Teaterkritikerprisen 2005/06 gis til Øystein Røger

Det er i år 66 år siden Lars Tvinde og Olafr Havrevold sammen mottok den aller første teaterkritikerprisen i Norge. Og ikke bare var dette den første norske teaterkritikerpris, det var også den første kritikerpris i Norge overhodet. Av de norske kritikerprisene er altså teaterkritikerprisen, eller kritikerprisen for teater som den så korrekt heter, den eldste og mest tradisjonsrike. Og det synes vi er stas.
Vi har også forstått at det er en høythengende pris. Og høythengende bør den også være. For det første, fordi det bare finnes én av den. Det deles ikke kritikerpris for beste scenografi, beste regi, beste mannlige og kvinnelige biroller og hovedroller og så videre. Det deles bare ut én pris. Og mottakeren av den står for det aller ypperste stykke arbeid som er gjort i norsk teater denne sesongen. I hvert fall etter vår grundig innsamlede,vurderte og diskuterte mening,

Som tidligere mottakere av prisen har bemerket er kritikerprisen er heller ingen bransjepris. Den er en uavhengig fagpris. Den er stemt frem, vurdert og diskutert av et uavhengig og forhåpentligvis kompetent korps av norske teaterkritikere. Av oss som sitter på den andre siden av bordet, eller på den andre siden av scenekanten og er strenge og sure.

Men like fullt: Den aller viktigste grunnen til at kritikerprisen nok må være norsk teaters aller høyeste utmerkelse, det er de menneskene som har fått den. Årets prismottaker trer i dag inn i et celebert selskap som de fleste av oss nok ville gitt atskillig for å være tilstede ved, om enn bare som tilskuer.

Årets prismottaker sa i et intervju en gang at han tidlig i karrieren nesten bare ble satt til å spille høye, mørke og mystiske menn. At han i dag, etter tjue år lang bemerkelsesverdig og allsidig karriere som profesjonell skuespiller, nå får norsk teaters høyeste utmerkelse for rollen som en fattig, forfulgt og fordømt dikter på vaklende ferd mot sinnsykeasylet, kunne man kanskje oppfatte som en skjebnens ironi. Om da ikke prismottageren tilførte denne rollen atskillig mye mer enn bare å være mystisk, høy og mørk.
Kollega Ida Lou Larsen skrev i sin anmeldelse på Scenekunst.no at prismottageren med denne rolleprestasjonen «sprenger egne grenser i et utadvendt og ekspressivt spill der han bevarer sin uovertrufne tekstforståelse samtidig som han mer enn noensinne tidligere, dristig men aldri overdrevent lar mimikk og kroppsspråk spille en vesentlig rolle for skikkelsen han gir liv til».

Denne uovertrufne tekstforståelsen har publikum fått oppleve blant annet i flere tolkninger av Jon Fosses dramatikk. Det sies om ham at han er den skuespiller i verden som har spilt i flest oppsetninger av Fosse. Sikkert er det i hvert fall at han er av våre aller fremste mannlige Jon Fosse- skuespillere. Rollen han mottar prisen for er skrevet av en annen skandinavisk dramatiker i verdensmålestokk, nemlig August Strindberg.

Stykket vi snakker om er det første Strindberg skrev etter å ha gjennomgått en dyp eksistensiell og psykologisk krise, som for ettertiden er kjent som hans inferno-periode. Naturalisten Strindberg, som med stykker som Frøken Julie og Faderen hadde vært en kvass portrettør av sin egen samtids virkelighet, begynte nå å stille grunnleggende spørsmål både til virkelighetens beskaffenhet, og til hvordan teatret skulle portrettere den. Resultatet ble ikke bare en religiøs, nesten mystisk oppvåkning for Strindbergs del. Det ble også en ny måte å skrive for og tenke om teater på, som skulle gi massiv gjenklang for alt som finnes både av teater og av dramatikk etter Strindberg, og helt opp til i dag. Det holdt ikke lenger å gjengi virkeligheten, å spille ut en dialog på en mest mulig naturlig måte. Teatret skulle selv bli til sin egen virkelighet, sin egen erfaring, sin egen selvstendige kunstform. Denne oppvåkningen sammenliknet Strindberg selv med apostelen Paulus omvendelse på veien til Damaskus.

Som de fleste sikkert nå har skjønt, er det altså for sin rolle i Strindbergs Til Damaskus at vi hedrer årets prismottaker. Men det er ikke grunnen til at jeg forteller denne historien.
For på samme måte som Strindberg markerer årets prismottager med denne rollen en kompromissløs vilje til å begi seg ut i et åpent og ukjent terreng. Som nevnt kjenner vi ham allerede som en eminent tekstfortolker. Det er han også i Til Damaskus, ikke minst fordi han unnlater å hviler seg på ordene, men makter å forlate den litterære tekstgjengivelsen og arbeide seg inn i et annet og annerledes formspråk, bestående av blikk, gester og bevegelser, et språk som er skuespillerens alene. Et språk som bare kan finne sted i teatret.
Ved å gå inn i dette landskapet sikter skuespilleren utenfor sikkerhetsnettet, og han kan bare navigere etter sin egen sterke og alvorlige tillit til teatret. Den samme sterke og alvorlige tillit som Strindberg tok til orde for i Til Damaskus. Den samme sterke og alvorlige tillit som får oss til å oppsøke teatret gang på gang, til tross for at vi noen ganger føler at den misbrukes. Tilliten til at vi kan oppleve noe her som vi ikke kan oppleve noen andre steder.

Sjelden blir vår tillit til teatret tatt så vel imot som i vårt møte med Den Ukjente i Oskaras Korsunovas oppsetning av Til Damaskus på Nationaltheatret våren 2006. Sjelden gis vi bedre grunner til å fortsette å oppsøke teatret. Sjelden møtes vi med en så kompromissløs tillit til teatrets egenart, og med et så kompromissløst krav om å gjengjelde denne tilliten. For uten denne tilliten ville teatret falle sammen. Det er nettopp dette kompromissløse kravet om tillit, både fra skuespilleren og tilskueren, som gjør teatret til den nok mest sårbare kunstformen vi har, men som også gjør det til åsted for noen av de vakreste og sterkeste øyeblikk vi kan erfare. Både i kunsten og i livet. Sjelden blir vi møtt med et større krav, og sjelden får vi bedre grunn til å fornye denne tilliten, enn i møte med Øystein Røgers kompetente, tillitsvekkende og la meg bruke et så sterkt ord som bergtagende skuespill i rollen som Den Ukjente.
Kritikerprisen for teater 2006, nr 62 i rekken går til Øystein Røger for rollen som Den Ukjente i Strindbergs Til Damaskus på Nationaltheatret våren 2006, i regi av Oskaras Korsunovas. Med prisen følger et grafisk blad av kunstneren Øyvind Torseter.

Tale ved Jon Refsdal Moe