Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Aschehougprisen 2001 til Ole Robert Sunde

Ved å innstille Ole Robert Sunde til Aschehougprisen 2001 ønsker juryen å understreke viktigheten av at det finnes plass til radikalt eksperimenterende prosjekter som dette i norsk litteratur i dag.

Kritikerlaget 31. desember 2004 PriserLitteratur
Sunde ole robert

Tale til Ole Robert Sunde ved prisutdelingen den 23. august 2001 ved arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som er juryen for Aschehougprisen: Andrine Pollen, Trond Haugen, Asle Aasen Gundersen og undertegnede: Nøste Kendzior.

Aschehougprisen blir i år tildelt for 29. gang. Kandidater til Aschehougprisen blir foreslått av Norsk kritikerlags arbeidsutvalg for litteratur. Norsk kritikerlags arbeidsutvalg for litteratur utgjør også juryen for Aschehougprisen. Juryen har i 2001 således bestått av følgende personer: Andrine Pollen, Trond Haugen, Asle Aasen Gundersen og undertegnede: Nøste Kendzior.

Aschehougprisen tildeles for et helt forfatterskap. Vi i juryen har de siste månedene hatt gleden av å lese mange virkelig gode bøker. Det har vært tankevekkende, det har til og med vært hyggelig – og fremfor alt har det vært underholdende. Det å lese en bok kan jo virkelig være en idyll. Men – da vi gikk i gang med lesingen av det forfatterskapet vi i dag skal bejuble, ble det brått slutt på fordrageligheten. For å si det rett ut: Det var da ubehaget begynte.

For dette er et forfatterskap som i hvert fall ikke kan forbindes med kos. Det er fullstendig uegnet som sengelektyre. Det vil utvilsomt finnes de som mener at dette er et forfatterskap som ikke egner seg som lektyre overhodet, – at det i beste fall burde vært presentert som et annet kunstuttrykk. I alle fall: Vi i juryen måtte opp av godstolen. Vi følte oss ubehagelig til mote, vi ble rastløse, vi ble sjenerte. Ja, forarget ble vi, provosert.

Jeg snakker her om poeten, romanforfatteren og essayisten Ole Robert Sunde og hans forfatterskap som motgift mot fjøsnissifiseringen i den norske litterære institusjon. Med sitt forfatterskap – som består av to diktsamlinger, fem romaner, en prosatekstbok og tre essaysamlinger – har Ole Robert Sunde gjort jurymedlemmene mektig irriterte; og det ønsker vi at han skal han få en pris for, en stor og betydningsfull pris. Ole Robert Sunde må få en pris for nettopp ikke å ha skrevet underholdende litteratur, men for med sin litteratur å ha strebet etter å oppfylle det som er forfatterens, kunstnerens fremste ansvar: nemlig å sette i gang en tanke, en tankerekke, en diskusjon som kan bety forandring. For Ole Robert Sunde skriver litteratur som styrker motstandskraften mot banalisering og vulgarisering; han skriver litteratur som stimulerer leserens følsomhet, litteratur som vekker, som holder våken, som irriterer, som får leseren til å knytte nevene, skjære tenner og prøve å ta seg sammen, til selv å prøve å tenke.

Ole Robert Sunde er den beste forfattertenkeren i Norge i dag. Hans partikularisme, hans nitide nysgjerrighet, og hans totale avvisning av det selvfølgelige driver ham til hele tiden, alltid å være på utkikk, nedkikk, innkikk etter det stedet, det punktet der det litterært unike finner sted. Han pirker og pirker seg ned til fenomenenes opprinnelighet, og i denne prosessen inndrar han hva som helst: historien, familien, kunsten.

Det fins ingen i det litterære Norge i dag som kommer opp på Ole Robert Sundes nivå når det gjelder refleksjon over hva kunst og litteratur er for noe. Hans ambisjonsnivå er høyt; tydeligst erfarer vi dette i den siste essaysamlingen hans, fra i fjor: Den heter Der hvor vi er lykkelige. Han skriver med stor originalitet, med dypsindighet, med oppfinnsomhet, med presisjon. Han skriver med sivil kurasje; han skriver med substans, han skriver med hjerne, og ikke minst skriver han med baller.

Det er et stort mot i Ole Robert Sundes forfatterskap, en veldig vilje til å sanse og å være til stede. Det er veldig vanskelig, det er virkelig veldig vanskelig å være til stede i denne tilværelsen, og det gjør vondt. Man må være modig for å orke å påføre seg selv så mye smerte som det å være til stede gir. De fleste av oss makter ikke det, så vi kobler ut. Vi kobler av. Med underholdning.

Ole Robert Sunde vil. Han vil. Han vil gripes, han vil beveges – fremover. Han er en villet avantgardist. Han tar veldige sjanser, han satser – på noe helt annerledes – og han er absolutt kompromissløs. Leseren tar han ingen hensyn til, lesbarheten gir han fullstendig blanke i, vil jeg tro, og salgsstatistikken raker ham sikkert midt i ryggen. Det er aldeles utenkelig at Ole Robert Sunde lever av salget på bøkene sine. Folk kjøper ikke sånt. Hans forfatterskap gir forlaget hans, Gyldendal, en glimrende anledning til å vise seg fra katedralsiden, som kulturinstitusjon.

Hvis man ikke er spesielt masochistisk anlagt, kan man lett komme i slett lune av å lese Ole Robert Sunde. Det gjør kritikere rett som det er, for det er jo så ubekvemt å lese Sunde, at man lurer på hva som egentlig skjer. Hva er dette for noe? Er det noe hyperintellektuelt visvas, noe høystemt nonsens, keiserens nye klær, maniert ordgyteri, kryptologi, logomani, oppslitende hjerneskrubbing, verbal onani, eller onanisme, som en kjent kritiker uttrykte det, onanisme, egnet til kun å tilfredsstille ordgyteren selv samt hans intellektualistiske, avantgardistiske, bornerte, åndssnobbete, verdensfjerne gærninger av noen disipler?

Nei. Det er ikke noe fjernt over Ole Robert Sundes forfatterskap. Det er ikke noe fjernt, det er tvert imot så pinlig nært, så smertelig nært, så skremmende nært og så vakkert nært. Som når han i romanen Den sovende stemmen fra 1999 skildrer, beskriver, ja: registrerer et menneske på dødsleiet. Denne romanen fyller over 300 sider, og den er skrevet i ett, – som i ett eneste pust. Her er sparsomt med tegn som gir leseren anledning til å stanse opp og begynne på nytt. Men en roman på over 300 sider som ikke først og fremst er underholdning, den leser man jo ikke i ett strekk. Man gjør ikke det. Man må altså legge den fra seg iblant, rett som det er, faktisk – og det føles ubehagelig, som et svik mot det som er nært og maktpåliggende og som angår en: Det byr en imot å slutte midt i et komma; det føles som et nederlag. Men Ole Robert Sunde skriver om et liv, og han skriver som et liv; altså slik livet driver med oss: De fleste av oss blir ikke tildelt så mange avsnitt her i livet, men vi er derimot gjerne innom en masse parenteser. Det går i ett, det ene griper fatt i det andre, utløser reaksjoner, gir konsekvenser. Vi lever fra komma til komma, går og legger oss om kvelden midt i et komma, så å si. Og så, til slutt, blir det satt punktum.

Ole Robert Sunde skriver seg altså så nær at leseren føler trang til å beskytte seg. Det går ikke greit å lese bøkene hans, det vekker motstand, Men med motstand blir det friksjon, og med friksjon blir det dynamikk og svingkraft, altså bevegelse. Bevegelse, ikke sløvskap. For å komme livets fenomener så nær som mulig, driver Ole Robert Sunde eksperimenter. Han eksperimenterer med formen og med språket, han lytter til innfallene, han tar spenstige tankesprang, han er åpen for absolutt alt, og han er interessert i absolutt alt. Han aner, han undrer, han spør, han spekulerer, han grubler, han gransker, han belyser, han påstår. Og han nøler, – nettopp dette nølende, det er Ole Robert Sunde, det! Og han vrir og han vender, han overdriver, han driver over og han driver på; han skyr simpelthen ingen midler for å komme nærmere, nærme seg.

Klart man som leser må bli provosert av sånt. Men så er det også så skjønt! Ole Robert Sunde skriver med stor språklig sikkerhet; for ham er det ikke formeksperimentet alene som gjelder, men også språket. Og han skriver fabelaktig gode norske setninger – lange, assosierende, irriterende, eggende, tergende, krevende: Gode!

Ved å innstille Ole Robert Sunde til Aschehougprisen 2001 ønsker juryen å understreke viktigheten av at det finnes plass til radikalt eksperimenterende prosjekter som dette i norsk litteratur i dag. Det er av stor betydning at kunsten får leve også når den ikke er underholdning og når den er lite etterspurt som salgsvare, men snarere er en pinne i strømmen, en tue på veien, en torn i kjødet, en bjelke i øyet, en kniv på strupen, en gnist i halmen, et spark i ræva. Kort sagt: en katalysator. Et kykeliky: Våkne opp!