Thure Erik Lunds tale ved tildelingen av Aschehougprisen 2009

Av Thure Erik Lund

Jeg vil gjerne berømme kritikerne og juryen for deres mot og oppfinnsomhet, med å risikere sitt gode rykte ved å tildele aschehougprisen til meg, en ganske så ubegripelig, vrangtenkende og utiltalende forfatter, og derfor i sum en temmelig anonym forfatter, og nettopp derfor igjen en helt ut middels representant for den på alle måter lite skattede sjangeren som kan kalles for smal og utilgjengelig romanskriving.

For en forfatter som hjelpeløst plasker rundt i den grimme gjørmedammen som smal og utilgjengelig litteratur nå en gang er, hvis eneste dyd og konsekvente holdning er å være ustadig og ikke-kommuniserbar, naturlig nok, som i det lengste unnviker å skulle ytre seg i offentligheten, bortsett fra de ubegripelige bøkene han en gang i mellom publiserer, og som ikke på noen måter tenker på lesere, fordi han omtrent ikke har lesere, og bare aller sjeldnest kan våge seg til å tenke på kritikerne, for hvordan kan de skjønne noe, når ikke jeg en gang sjøl skjønner noe, ja, så får en raskt medfølelse for kritikernes bestrebelser med å spa seg gjennom disse lassene av alskens ubegripeligheter, som er framkommet i disse romanene.

For meg er det altså innlysende at jeg egentlig har blitt tildelt denne prisen av grunner som aldri noensinne vil bli klare og begripelige. Og ikke veit jeg om det er gode grunner, men jeg må jo anta at det er godt ment.

Jeg lover derfor at jeg ikke skal gjøre skam på prisen. Og det skal jeg gjøre med å bare fortsette i samme tralten, jeg kommer aldri noensinne til innynde meg hos noen, jeg har ikke noe utpreget ønske om å bli forstått, får en si, allerminst ved å skrive populært, vakkert, forståelig, noe jeg kanskje ikke kan, og jeg kommer heller aldri til å befatte meg med krim, eller slektsagaer, eller maskuline bygdefortellinger, eller tjukke bind av selvportretter og memoarer, og andre normalprosaiske skriftstykker, nei, for jeg kommer til å fortsette med akkurat dette smale og utilgjengelige, tilstrebe det dårlige, stygge, uelegante og kritikkverdige i den eksperimentelle romanskrivingen, og ikke minst i essayene, og der aller nådigst vise fram en verden der folk flest ikke ønsker å være. Å melde dette her er derfor min måte å takke for aschehougprisen på. Takk.