Espen Stueland er Årets litteraturkritiker 2005

Tale til Årets litteraturkritiker 2005
Av Ane Farsethås

Juryen har bestått av:
Gro Jørstad Nilsen, Maria Kielland Krag, Liv Lundberg, Sissel Furuseth, Ane Farsethås.

Mange rollebytter og raske hatteskift er ikke uvanlig i det litterære liv. Årets kritiker 2005 har likevel hatt usedvanlig mange hatter: tidskriftredaktør, poet, gjendikter, romanforfatter, essayist, debattant, kritiker.

Om vi likevel skulle isolere hans kritikergjerning, slik vi skal i dag, er det neppe noen stor overdrivelse å hevde at den alene er nok til å si at prismottakeren har satt et varig preg på litteraturen i Norge. For selv om det er årets kritiker vi i dag kårer, har prisvinneren vært sentral så lenge at han kunne ha vunnet prisen mange år tidligere, så mange at det nesten kunne være fristende å utrope ham til tiårets kritiker – men siden vi ikke vil bidra til å styrke oppfatningen om kritikeres superlativsyke holder vi oss altså til Årets kritiker 2005. Heller ikke skal tildelingen tolkes som noen fortjenstemedalje for lang og tro tjeneste. Snarere er den uttrykk for at juryen hos denne kritikeren verdsetter følgende kvaliteter:

At årets kritiker besitter en usedvanlig stor kunnskap, både av litterær og allmenn art, som han sjenerøst lar leseren få del i, samtidig som han aldri henfaller til det doserende. Som person er han tydelig til stede i sine tekster: Når vi leser ham, glemmer vi ikke at det er et menneske som skriver. Som f.eks. når årets pristaker i en anmeldelse i fjor la ut på en sammenlikning mellom sopp og lyrikk og minnet leseren om at soppen står så fint nettopp under bokhøsten at dikt virkelig må være gode for at det skal være rimelig å prioritere lesningen av dem.

Årets kritiker har også en polemisk snert som gjør at man som leser sjelden stiller seg likegyldig til det han skriver. Selv når man er uenig i denne anmelderens vurdering finnes det alltid en presis observasjon, en uvanlig refleksjon eller en skarp formulering som gjør at man får utbytte av teksten. Ikke minst har årets kritiker den berømmelige og vanskelig definerbare «egne stemmen», som er en sunn og viktig motvekt til et anonymt og sjablongaktig anmelderspråk som truer med å utviske identiteten til både kritikken og bøkene det skrives om.

Kort sagt: Årets kritiker lever opp til idealet om en kritikk som er fundert i kunnskap og solid lesning, men som ikke søker å skjule det personlige i vurderingen bak pseudo-objektivitetens og forbeholdenes behagelige beskyttelsesdrakt.

Årets kritiker har en usedvanlig bred produksjon, både hva gjelder sjangrene han skriver i og om. Han har publisert både lange essays for de litterært innvidde og korte avisanmeldelser for allmennheten, og virker ikke fastlåst i bastante grensedragninger mellom smal eller bred, folkelig eller intellektuell, tilgjengelig eller utilgjengelig som stadig hjemsøker litteraturdebatten. Det felt årets kritiker har satt størst preg på er lyrikkritikken, der han har gjort en svært viktig innsats på et område som ofte har dårlige vekstvilkår. I andre sammenhenger har han likevel ikke gått av veien for f.eks. å skrive om glattbarberte pornopunger, rap-tekster eller andre språklige uttrykk som har satt sitt preg på omgivelsene våre.

Årets vinner har også vist et kontinuerlig engasjement for å reflektere over kritikken, alltid med utgangspunkt i praksis framfor utopiske idealer: «Noen drømmer om den gode kritikken. Og måten de drømmer på, om den gode kritikken som en gang skal komme, kritikeren som suverent kan skille godt fra dårlig, fortoner seg mer og mer som en form for messianisme,» har han blant annet skrevet.

Selv har han et bevegelig syn på kritikken som en aldri avsluttet virksomhet. Når juryen har lest seg bakover i hans produksjon har vi funnet en kritisk bevissthet i stadig dialog med seg selv om hva anmeldervirksomheten er og bør være, og hva som er god litteratur – en holdning som inngir tillit til den stemmen som snakker i hans anmeldelser. (Som gode eksempler på hans tenkning for åpen scene anbefales hans ikke mindre enn 3 kritikkartikler i det nye tidsskriftet Nordisk kalender for litterær kritikk og essayistikk).

Goethe har i et råd til en ung mann som vil bli litteraturkritiker listet opp all den tid han må bruke på å sette seg inn i de bøker, tidsskrifter, litteraturhistorier osv. som er nødvendig. Konklusjonen er pessimistisk: «Og til slutt, når De finner at det dårlige nettopp er dårlig, kan De ikke engang si det, hvis De ikke vil løpe risikoen for å havne i krig med all verden». Ikke at årets kritiker ligger i noen konstant skyttergravskrig med andre forfattere. Men man ser hos ham heller ingen spor av kapitulasjon for den bekvemme ros som ikke utfordrer noe eller noen. Gjennom karrieren har han klart å holde på sin integritet og uavhengighet fra både forlagshus, avishus og litterære klikker, med et skarpt blikk også for institusjonelle forhold og for institusjonens utgrensningsmekanismer: «Ekskludering styrker båndene innad, der finner man kulturlivets svar på teambuilding med elvepadling,» som prisvinneren har skrevet.
Særlig imponerende er det at årets kritiker så lenge har maktet å opptre i feltet som selvstendig aktør, at han fra en posisjon som uavhengig frilansskribent over så lang tid har klart å levere så mye kvalitetskritikk, uten noen støttende institusjon i ryggen.

Det mest institusjonstilkyttede denne kritikeren har blitt er vel de siste par års engasjement som hovedanmelder i en Oslo-avis. Om prisvinneren, som nettopp har sluttet i denne jobben, skulle føle tildelingen som et press i retning av fortsatt litteraturkritisk virksomhet i offentligheten, er det helt etter juryens intensjon.

Som leser av denne kritikeren og på vegne av juryen er det min glede å overrekke prisen Årets kritiker 2005, hvis håndfaste bevis er et trykk av Øyvind Torseter, til Espen Stueland.