Olav Dalgards kritikarpris til Marta Norheim

Årets Olav Dalgard kritikarpris
Tale til prismottageren lørdag 18. april 2009
Av Inger Østenstad
Litteraturkritiker Nøste Kendzior, som beklageligvis ikke er blant oss lenger, insisterte en gang på at en vinner ikke priser innen vår bransje, en mottar dem. I det følgende skal jeg forsøke å holde meg til denne korrekte betegnelsen om årets mottager av Olav Dalgards kritikarpris. Selv om det virkelig er en fortjenestefull vinner årets mottager er. Vedkommende slår de fleste av oss når det gjelder kvalitet, bredde, engasjement, oversikt, utholdenhet, kunnskaper, formidlingsevne, formidlingskraft og erfaring. I vår sære konkurransegren er det heller ikke nok å rope ut et målbart resultat og et navn, spille av nasjonalsangen og sprette champagnen etter en solid flaskeristing. En god pristale skal være en gåte som langsomt skal demrer for tilhørerne mens det brer seg et tilfreds smil om deres lepper. De fleste av oss kjenner denne sjangeren fra vår deltagelse i utvalg og komiteer som deler ut utmerkelser og priser til fortjenestefulle bøker og forfattere. Den første gangen vår prismottaker deltok i et slikt utvalg mottok Hermann Starheimsæter Melsomprisens 40 000 kroner. Det var i 1991. Olav Dalgard kritikarpris er dessverre bare på 10 000 kroner, men så er det også denne sjeldne, varige, vakre og klokt utseende ugla som er den virkelige prisen. Den er modellert av Sivert Donali og finnes hittil bare i 21 eksemplarer, så vidt jeg kan forstå. I hvert fall finnes det 20 tidligere mottagere av Dalgards kritikarpris, som er den høyeste prisen en kritiker kan oppnå i vårt land, og som ble delt ut første gang i 1981. Valget av årets prismottager er blitt gjort av stipendkomiteen i Kritikerlaget.
Bedømt ut fra mottagerens publikasjonsliste i Bibsys har årets prismottager fire kjærligheter. Litteraturen kommer på første plass selvfølgelig: Hovedoppgaven Diktarkrise ? krisediktning: forfattarrolle i og utanfor bøkene ?Myten om Wu Tao-Tzu? av Sven Lindqvist og ?Herr Gustafsson sjælv? av Lars Gustavson ble leverte da den kommende ugleeieren var 29 år gammel, og vi har ingen grunn til å tro annet enn at den sto til en god Laud. Som dere merket dere er den snarlige uglemottakeren også et nynorskmenneske, og dessuten nordist. For dette var en hovedoppgave i nordisk språk og litteratur.
Uglas andre kjærlighet er, stadig ifølge Bibsys, Husebygrenda, dette berømte boligfeltet på Oslos ytre vestkant, som ifølge Dag Solstad i Roman 1987 er ?Det Intellektuelle Norge i reindyrka form?, og hvor det på begynnelsen av 1970-tallet bodde ?to kringkastningssjefer, 28 professorer og dosenter, en skokk med radikale forfattere, billedkunstnere, filmregissører, avis-redaktører, kjente og kjære stemmer fra radioen, og en rekke ansikter som jeg tidligere bare hadde sett bilder av i avisene, særlig da på kultursidene, men i det siste også på TV.? Det er fristende å tro at det var vår kommende ugle Solstads hovedperson Fjord siktet til med ?kjente og kjære stemmer fra radioen?, men i 1989 bodde vedkommende på Tertnes og mottok et av statens kunstnerstipender på 10 000 kroner. Muligens var dette et etableringsstipend som ga ugla råd til å kjøpe elektrisk skrivemaskin med rettetast. Det var også først i 1990 at ugla begynte å forføre NRKs lyttere med litteraturomtaler på vakkert landsmål, og det var enda senere, i 1998, at nabolagets vakre ugle redigerte den viktige bok Husebygrenda 50 år: drøm, virkelighet ? og myter sammen med Per Norseng. En bok som helt sikkert ikke går utenom Solstads kjærlige satire.
Man elsker gjerne den hånden som gir en mat, og det ser den kommende uglemottageren også ut til å gjøre: Artikkelen ?Når teksten går gjennom eteren: NRKs litteraturdekning i glimt frå dei siste 50 åra? heter i hvert fall artikkelen i Norsk litterær årbok fra 2002. Litteraturdekning er ellers ikke vår ugles særmerke, men heller litteraturkritikk og kritisk litteraturformidling. Trolig er det da heller ikke bare som sin matmor Dalgards kritikarpris? fortjenestefulle mottager for 2009 elsker NRK, men like mye på grunn av den muligheten institusjonen gir til å nå bredt ut med kunnskaper og engasjement for denne viktige intellektuelle og estetiske virksomheten som litteraturen er. Ugla med det velmodulerte vossamålet gjorde på 1990-tallet sitt til at NRKs Kritikertorg ble en lyttermagnet for alle litteraturinteresserte fordi programmet snakket innlevende og intelligent om all slags litteratur. Jeg husker denne stemmen som en slags fyrlykt i det teoretiske tåkehavet som disse årene så ofte var rammet av. I årene 1993 til 1995 var vedkommende en fremtredende del av NRK TVs storsatsing på kultur med programmet ?Kulturoperatørene? som satte kulturell seerrekord med en halv million seere. Da programmet ble lagt ned beklaget avisinnlegg at et dyktig fagmenneske som vår prismottager ble erstattet med dilletanter i det nye, lettere programmet ?Frifant?.
Tiden er kommet til å avsløre prismottagerens navn. Denne dyktige ugla har i snart 20 år vært en fortropp i NRKs litteraturformidling. Og når det gjelder hennes fjerde kjærlighet, norsk samtidslitteratur, er det ikke mange som konkurrerer i samme divisjon. Forfatterheftet hun ga ut om Olaug Nilssen i 2006 er som en tørket blomst i et herbarium som minner om den enorme mengden med norsk samtidslitteratur som i årenes løp har gått gjennom prismottagerens sensibilitet og kommet ut igjen som velformulerte og veltenkte kritikker. Det spesielle med årets uglemottager er at hun i motsetning til de fleste av oss som sitter i stillinger hvor vi må lese det meste av godt og dårlig, betydelig og mindreverdig, originalt og uinteressant, ikke bare har visst å huske hva hun har lest, hun har også visst å bruke det hele til noe fornuftig. I 2007 kom boka Røff guide til samtidslitteraturen. Samme år skrev jeg en artikkel om lidenskapen for kanonisering som hadde hjemsøkt vår land. Der telte jeg opp at denne kritikeren i denne boka klarer å holde rede på hele 146 bøker av 72 forfattere som har debutert etter 1990, ofte bøker med lignende tematikk og uten minneverdig litterært nivå. Jeg merket meg også at hun som hadde deltatt i kanonjuryen på Lillehammer i 2007 og som hadde ledet P2-lytternes jury i flere år, som en reaksjon mot den epidemiske kanoniseringsfeberen, unngikk verdivurderinger. Hun omtaler den overveldende mengden litteratur med gjennomgående kameratslig toleranse og sunn ironi, og det er nærmest ved en feiltakelse at leseren oppfatter hvilke hennes favoritter er. For i sin røffe guide tilbyr hun ikke en liste over hvilken litteratur som bør leses, men et oversiktskart over den litteraturen som faktisk skrives og hva den handler om. Med denne boka i bagasjen reiser hun nå det ganske land rundt med sin kunnskap.
Marta Norheim mottar Olav Dalgards kritikarpris 2009 for sin lange og trofaste innsats i litteraturens tjeneste og for sin særskilte innsats for norsk samtidslitteratur. Hun har levert et halvt livsverk som er preget av kvalitet, kunnskap og engasjement og som er med på heve standarden på den norske litteraturkritikken. Gleden ved å gi deg, Marta, denne utmerkelsen er desto større fordi vi vet at du ikke har tenkt å gi deg med dette, men vil fortsette å strebe etter den beste litteraturkritikken og den beste formidlingen av litteraturens kvaliteter.
Gratulerer!