Olav Dalgards kritikarpris til Hans H. Skei

Tale til vinneren av Olav Dalgard kritikerpris 2011, av Inger Østenstad

Årets Dalgards kritikerpris går til en litterat av første klasse og en sann veteran. Vinnerens signatur har vært så selvsagt til stede i litteratur-Norge i så mange år at den nærmest er blitt en del av nasjonens litterære blodsystem.

Som profesjonell, statsansatt litterat med den høyeste kompetanse og verdighet, bedriver årets prismottaker kritikk på det høyeste akademiske nivå. Vedkommende har i årenes løp båret et imponerende sortiment av de hattene det går an å iføre seg i det norske litterære feltet, og vært en utrettelig formidler. Foranledningen til at vi nå hedrer akkurat denne litteraten med Olav Dalgard kritikerpris, som er en eksklusiv pris som består av denne vakre ugla, som er laget av Sivert Donali, og hele 10.000 kroner, er imidlertid virksomheten som kritiker. Vi ønsker å hedre en aviskritiker først og fremst, men prisvinneren gir oss også en anledning til å tenke over kritikkens mange former og medier, over grensen eller mangel på grense mellom kritikken som retter seg mot det alminnelige boklesende publikum og den som retter seg mot de akademisk skolerte litteratene, kritikken som verdidom og kritikken som formidling, og ikke minst over litteraturens og kritikkens sjangerhierarki, som vår prisvinner ikke har vært redd for å utfordre.

Det er flere sider ved prisvinnerens kritikervirksomhet som gjør den bemerkelsesverdig: I landets mest ærverdige hovedstadsavis har årets Dalgard-vinner publisert ikke mindre enn 500 kritikker de siste 16 årene, og da er både det inneværende året, hvor boksesongen ennå knapt har begynt, og det første året, 1996, hvor det ikke ble til mer enn to kritikker, medregnet. Det betyr at vår mann, ja for dette er en mann, har hatt én kritikk på trykk hver eneste uke hele boksesongen gjennom i 14 år. En slik standhaftighet og et slikt omfang er vel rent objektivt sett imponerende, men blir det desto mer når en husker at denne kritikeriveren bare kan være drevet fram av en genuin og umettelig lyst på litteraturkritikk, på å skjelne det gode fra det mindre gode, på å skjelne de litterære kvalitetene i de høye så vel som de lavere sjangre. En kan rett og slett lure på om det å puste og det å lese bøker går ut på ett og det samme for dette mennesket som samtidig også har boltret seg i en rekke andre medier. For om litteraturkritikere flest er sultne kjøtere som snapper til seg ethvert jobbebein som blir kastet til dem, kunne denne prisvinneren utmerket tedd seg som en velfødd skjødehund i den akademiske finstuen på Blindern, hvor han kunne ha sittet på sitt skjermede professorkontor og lest bøker i akademisk ro og verdighet. Ja, for prisvinneren er ikke bare mann og akademiker – han er sågar professor. Bemerkelsesverdig er det også at han for lengst var blitt professor og en middelaldrende 51 åring da kritikerkarrieren ble påbegynt. Kritikervirksomheten er ellers ofte en geskjeft for unge menn som vil opp og frem her i verden.

Så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, handlet den første aviskritikken i Aftenposten om Richard Fords Uavhengighetsdagen, en «glitrende roman om frihet, uavhengighet og eiendomsmegling», som det het. Den siste anmeldelsen, som sto på trykk nå i mars, benektet derimot at Joseph O’Connor, Veien til Redemption, fortjener mesterverkstatus. «Visst er boken dyktig laget, men den er nettopp laget,» skrev vår mann. At den første kritikken handlet om en amerikansk roman, og den foreløpig siste om en roman med handling i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, er neppe tilfeldig. Selv om vår mann like gjerne skriver om norsk litteratur som om litteratur fra fjern og nær i de fleste sjangre, har han alltid hatt en særlig interesse for amerikansk litteratur. Sin litterære følsomhet tilegnet han seg i sin ungdom ved å studere William Faulkner, og han beviste alt da at arbeidsevne og utholdenhet er hans egentlige mellomnavn: I 1972 ferdigstilte han sin hovedoppgave på 250 sider om Faulkners The Sound and the Fury, i 1980 forsvarte han sin doktoravhandling på 625 sider om novellene Faulkner skrev i fireårsperioden 1928 – 1932.

Jeg kan bli stående i hele kveld og liste opp alt prisvinneren har produsert av kritikker, artikler, kapitler, antologier og bøker om litteratur. I registreringssystemet «Frida», som er akademias slavedriver, står prisvinneren registrert med 425 titler, men rett skal være rett her er det også noen av Aftenposten-kritikkene tatt med.

Ved siden av din enorme produktivitet, din entusiasme for den litteraturen du har valgt deg som din, din evne til å holde deg orientert og engasjert, og den lavmælte selvfølgelighet hvormed du øser din lidenskap for litteraturen utover landet, er det særlig din detaljerte hukommelsen som imponerer meg. «Kvalifisert kritikk» er en hedersbetegnelse vi bruker på den kritikken vi ønsker å bedrive, og du viser oss hvordan det kan gjøres på en formidlende måte uten å rokke på den faglige integriteten. Du er også et forbilde for de professorale kollegene i elfenbenstårnet; det er altfor få av dem som bidrar til aviskritikkens helt nødvendige litterære kvalitetssortering. Det er en glede å kunne kalle deg opp hit, Hans H. Skei, for at du skal motta 10.000 kroner og denne vakre, kloke uglen som vi bare gir til de fremste blant oss. Gratulerer!

Bildet: Hans H. Skei får Olav Dalgaards kritikerpris.