Olav Dalgards kritikarpris 2005

I en tid hvor litteraturkritikken trues utvortes (av dårlige rammevilkår, featureforbruksjournalistikk og andre designinnsmigrende misforståelser) og innvortes (av upresis språkbruk, kunnskapsløshet, manglende litterær følelse og manglende temperament), er det en lett sak for juryen å peke på én litteraturkritiker som har utmerket seg.
Mottakeren av Olav Dalgards stipend for 2005, har en tydelig signatur. Ikke bare fordi hans anmeldelser og essay trykkes ofte i de få seriøse avisene og tidsskriftene som fins, nei, hans signatur er virkelig tydelig. I halvfet eller fet skrift, og ofte under selve teksten, der står navnet hans skrevet.
Lesningene hans er nysgjerrige, de preges av litterær hunger, det jaktes med hjerne og hjerte, ofte også med neve. Kritikeren kan være provoserende, nærmest uoppdragen, men også hjertelig og raus. Han kan være høytidelig på egne vegne og på den sterke litteraturens vegne. Han har en tendens til å skrive om de ”riktige” forfatterskapene. Referansebruken kan også være litt inneforstått, men det er småpirk, det kan sikkert rettes på. Dette er jo en prisutdeling. Det skal klappes og smiles og gratuleres. Og nå er det tid for det. For nå kan mottakeren av Olav Dalgards pris for 2005 reise seg. Han heter Espen Stueland.