører av en landskapsmaskin. I forestillingen utvikler de detaljene slik at det dukker opp stadig sterkere bilder som glir inn i hverandre, lenker seg til hverandre og farer rundt på skinner eller blir heist opp som om det skulle vært et barokk-lignende scenemaskineri. Detaljene, de mekaniske dukkene, lyden og billedvirkningen er så sterk at de billedlig sett eksploderer og blir fragmenter av metaforisk mening som re-grupperes til nye bilder. Vi kan snakke om en dekonstruksjonsprosess hvor fragmentene blir satt sammen på nye måter slik at ny mening oppstår. Det er lett å la blikket streife nomadisk i dette landskapet – og jeg synes vi kan gjenkjenne solen og himmelen. Broen over Gjørme handler om å sette bilder fra en lang reise sammen til nye bilder, det handler om å rekonstruere tilstander – for ikke å snakke om å gjenskape minner av reiser og levd liv i et nomadisk perspektiv.

Det har vært som forsker og venn mer enn som kritiker jeg har fulgt Verdensteatret. Jeg var med i Odessa på reisen som skulle gi materiale til Tsalal i 2001. Da hadde vi et møte med den ukrainske filosofen Michael Blumenkranz, og vi snakket sammen om hvordan postmodernismen var en dekonstruksjon både politisk og religiøst med fragmenter av tro og tvil spredd utover – etter at alle gamle sannheter var døde. Men noen måtte samle fragmentene sammen til et nytt bilde. Det har Verdensteatret gjort, og det på en allsidig måte med sterke virkninger, spirituelt så vel som estetisk. Verdensteatret har vært på søken i en dekonstruert verden av skiftende mening og erfaring. Broen over Gjørme gir sterke meditative assosiasjoner og passer inn i en tid hvor det nomadiske er blitt politisk, vandringen er blitt overlevelsesstrategi og kunsten prøver å fange denne tilstanden.

Lisbeth J. Bodd gikk bort i tiden omkring visningene av Broen over Gjørme på Høvikodden, og for mange av oss ble det naturlig å tenke på denne forestillingen som en finale for en av norsk teaters mest spennende scenekunstnere; en som gikk imellom kunstartene og ikke så at teatret var tjent med snevre definisjoner for hva som er hva. Lisbeth Bodd har sammen med Asle Nilsen og gruppen bidratt til en tilnærming til kunst og teater preget av et perspektiv som åpner opp der hvor andre setter grenser.