Bernhard Ellefsen er Årets litteraturkritiker 2014

Tale ved Mari Nymoen Nilsen under prisutdelingen på Litteraturhuset i Oslo 6. mars 2014

Da Kritikerlaget møttes i til seminar fjor, ble det nevnt – som en gjentakelse som kanskje likner mer en spøk – at litteraturkritikken alltid er i krise. Hvilken krise vi var igjennom i 2013, gjenstår kanskje å se. Endringene i den litterære offentligheten har vært påpekt i noen år når denne prisen deles ut, men ikke uten grunn. Samtalen omkring litteratur er i endring, den finner veier som ikke fantes tidligere, den tradisjonelle kritikken blir yppet på av blogger og andre sosiale medier. Debatten gikk også i fjor og kritikken er kanskje i krise slik den alltid har vært? Det får i alle fall den gode kritikken til å stilles i et viktigere og viktigere lys, og den gode kritikken skal være et tydelig relieff i denne stadig større samtalen. Da trenger vi kunnskap, individualitet og mot.

Den gode kritikken skal ikke strebe etter å holde en «god» tone, snakke mildest mulig og unngå det ubehagelige, rare eller vanskelige. Desto viktigere er det derfor, at kritikeren holder på sin egen stemme og individualitet, sparker fra når han eller hun føler for det, tør å elske, begeistres, undres og frustreres høyt. Det er det som kan holde den offentlige samtalen i gang: å stadig snakke om hvorfor og hvordan noe er bedre enn noe annet. Den kritikeren som gjør dette på en måte som virkelig fungerer på litteraturens vegne, skriver ikke for å rette oppmerksomheten mot seg selv, selv om han eller hun kan være svært personlig i teksten. Slik får den gode kritikken leseren med seg hele veien; den er tydelig, individuell, nysgjerrig og helt ærlig.

En mer underholdningsbasert offentlighet truer på mange måter denne kritikken, både institusjonelt og i måten vi skriver kritikk på. Hvordan vi tenker om den, hva det betyr, er det viktig? Var det viktigere før? Når tenker vi at det er viktigst og hvorfor? Er det når vi leser en god bok, eller en dårlig blogg? Hvordan kan vi aldri miste følelsen av at det er viktig at det finnes såkalte profesjonelle lesere?

Årets litteraturkritiker har deltatt aktivt i paneldebatter om disse utfordringene og har blant annet skrevet om kritikkens rolle i en ny offentlighet og om litteraturens plass i en ny boklov. Det er en opplagt stor kjærlighet til litteraturen og til kritikken som en litterær sjanger, kombinert med et stort alvor som driver årets vinner. Han har sammenfattet en beskrivelse av den gode kritikken med en veldig fin setning: «En seriøs kritikk skal kunne se litteraturen rett i øynene.» Han har dessuten vært så ærlig som kritiker at har utsatt sitt eget liv og fått en rolle i en av de store romanene sist høst, med en pistol mot magen. Alt for litteraturkritikken, sier jeg bare.

Årets litteraturkritiker er Bernhard Ellefsen.

Da vi i juryen i år skulle finne våre kandidater, var Ellefsen en selvsagt kandidat for oss alle sammen, så debatten oss imellom ble verken lang eller smertefull. Et jurymedlem sa: «Jeg er alltid litt klokere etter å ha lest hans anmeldelser, fått plassert verket, fått perspektivet utvidet. Han behandler litteraturen og profesjonen sin med et alvor og en refleksjon som gjør ham til en verdig prisvinner».

Ellefsens tydelige litteraturvitenskapelige bakgrunn er så lite ekskluderende for en leser som er glad i litteratur som jeg tror det er mulig å komme. Han sammenfatter det jeg ofte har savnet i kritikken; at litteraturvitenskapen nettopp skal få en tydeligere plass og en funksjon, også utenfor akademia – være en vital kraft i samtalen om litteraturen, ikke stå som en lukket aktivitet.

Han har et usedvanlig kontrollert blikk og et stort overskudd i anmeldelsene sine, og det er på en måte som om han fornyer dette hver gang han setter seg ned for å skrive. Det er inviterende lesning og tankerekker som er gode å følge. Han er bredt orientert, skriver med nysgjerrighet, åpenhet og et stort alvor som undertegnede og resten av juryen setter stor pris på.

Få leste våre aller beste kvinner bedre enn ham i fjor, så twitterdebatten om menn som leser kvinner kokte for meg bort i møte Ellefsens lesning av Hanne Ørstavik og Ingvild H. Rishøi i Morgenbladet, og Vigdis Hjorths forfatterskap i Vagant.

Hans lesning av Ørstaviks roman Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux har tittelen «Alene, hver dag» og er en søkende, men samtidig veldig tydelig og sikker tilnærming til romanen. Den settes sammen med andre mennesker/skrivesituasjoner i Ørstaviks univers, og henges opp et sted i øvrig litterært landskap, med andre forfattere, og med generell menneskelig erfaring. Sjelden har jeg lest en så godt formidlet lesning av det som nettopp er kjernen i Ørstaviks univers: sårheten, hvordan nå frem. Ellefsen gir denne videre til leseren, uten å på noen måte ødelegge den. Det snakkes aldri i stykker. Anmeldelsen er ikke konkluderende, men det er mulig å følge tilnærmingen til teksten, uavhengig om man har sans for romanen eller ikke.

En blanding av åpenhet og trygghet som gjør at det alltid er mulig å diskutere eventuelle konklusjoner, preger Ellefsens kritikk. Han skriver med et trykk som hele tiden opprettholdes, det er alltid et overskudd, alltid en mening. Som leser blir jeg nysgjerrig på tekstene som omtales, og som kritiker blir jeg rett og slett veldig inspirert og glad i jobben min av å lese ham.

Juryen har i år bestått av Mari Nymoen Nilsen, Ingvild Solstad-Nøis, Ole Jacob Hoel, May Grethe Lerum og Jan Inge Reilstad. Juryarbeidet har vært en glede, og vi gratulerer Bernhard Ellefsen samstemt! Prisen er et trykk av Giske Sigmundstad med tittel «Lesende mann». Gratulerer!