Teaterkritikerprisen til Lasse Kolsrud

Det er i år 65 år siden Teaterkritikerprisen første gang ble utdelt. Prisen er den eldste av våre kritikerpriser. Siden 1939 har den rådende smak i teater skiftet ofte, gjerne flere ganger i hver generasjon. Teaterfolk liker seg gjerne i nye kostymer, kritikere bør like forandring. Men studerer vi listen over de mer enn 60 som har fått prisen gjennom disse årene, finner vi få døgnfluer der. Verdien av en hederspris kan gjerne måles etter hvem som har fått den før, etter hvilket selskap mottakeren nå blir opptatt i. Etter det kriteriet henger Teaterkritikerprisen høyt. Svært høyt.
Dette er prisen et samlet kritikerlag gir til den person de kan enes om at står for den ypperste enkeltprestasjonen innen teaterkunsten i Norge i året som gikk. Rent bortsett fra at man skulle forsverge at kritikere samlet noen gang kan si seg enige om noe som helst, ligger det en annen felle gjemt i forrige utsagn: Teater består jo ikke av enkeltprestasjoner.
Teater er for det første avhengig av et miljø. Et publikum som søker teatret, og som hver kveld er med å gi det liv, skape kveldens kollektive opplevelse. Det er ikke så farlig hvordan de klapper etterpå, sa en skuespiller: Det er hvordan de puster, underveis, som betyr noe. Det, og den kollektive, spente stillheten rett etter at teppet går ned, før applausen bryter løs ? der vi alle kan føle at nå er vi sammen, og dette har vi, og bare vi, opplevd i kveld.
Dernest må teatret ha et internt miljø, en gruppe mennesker som vil noe, en ledelse som våger noe, et ensemble som tør. De trenger ikke elske hverandre, selv om jeg har hørt at slikt har skjedd, men de må elske teatret. Elske det, gjerne med all den sårhet, angst og motstand som også er en del av sann kjærlighet.
Og så må teaterfolket ha noe å si. Og helst da noe som ikke er sagt veldig mange ganger før. De må ha en fortelling, som i en lukket sal hver kveld skal skapes om til en levende, pustende myte. Ethvert godt teater må finne seg sine egne, levende fortellere.
Har jeg nå, ved å understreke det kollektive i teatret, skåret årets prisvinner ned i størrelse, ved å snakke om hvor mange, hvor mye som skal til? Slett ikke. Tvert imot.
For med det virkelig gode teater er det så mye som skal klaffe, så mange som skal være på plass, at utfordringen er enorm. Prøv å spille gitar med én ustemt streng. Det lyder sjelden bra. Det gode teatret er når alle spiller sant ut fra seg selv, og likevel, på et magisk vis, er finstemt tilpasset de andre. Det skjer sjeldnere enn vi egentlig liker å tenke over. Men kveldens prisvinner har maktet å skape et slikt scenisk univers. Det er derfor han i dag skal hedres.
Jeg vet ikke hva som skjedde, og jeg har vanskelig for å forstå det, men på et eller annet tidspunkt må en skuespiller ha banket på et teatersjefkontor og sagt noe slikt som:
? Du, jeg har lyst til å sette opp et stykke, selv om jeg ikke har gjort det før.
? Ja vel, må da det litt nølende svaret ha vært.
? Ja, det er basert på en kollktivroman. Og jeg vil dramatisere det selv. Dessuten trenger jeg 18 skuespillere. Og en hund. Og fullt band på scenen, selvsagt. Som bare skal spille Smiths-låter.
Og etter det, på et eller annet tidspunktpunkt må altså teatersjefen ha sagt:
? Vet du, det syns jeg du skal gjøre.
Slikt er teatermagi. Det skjer ikke i den virkelige verden. Men det skjedde på Det norske teatret. Og det skjedde med en debuterende regissør og dramatiker..
Og vår prisvinner gjennomførte prosjektet. Han dramatiserte novellesamlingen, og satte opp en kompleks, mangefasettert, ned til detaljene gjennomarbeidet forestilling, en oppsetning fylt av varme, som lente seg ut mot publikum, nærmest stagedivet mot oss, i tillit til at vi ville ta imot. Og det gjorde vi. Til og med kritikere elsket forestillingen.
«Det er et virkelig kunststykke Lasse Kolsrud har utført,» skrev VGs Astrid Sletbak. «En gjennomført scenisk versjon,» skrev Aftenpostens Elisabeth Ryg. «Lasse Kolsrud har klart det mesterstykke å lage en forestilling hvor alle livene leves ut samtidig,» sa Dagsavisen. «Forestillingen er en stor ensembleseier,» skrev Bergens Tidende.
Og der er Lasse Kolsruds store bragd: Som dramatiker har han klart å lage teater av Frode Gryttens eminente kollektivroman, teater preget av en sjelden solidaritet med vanlige mennesker, koblet med innsikten i at det er blant såkalt vanlige folk man finner de mest vanvittige skjebner, skikkelser og historier.
Som regissør har han maktet å overføre sin visjon til et stort ensemble, og koblet scenograf, musikeres og hele teatrets mange bidrag sammen med teksten i en kunstnerisk helstøpt forestilling: Til en stor, menneskelig, varm og sår suksess.
Slikt gir tro på teatret. Slikt gir ikke minst tro på Lasse Kolsrud.
Det er en stor glede og ære for meg å nå få anledning til å gi Kritikerprisen 2004 til en så mangefasettert og empatisk teaterkunstner. Med prisen følger, som tradisjonen er, en tegning av Ulf Aas.
Teaterkritikerprisen 2004, for manus og regi på «Bikubesong», satt i scene på Det norske Teatret, går med dette til Lasse Kolsrud.