Kritikerlaget

Referat fra kritikersalongen Kunståret 2014

Kunståret 2014 ble avholdt på Kunstnernes hus den 26.november.

Kritikerlaget 02. desember 2014 ReferaterKritikersalong

Kritikersalong: Årsoppsummeringen 2014
Kunstnernes hus onsdag 26. november kl. 18.00–20.00

Innledning ved ordstyrer Mona Gjessing (MG):
Noen av årets utstillinger har fått mer medieoppmerksomhet enn andre. Da tenker jeg, blant annet, på de mange jubileumsutstillingene, men også på kunstprosjekter som har engasjert publikum og presse i særlig grad- og det av ganske forskjellige grunner.
Året startet så og si med Henie Onstad sin 22. juli- utstilling Vi lever på en stjerne. Denne fikk, naturlig nok, mye oppmerksomhet. På vårparten dukket kunststjernene Elmgreen & Dragseth opp med sin Biography på Astrup Fearnley Museet. Noe senere fikk det KORO-tilknyttede prosjektet Kongolandsbyen mye oppmerksomhet, både lenge før prosjektet var realisert og lenge etter oppførelsen i Frognerparken. Senere ble det en del blest rundt Astrup Fearnley Museets Europe, Europe, og oppmerksomheten var vesentlig av negativ art. En umiddelbar publikumssuksess var Christoffer Nielsen Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud på Henie Onstad. Bare for å ha nevnt noen topper i media.
Gjennom denne årsoppsummeringen ønsker vi å forsterke og intensivere prosessen rundt tildelingen av Kunstkritikerprisen for 2014. Hvem fortjener den? Hvem fortjener den ikke?
I utgangspunktet har vi med kveldens salong ønsket å vurdere utstillinger fra hele landet, men en slik landsdekkende kartlegging befinner vi oss milevis unna. Hvorfor det er slik at vi først og fremst dekker Østlandsområdet skal vi komme litt inn på underveid i samtalen.
Kunståret 2014 er nå på hell, og det er på tide å se oss bakover. Spørsmålene som panelet har blitt stilt, er følgende:

- Hvilke utstillinger var dine favoritter i 2014?
- Noen «guilty pleasures» å by på?
- Er det et problem for valget av hvem som skal tildeles Kunstkritikerprisen at svært få, om noen overhodet, har fullt overblikk over det som skjer i hele landet?
- Har noen utstillinger i år vært direkte mislykket?
- Hvilke forventninger har vi til kunståret 2015?

Øyvind Storm Bjerke (ØSB): Jeg har sikkert ikke sett årets beste, men jeg har tatt utgangspunkt i det jeg har sett. Jeg er klar over at det er Oslo-basert, jeg har for eksempel ikke sett Balke i Tromsø – som sikkert er en av årets beste utstillinger, eller Jens Johannessen i Trondheim. Jeg tipper begge disse rangerer høyt. Det var også en Knut Rumohr-utstilling i Lærdal som jeg har blitt fortalt at var fantastisk. Jeg så også halvparten av Bård Breiviks utstilling i Bergen, jeg var der før åpningen.
Mine utsagn er forskningsbaserte fordi jeg er kunsthistoriker, og jeg har rangert utstillingene på en skala fra 1 til 10. Utstillinger som ikke nevnes, er utelatt fordi de enten rangerer fra 5 og nedover, eller fordi jeg ikke har sett dem.
Tierne er følgende: Theodor Kittelsen på Blaafarveverket, Ludvig Karsten på Stenersenmuseet, Dahl og Friedrich på Nasjonalgalleriet, Brancusis fotografier på Peder Lund, Sverre Koren Bjertnes på Stenersenmuseet. Disse klassiske utstillingene rangerer høyt hos meg. Det er ikke tilfeldig; som utstillinger har de en bearbeidelsesgrad du sjelden finner i en samtidskunstutstilling.
Brancusi var en sensasjonell utstilling og aldeles fantastisk.
Nierne er Bjørn Ransve på Trafo kunsthall; nye arbeider og meget overraskende. Så er det Vinjum på Galleri K, og 1000 tråder på Lillehammer kunstmuseum – som utmerket seg gjennom sin bearbeidelsesgrad og hvordan den tok opp et materiale og ga det nye perspektiver, slik at man får en interessant samtidsdiskusjon. Ikke minst var det interessante med grenseoppgangene mellom institusjonene, her mellom museet og Maihaugen.
Åtterne er Sverre Malling, Galleri Haaken, Inger Sitter på Galleri Brandstrup, Hanne Tyrmi på Haugar Vestfold Kunstmuseum. Det er alle praktfulle utstillinger, men bearbeidelsesgraden er kanskje ikke helt på topp. For det er også et poeng: at det ikke bare er verkene som er bra, men hele konteksten og måten de presenteres på.
Syverne er Jeanette Christensen i Kunstnerforbundet, Stein Koksvik samme sted, Håkon Bleken, Johs. Rian, Arnold Haukeland på Vigelandmuseet, Frans Widerberg.
Helt nede på seks er Elmgreen & Dragset, og Cindy Sherman på Astrup Fearnley Museet, og Vi lever på en stjerne på Henie Onstad Kunstsenter. Den var alt for ujevn og lite bearbeidet i forhold til det meget krevende temaet. 50-årenes abstraksjon på Nasjonalmuseet var også mangelfull og nesten ingen grad av bearbeiding. Det skyldes jo også at samlingen ikke er bra nok, den mangler verk.
Olle Bærtling, Mikkel McAlinden, Kitaj, Jens Hamran, Gjennom naturen – er alle for meg femmere, solide utstillinger. Resten har jeg altså utelatt, enten fordi de ikke er gode nok, eller fordi jeg ikke har sett dem.
For meg viser dataene følgende: historiske avdøde kunstnere er 12 av disse, 16 er nålevende eldre kunstnere. Veldig mye av det beste de senere år er de historiske utstillingene. 9 er samtidskunst, 3 er temautstillinger. Og dette er interessant: temautstillinger kommer sjelden helt opp, det er alltid noe som skurrer, og temaene er ikke alltid ordentlig bearbeidet i katalogen og det savner jeg ofte.
Jeg har ikke nevnt Baird, fordi det sentrale der er utsmykkinger og diskusjoner rundt det. Men dette er de viktige diskusjonene i året som er gått, knyttet til noe mer enn utstillinger. For den interessante debatten i billedkunst foregår ikke om utstillingene, men er ofte knyttet til andre ting: eventer, konkurranser, etc, men er veldig underkommunisert.
Store temaer som ikke ble behandlet i 2014 men som burde ha blitt det, er første verdenskrig og kunsten under første verdenskrig.
I år har jeg sett få utstillinger i forhold til hva jeg pleier, men den fineste og mest fantastiske var i Los Angeles, og viste kinesiske malerier i japanske samlinger. Dette er noe å merke seg: det mest interessant i det globale perspektivet i dag er den økende rollen og sterkere posisjonen som asiatisk kunst får, og de problemene som er knyttet til politikken. I denne utstillingen var alle de kinesiske maleriene i japansk eie. Det måtte opp på det høyeste politiske nivå for å få grønt lyst til å vise utstilling, det var politisk følsomt. Dette kommer vi til å se mer av, slike følger av globalisering, der ikke bare det estetiske men også det politiske spiller inn.

Kjetil Røed (KR): Jeg har ikke trukket frem de beste utstillingene, men heller utstillinger som på en eller annen måte gjør noe interessant, som gjør noe med meg. Og blant de mest interessante er en utstilling om gatekunst, selv om jeg hater gatekunst – etter min mening er det den dummeste måten å sette seg imot etablissementet på. Ved NuArt i Stavanger klarte de å sette sammen et bredt og interessant bilde av hva gatekunst er.
Så vil jeg nevne Gjerdeløa til Marianne Heske, som jeg ikke har sett men lest om utallige ganger, og som nå vises på Astrup Fearnley Museet, der den har fått selskap av kopi i kunstharpisk. Dette er et fantastisk verk i norsk kunsthistorie, og det er gøy å se.
Jeg vil også nevne noe som ikke er en utstilling, men som foregår innenfor kunstdiskursen: utlysningen til konkurransen om et minnesmerke til 22/7, som de etterlatte og AUF satte i gang. Dette er en interessant bruk av kunst som idé, der man bruker kunst som en måte å opponere mot staten for å minnes en hendelse som er ekstrem.
En annen kategori som er spennende, er utstillinger som er som romlige essay, som refleksjoner rundt et tema. Kunstbanken på Hamar viste en utstilling om Alf Prøysen, der man ble presentert for versjoner av Prøysen som person, som kulturelt ikon, versjoner som er så langt fra alt fra man forestiller seg om Prøysen. Sånn kan man også bruke kunst: til å lage nye lesninger om tilstivnede lesninger av kjente figurer.
Og siden jeg sitter på scenen og ikke er kritiker her, så vil jeg nevne 1814 Revisited, i regi av Akershus Kunstsenter, et annet eksempel på hvordan man kan bruke utstillingen som refleksjonsrom. Det er utvilsomt den mest interessante utstillingen i anledning grunnlovsjubileet. Jeg er dog en smule inhabil siden jeg redigerte essaydelen i katalogen, men.
Så har vi Kongolandsbyen, som kanskje er den mest interessante, selv om det er veldig springende punkt hvorvidt man kan snakke om den som kunst. Kunstnerne åpnet i hvert fall et sted for samtale, som er langt større enn kunsten og som stikker langt dypere enn hva kunsten vanligvis gjør. Det er i seg selv er spennende å se på. Samtidig kan man diskutere hvordan de åpner dette stedet for samtale. De har brukt strategier som er høyst tvilsomme, kynisk manipulerende, og gått inn for å forvirre folk. Sammenlignet med for eksempel Victor Lind og hans «re-enactment» av jødedeportasjonene hvor man finner en menneskelighet, en transparens og humanisme – som er totalt fraværende hos Fadlabi og Cuzner. Prosjektet er likevel ekstremt interessant, den mest interessante kunstbegivenheten som sådan.
Mest interessante utstillingen selv om den er ujevn, må være Vi lever på en stjerne. Her bruker man en utstilling for å tenke over det største traumet i norsk historie etter andre verdenskrig, og prøver å forstå noe. Det er en måte å bruke kunsten på. Det var mye rart der som ikke funket, men enkelte verk var virkelig sterke, for eksempel Lotte Konow Lunds verk. Og jeg liker at utstillingen faktisk eksportere et mulig begrep om kunst: Kunsten som terapi, som et redskap og medium for å skape forsoning og reparere sår. Jeg kan ikke forstå noe annet enn at kunsten må brukes, og kanskje alltid ha et element av noe terapeutisk ved seg.
Oppsummert er Kongolandsbyen den viktigste kunstbegivenheten, fordi den satte i gang en samtale som stakk så dypt. Men den beste utstillingen var Vi lever på en stjerne.
Ellers kan jeg nevne et par andre interessante utstillinger: det er alltid spennende med komparative utstillinger som Dahl og Friedrich. Og det var interessant at GRAS-gruppen dukket opp igjen. Jeg likte også godt hvordan Munchmuseet kombinerte Munch og natur, kunsthistorie og naturhistorie i Gjennom naturen. Versjonen på Stenersenmuseet var derimot forferdelig dårlig. Sverre Koren Bjertnes samme sted var imponerende, kanskje for bra på et vis. Så vil jeg trekke frem OSL Contemporary som galleri. De viser forskjellige kunstnere og utstillinger, ofte av veldig høy kvalitet.

Sigrun Hodne (SH): Jeg har løst spørsmålene på en annen måte, gjennom et kåseri og i en litt annen rekkefølge: 2, 3, 1, 4.
Jeg begynner med spørsmål to, om det er problem for valget av hvem som skal motta prisen at svært få kritikere, om noen overhodet, har sett alle utstillingene i hele landet. Problemet med å felle en dom over årets viktigste utstillinger, er at vi kun kan felle en dom over de vi har sett. Mona begynte å ramse opp en rekke utstillinger som alle har funnet sted i Oslo og østlandsområdet. Som kritiker feller vi dommer over de vi ser, i mindre grad det vi ikke har sett. Har jeg kun sett to utstillinger, feller jeg en dom på sviktende grunnlag. Men hvor mange utstillinger må man ha sett for å felle en dom? Holder det med alle utstillingene i Stavanger? I Oslo?
Ingen norsk kritiker har mulighet til å se alt, det forstår jeg. Innen litteraturen kan en holde seg rimelig godt orientert, men vi som jobber med visuell kunst må faktisk rundt og se. Dermed blir det utfordrende. Sett at det ble vist en eksepsjonelt enestående utstilling i Lærdal, som ble sett av én kritiker. Vil den kunne få Kunstkritikerprisen? Eller hva med Trondheim, Stavanger, Kristiansand? Stiller de andre byene likt med Oslo til kritikerprisen?
Mitt spørsmål er om noen har tilstrekkelig overblikk over norsk kunstliv til at de vurderer bredt nok og dermed har legitimitet til å dele ut en slik pris?
Så til spørsmål tre, hvilke utstillinger synes vi var mislykkede i 2014. Dette er et spørsmål vel så interessant som spørsmål om den beste utstillingen. I alle fall så lenge den er dårlig på den rette måten. Middelmådig utstillinger er vanskelig å skrive om. Dårlige utstillinger derimot er mye lettere. De sier oss ofte mye om kuratorer, kunst og institusjoner. Dårligere utstillinger kan være saftige saker. Som for eksempel Astrup Fearnley Museets Europe, Europe – en av de dårligste utstillingen jeg har sett i år, noe som er ytterst interessant, fordi den er kuratert av usedvanlig erfarne folk, vist i en institusjon som nyter enormt stor tillit i feltet. Jeg ble slått av et spørsmål: hvordan kan ha det seg at så flinke folk som har så mye penger, kan lage noe så slapt? Og til og med la utstillingen stå i over fire måneder? Ingen av kunstnerne er presentert på en måte som sier noe om deres særegenheter, deres stemme eller kunstnerskap. Det finnes ingen rimelig svar på utvalget av kunstnere. Heller ingen hint om hva alle disse kunstnerne har med begrepet og området Europa å gjøre.
Blant de dårligste utstillingene finner vi også årsutstillingen til Norske Kunsthåndverkere som ble vist på KODE. Denne er dårlig på en tristere måte. Den viser en rekke utmerkede enkeltverk, som er usynliggjort av et forferdelig utstillingsdesign. Man har valgt å tagge vegger og gulv med masete og støyete barnslig tagging. Hvorfor har en anerkjent institusjon som KODE valgt å overlate utstillingsdesignet til en annen aktør? Hvorfor gikk ingen av institusjonens egne fagfolk inn og fjernet dette? Saken i Bergen er tristere fordi dette kan sees som et overgrep mot kunsten.
Felles for begge de nevnte utstillingene, er at ingen av dem er ødelagt av dårlig kunst, men det er institusjonene, hvis oppgave det er å ta vare på kunsten, som har spolert prosjektene.
Så – de beste utstillingene: Kunståret 2014 ser litt tamt ut. Det er greit nok, men ikke godt nok. Det har vært vist en rekke fine utstillinger, som for eksempel Tone Vigelands Festspillutstilling i Bergen Kunsthall, og Aase Texmon Rygh i Museet for samtidskunst. Siste var ikke utrolig bra, museet kunne ha vist den bedre, men det var fint å se. Per Bjarne Boyms Kinautstilling i Stavanger er interessant fordi den trekker linjer gjennom lang periode av kinesisk kunst frem til i dag, og viser nye kunstnere ukjente for oss. Selve utstillingen er fint komponert.
Det er mange gode utstillinger som allerede er nevnt her i kveld, men ingenting spektakulært. Blant de beste utstillingene jeg så i år, var irske Richard Moss’ The Enclave på Foam i Amsterdam, en fantastisk videovisning der folk kom inn i kunsten og lot seg oppsluke.
Så ble vi spurt hva vi forventer av 2015? Jeg ønsker meg utstillinger som er like visuelt sterke som The Enclave. Sydende, saftige som fanger oss inn, som lar oss drukne i det visuelle, sensuelle og sanselige. Jeg ønsker utstillinger som utnytter den visuelle kunstens potensiale. Utstillinger som kan trollbinde både oss som er profesjonelle seere, og et allment intelligent og oppvakt publikum. Hvem som lager den og hvordan den ser ut, vet jeg ikke, men jeg er veldig klar for å bli forført!

MG: den siste tiden har det vært snakket en del om såkalte «guilty pleasures». Er det noen her som vil snakke om sine «guilty pleasures»?

ØSB: Jeg har laget Crossroads, en fotoutstilling på Lillehammer kunstmuseum, om fotografen Wilse. Det interessante med den er at den tar utgangspunkt i samlingen med Wilse som befinner seg i USA. Wilse har aldri blitt på alvor som en betydelig skikkelse. Dermed strukturer jeg hele dialogen mellom norsk og amerikansk fotografi, fra Watkins fram til dagens kunstnere, basert i problematikken om at materialet her ikke opprinnelig var kunst, men ble det etterpå. Dette går inn i en problemstilling som er høyaktuell nå, og som ender opp i en rettsak neste år: fotografen Sjøvold og hvorvidt hans fotografier skal omfattes av Åndsverksloven. Skal Wilses fotografier omfattes av Åndsverksloven? Denne typen problemstillinger kommer mer og mer.

SH: Jeg ønsker meg mer kunst og mindre teori, særlig i utstillingsrommene. Jeg ønsker meg utstillinger som ikke følges av brukerveiledning til meg som betrakter.

KR: Her tror jeg at det å skille mellom teori og kunst som sådan kan bli for enkelt. Teori bør knyttes til det praktiske. Teori dreier seg om å lære seg å se. Når man frustreres over all teorien, så handler det om dårlig formidlet teori og dårlige tekster. Jeg tror heller man må skille mellom forskjellige typer teori. Men å sette seg imot teori blir absurd.

ØSB: Svært mye kunst i dag kan jo heller ikke skilles fra teori, og teorien kan ikke skilles fra dette vi kaller kunst. Og hva som helst kan bli kunst uten å først å ha vært det. Det er høna og egget. Ta for eksempel Wegners Y-stol. Da den ble laget var den ikke kunst, men den ble dømt i Høyesterett til å være kunst, til å være et åndsverk. Betydningen og forståelsen av hva som er kunst, har tilbakevirkende kraft. Så derfor uten kunstteori ingen kunst. Det som kunsthistoriker Magne Malmanger har sagt: Kunsten lages jo ikke av kunstnerne, den lages av kunsthistorikere og kunstteoretikerne.
Det som er poenget, er at historiske utstillinger krever lite informasjon. Vi kan veldig mye om dette. Det som derimot krever masse informasjon, det er samtidskunstutstillingene, der vi ser noe vi ikke kjenner til og ikke har sett før, hvor vi umiddelbart leter etter noe som kan føre oss inn i utstillingen.

SH: Jeg er uenig, jeg vil snu det på hodet og si uten kunst ingen kunstteori. Som skribent er det av kunsten jeg lærer om kunsten selv. Å skrive om kunst handler ofte for meg om å glemme teorien. Jeg tror vi lever i en tid som har alt for store tanker om teorien. De beste tenkerne er filosofer, men kunstverdenen er full av alle oss rundt kunstnerne, alle kvasi-filosofene. Jeg skulle virkelig ønske vi kunne stryke 90% av den teorien, jeg tror det ville gjort det bedre.

KR: Problemet er nok heller at språket er dårlig brukt. Språket brukes som en legitimerende reklamekampanje, for å gjøre kunstverket meningstungt og interessant. Det er irriterende at folk siterer filosofer for å gi verket mer tyngde. Dette er det store problemet. Ofte har man heller ikke forstått teorien.

MG: dere ble spurt om det er et problem at man ikke har sett alle utstillingene i år. Er det det?

KR: Man kan jo ikke se alle utstillingene, det er fysisk umulig. Det er heller ikke budsjett til å sende folk rundt i landet, noe som er absurd. Selvsagt hadde det vært bedre om man hadde spredd kritikervirksomheten utover landet, men da må man ha penger. En mulighet er å se utstillinger på bilder.

MG: Det oppstår jo noe helt spesielt idet man ser en utstilling, så det holder ikke med bilder. Man må se veldig mye. Og veldig mange kunstkritikere har jo lyst til å reise rundt, men det er ikke økonomi i redaksjonene.

ØSB: Jeg har aldri nominert noen eller stemt på noen til Kunstkritikerprisen, og det avspeiler at det er en form jeg ikke begeistret for. Det er en form som krever at man har satt seg godt inn materialet, og det har man ikke mulighet til, man har ikke sett nok til å kunne felle en dom. Hvis prisen hadde hatt en voldsom effekt så hadde det enda vært noe. Men slik det fungerer nå så virker det nesten motsatt.

MG: hvilken var den verste utstillingen dere har sett i 2014?

KR: Den verste utstillingen mener jeg, er den stadigutskjelte Europe, Europe. Særlig hadde den et formidlingsproblem. Syv-åtte kritikere kom til pressevisning og forsto ingenting. Ingen av tekstene om verkene var belysende. I det hele tatt en ugjennomtrengelig utstilling. Verkene var hentet ut av sin opprinnelige kontekst, og ikke gitt en ny meningsbærende fortelling. En annen ting som er sjokkerende mener jeg, på randen til arrogant, er at det er en utstilling som gir inntrykk av å skape et blikk over Europa, av europeisk samtidskunst. Men den berører med et lite unntak ikke den politiske situasjonen som Europa er i. De politiske aspektene ved å leve i Europa i dag er sentralt, og det må jo gjenspeiles i kunsten? Noe annet virker absurd mener jeg.
Årsutstillingen hadde mange fine verk, men var presentert i et kaotisk mønster av tagging og gatekunstaktige elementer, som ga hele rommet et ekstremt kaotisk preg. Jeg antar at poenget er å gi det en kul ferniss, men det fungere ekstremt dårlig. Det ødelegger utstillingen og verkene, det er den dårligste presentasjonen av kunst jeg har sett på lenge.

ØSB: Verstinger for meg er prosjekter hvor det slås på stortromma, men som ikke innfrir. Og øverst på den listen er Vi lever på en stjerne. Det var en fryktelig fragment affære. Formidlingen var ikke til stede, det var tørt og kjedelig, det var «kunstkunst». Det eneste unntaket var Hannah Ryggens teppe, men det ble banalisert gjennom å påpeke sårene og riftene i teppet. Det var en banal utstilling der man var redd for å snakke om å de vanskelige tingene. Alle de vanskelige tingene ble underkommunisert for meg i den utstillingen. Det er et problemområde som er vanskelig å ta opp, det er vår politiske hverdag. Historisk sett er jo ikke denne hendelsen uten sin like. Spesielt savnet jeg det folkelige engasjementet som vi så i dagene etter 22/7. Det fineste estetiske opplevelsene knyttet til hendelsen, var alle disse motivene som alle folkene laget i dagene etter 22/7 til minne om de døde. Den type folkelige engasjement var helt borte i utstillingen.
Rameaus nevøer er også skikkelig dårlig, og den vekker for meg også en etisk problemstilling: mid-career utstillinger som automatisk går til kunstnere i en viss alder, i en fase av sitt kunstnerskap hvor de ekstra sårbare: en mid-career utstilling er gjennombrudd eller ikke. Her gjelder dette Sofie Berntsen som i så stor grad er overeksponert. Her sitter kuratoren med et ansvar overfor kunstneren. De må kunne modere kunstnere og løfte frem bedre arbeider i stedet. Kuratorene har et etisk ansvar overfor kunstneren til å holde igjen. Den har også en banal presentasjon, og den er misvisende formildet – det legges føringer i utstillingen som ikke finnes igjen i utstillingen.
Sånn sett er den beste utstillingen for meg Dahl og Friedrich hvor formidlingen går igjen i utstillingen. Den viser den ideelle formidlingssituasjonen. Du kan lese utstillingen intuitivt og direkte. Katalogen er også god. Det er jo lettere å lage gode kataloger på historiske materialer, noe som har med sjangere å gjøre. For man skal da ikke skrive vitenskapelig materiale om unge kunstnere! Ta heller i bruk andre sjangere. Bruk de ulike sjangrene på en mer bevisst måte, dét savner jeg i kataloger.
Så er det en ting til: i Norge har vi har et alt for ensartet publikum, og institusjonene spør seg i alt for liten grad hvem som er sitt publikum og hvordan de skal møte dem. Hvem skal de kuratere for?

MG: har dere noen forventinger til kunståret 2015 og hva som skal røre seg der?

KR: Jeg er nysgjerrig på utstillingen til Kari Brandtzæg om krig og kunst som skal vises på Kunstnernes hus, med historiske og samtidige verk. Det blir spennende å se hvordan den aktualiseres til samtiden, og hvordan gamle og nye verk vil relateres til hverandre, men også det at vil skapes en oversikt over krig og kunst.

ØSB: Det som kommer er en svær utstilling med Wilse i samarbeid med Folkemuseet og Nasjonalbiblioteket, i anledning 150 år siden han ble født.

May Bente Bonnevie (i salen): Jeg tenker tilbake til den tiden da Jan Brockmann var direktør på Samtidskunstmuseet, da var det et seminar der, hvor en spurte hvordan de velger verk. En i ledelsen sa vi «vurderer, evaluerer og analyserer.» En av kunstnerne reiste seg og spurte: «si meg, lar dere dere berøre noen gang?» Brockmann sa den kvelden: «Bare vent, om ti år er det kuratorene som kommer til å bestemme kunsten.» For det første mener jeg at vårt samfunn er trykket ned av et instrumentelt lokk, og at man egentlig er redd for å kjenne etter. Kunsten er det feltet der vi kan gå inn i det laget som er annerledes, som er noe annet. Jeg ser på mange kunstnere at de er ofte redd for å stå i sine verk, de må ha den teksten, side opp og side ned med teori og filosofi. Jeg vil fokusere på den manglende selvfølelse av verket i seg selv.

KR: Jeg tror det handler om en form for myndighet, en tillit til det man selv føler og tenker selv om det ikke er ferdig. Det er viktig å ha et rom for seg selv. Jeg tror mange er redde, og lett støtter seg på en ferdiglaget strategi. I stedet er det viktig å tillate seg det enkle og det banale. Mange er alt for redde for å si noe galt og dumme seg ut. Man må ikke være så redd for å ta feil.

ØSB: Problemer er at kunst har gått fra å være et begrep som er knyttet til kvaliteter i verk, til å bli en klassifikasjon som skjer ut fra plassering av verk. Svaret på det må jo være: men er det så viktig at det er kunst da? Er det ikke viktigere å bestemme at dette for eksempel er et fantastisk fint keramisk arbeid? Og så kan den andre diskusjonen ligge?
Her må kunstnerne ha mot til å si at jeg gjør det og det, de må ha selvfølelse, selvbevissthet og være myndige på den måten at de kan sette til side andres dommer og meninger. Mange de beste såkalte produsenter av kunst i dag er ikke opptatt av om det de lager er kunst. Er ikke det en grei holdning?

MG: Jeg oppfatter at det har oppstått en divergens mellom kunstnere, teoretikere, kuratorene, kunsthistorikere, kritikere, hvor man tror at alle er veldig forskjellige. Men de fleste som vier seg til kunstfeltet er jo oppriktige interessert i kunsten, erfaringen og hele aspektet. Det er vel feil å tenke at man opererer i ulike felt? Det er jo noe veldig felles i den tilnærmingen. Det er noe eksistensielt, en måte å forstå seg selv i verden.

KR: Det banaliserte begrepet om kunst er en homogenisert fortelling om kunst. Men realiteten er jo ikke sånn. Det jo en pluralitet, det er mange fortellinger om kunsten. Man burde også insistere på sin kunsthistorie. Sånn sett er dagens kunstnere flinke, de er gode på idiosynkratiske samlinger av historier og historiske deler. Skape en annen tid, en annen historie om kunsten. Det har med denne myndigheten å gjøre.

ØSB: Noe av problemet er at tidligere hadde man distinkte båser: man var kunsthåndverker, maler, grafiker, billedhogger. Kunsten i dag er en hai, den er altetende. Og det er ikke uproblematisk. Nylig hjerneforskning viser at biologisk sett er det ikke det samme å høre på musikk som å se på bilder: musikk aktiviserer hele hjernen, mens å se på et bilde kun aktiviserer noen deler. Derfor kommer vi kanskje litt tilbake til at de enkelte kunstarter er ikke identiske, kunsten er ikke ensartet. Vi snakker om det som om det er et homogent begrep, men det er IKKE det.

SH: Hvis det er slik at det skjer noe spesifikt i møte mellom menneske og verk, men at kunstnerne ikke føler at de kan stå i det, da er det kanskje skribentene og kuratorenes oppgave å beskytte kunstnerne og gi dem den styrken til å stå i det.
Det er ikke viktig om man kaller det kunst eller ikke kunst, men hva kunsten gjør med meg. Så er det min jobb som kritiker å ta tak i det og gi det et språk, slik at mine lesere får lyst ti l å se denne utstillingen. Vi skal utnytte i større grad det spesifikke i det vi driver med. Ved å bli veldig teoretiske så skviser vi det visuelle ut i et lite hjørne.

KR: Vi lever i en tid som er pressa på ulike måter, og jeg mener vi kan tillate oss selv til å undersøke kunsten med litt store briller: hva kan vi lære av dette, hvordan kan dette forbedre mitt liv. Se på kunstverket som en form for pedagogisk innretning, som kan føre til noe en form for klargjøring av følelser, og bruke den terapeutisk: Hvorfor kan man ikke bruke kunsten til å ha det bedre? Kunsten er det eneste steder i kulturen der mangetydigheten er institusjonalisert.

Dag Solhjell (i salen): Jeg har vært i med AU og å påvirke tildelingen av kunstkritikerprisene siden de startet, og det er to tendenser i nomineringene: 1) man vektlegger kunstnerskaper og kunstnerens bidrag til utstillingen, og 2) man vektlegger kuratorens bidrag. Her har ikke avstemmingen samlet seg om en bestemt modell, begge deler er aktuelle. Det som skjer er at man inviterer alle medlemmene til å nominere sine favoritter, og teoretisk sett skulle det gi en god dekning. Men det subjektive elementet introduseres der de aller fleste medlemmene konvergerer om Østlandet. Det er et faktum. Og det er ikke en svakhet ved prisen, men et kunstpolitisk problem: man har ikke klart å spre kritikerne.
Så er det en annen ting: man glemmer at utstillingen har en egen effekt, å se ting i sammenheng. Det kan man bare gjøre i utstillingen. Det er mitt ønske at man fokuserer mer på selve utstillingsmediet, og det er kuratorens ansvar. For øvrig legger jeg merke til at det er en økende tendens at det er kuratoren som er gjenstand for kritikken, men ikke kunstneren.

ØSB: Nesten alle utstillingene jeg har sett i år, har vært for opptatt av å vise kunsten, ikke måten du viser kunsten, sammenhengen den inngår i, relasjonene mellom verkene, på i forhold til rom og bevegelsmønster til publikum etc. Den flotteste utstillingen jeg så i år er Kittelsen på Blaafarveverket, ut fra en kritikk nevnt over faller den faller gjennom på noen punkter. Derimot utmerker Dahl og Friedrich seg, den er i særklasse gjennomtenkt med tanke på betrakter, lysdesign, romavsnitt, kroppen føres intuitivt gjennom utstillingen. Det er den sterkeste utstillingen i forhold til en primær fenomenologi. Også sekundærformidlingen – katalogen – er på et høyt nivå.

KR: Jeg synes også den var veldig fin. Utstillingen er programmert og har en scenografi som er tydelig, men likevel subtilt. Det komparative er også bra, og da er det irrelevant med tekst, da SER du jo på bildet, på verket selv, uansett hvor mye tekst som skrives.

ØSB: Bjertnes ble jeg fascinert av, men den faller gjennom på disse punktene.

Vibeke Hermanrud i salen: Jeg har sett mange av utstillingene dere nevner, men hva med de mindre stedene, de mindre galleriene og kunstnerdrevne stedene? Oslo er jo fullt av disse, hvor man også har et mangfold av kunstnere, kuratorer, tekst, etc. Hva tenker dere om dette?

KR: Et stort problem med de er at utstillingene her står så kort, kun en helg eller to.

MG: Her har AU snakket om en mulig todeling av prisen for å kunne ta mindre steder i betraktning også.

ØSB: På dette punktet har jeg dårlig samvittighet. Jeg har et prinsipp at jeg ikke ser utstillinger som ikke har vide åpningstider. Men jeg synes at de må bli flinkere, er de egentlig sitt eget publikum? Også har dette med generasjoner å gjøre.

KR: Det må da være mulig å holde oppe lenger?

SH: Vi som skriver i dagspressen og ukepressen har begrenset antall sider til rådighet. Vi må prioritere ting som folk har en mulighet til å se. Jeg skriver for publikum, ikke for kunstneren.

ØSB: Et annet problem er forholdene mellom kunstartene: dekning av arkitektur er forsvinnende, performance, installasjon, kunsthåndverk og så videre. Dette er underrapporterte områder som vies alt for lite oppmerksomhet. Og det er liten vilje i mediene til å endre det heller, det står ikke øverst på blokka i redaksjonene.

Lars Elton (i salen): Peder Balke-utstillingen er en verdig kandidat til kunstkritikerprisen. Det er gjort et pionerarbeid fra Nordnorsk Kunstmuseums side, der de har satt ham inn i en kunsthistorisk sammenheng ingen har pekt før. Og med utstillingen i London får han en internasjonal plassering ingen annen norsk kunstner kan drømme om.

MG: Kort oppsummert har vi hørt at de store, historiske presentasjonene er verdige kandidater. Så er det et stort sprik i vurderingene av Vi lever på en stjerne: fantastisk og elendig. Vi har hørt at det mest interessante ikke nødvendigvis skjer i utstillinger, men i kunstbegivenheter. Europe, Europe er det bred enighet om at ikke er bra. Men i siste instans er det kritikerne som sender inn sine stemmer til Kunstkritikerprisen.

Bilder

Img 0388
Ordstyrer Mona Gjessing
Img 0396