Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Aschehougprisen 2003 til Steinar Opstad

En samstemt jury ønsker å rette all mulig oppmerksomhet mot Opstads forfatterskap, et fantastisk forfatterskap, et forfatterskap som allerede har innfridd, og som vi har store forventninger til, vi ser med spenning frem til kommende bøker.

Kritikerlaget 28. august 2003 PriserLitteratur
Steinar opstad

Tale til Steinar Opstad ved arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som utgjør Aschehougprisens jury: Andrine Pollen, Marit Grøtta, Asle Aasen Gundersen, Nøste Kendzior og undertegnede, Leif Høghaug.

På vegne av Aschehoug og juryen er det en stor glede å kunngjøre følgende:

Årets vinner av Aschehougprisen er en ung mann; en ung lyriker; en modig språkkunstner som er blitt lest med begeistring av høyst forskjellige kritikere. En gjennomgang av samtlige anmeldelser viser frem det man med rette må kunne kalle en sterk tendens: Den ene lesemåte etter den andre har satt dette særegne forfatterskapet, som foreløpig teller fire bøker, inn i en kreativ meningsproduksjon. Forfatteren har, slik en kritiker formulerte det, «skrevet dikt om et barn på terskelen til kunnskap og bevissthet»1, og med en annen kritikers ord «smadrer [han] all tenkelig forbindelse mellom dikt og ånd, for så å gjenskape den, for eksempel idet han går tett inn mot bibelspråk, uten å bli besvergende troende»2. Ja, en særegen stemme, som skiller seg klart ut i det litterære landskapet. En poesi der noe står på spill. Hvem vi snakker om? De fleste som er tilstede her i dag har antagelig gjettet det allerede. Årets Aschehougprisvinner heter Steinar Opstad.

*

Steinar Opstad. Født 1971 i Stokke i Vestfold, bosatt i Oslo. Debuterte i 1996 med Tavler og bud og mottok Tarjei Vesaas’ Debutantpris. Senere fulgte diktsamlingene Den alminnelige i 1998, Analfabetisk i 2000 og Synsverk i 2002. Titlene er i seg selv talende, spørrende. Tavler og bud – vi tenker på Moses, vi tenker på den arkaiske Teksten som i kraft av sine tilsynelatende nøye utvalgte ord proklamerer sine «Du skal» og «Du skal ikke». Kulturens begynnelse? Språkets begynnelse? Man kan vri og vrenge på en slik tittel, og man kan lese den som uttrykk for en mangel, et fravær; tittelen Tavler og bud vitner om noe som var, noe som ikke er tilstedeværende i en moderne og sekularisert verden. Her er ingen tavler, her er ingen bud. Vi er ikke lenger innhyllet i metafysikkens vokabular. Den alminnelige – hvem er det? Den som ganske enkelt er kastet inn i verden og som forsøker å finne sitt eget språk, dikte sitt eget liv? Den hvis tale er – Analfabetisk? Den hvis poetiske syn skaper, slik Skriften en gang skapte – Synsverk? Ja, man kan spørre, og slik kan man komme frem til det punkt der man må erkjenne at spørsmålene er feil stilt. Feil stilt, men allikevel produktive, allikevel i stand til å videreføre samtalen om litteraturen. Man kan fremme den påstand at hver bokside er en tavle, hvert dikt er et bud. Poesiens tavler, poesiens bud.

Juryen vil gjerne få understreke at Aschehougprisen er viktig for alle som bryr seg om norsk litteratur. Hensikten med prisen er å løfte frem en viktig norsk forfatter. En samstemt jury ønsker å rette all mulig oppmerksomhet mot Opstads forfatterskap, et fantastisk forfatterskap, et forfatterskap som allerede har innfridd, og som vi har store forventninger til, vi ser med spenning frem til kommende bøker signert Steinar Opstad. Eller for å si det med Kristine Næss, som like i etterkant av Opstads debut ordla seg på følgende måte: «Åh!, her, her er det noe viktig, dette sporet må jeg følge.»3 Ja, et spor. Og i dag har vi fulgt sporet hit, til en prisutdeling vi er ganske sikre på at vil bli lagt merke til.

Men som de lesende kritikerne vi er, må vi få legge til: Det kan ikke sies for ofte at en slik prisutdeling også retter oppmerksomhet mot den praksis – eller rettere de praksiser – vi kaller litteraturkritikk. Kritikerne både følger og tyder spor. Som nevnt er Opstad blitt lest med begeistring av høyst forskjellige kritikere. Men forfatterskapet har også skapt kritisk uenighet – årets Aschehougprisvinner er alt annet enn ukontroversiell. Foruten å bli møtt med gode anmeldelser, skapte Synsverk debatt. Nå var det enkelte som satte et kritisk spørsmålstegn ved Opstads «profetiske prosjekt»; man hevdet at Opstad gjorde seg til talsmann for en selvhevdelse med metafysiske over- og undertoner. For Synsverk ble Opstad tildelt Den norske Lyrikklubbens pris, og i sin begrunnelse trakk prisjuryen frem debatten som et positivt moment i Opstad-resepsjonen: «Opstads Synsverk er en fantastisk diktsamling, som tåler en slik kritisk debatt. Heller enn å så tvil om prosjektet, har diskusjonen rundt Opstads poesi vært med på å klargjøre det, sette ord på det og synliggjøre hvilke kvaliteter prosjektet besitter.»4

Klargjøre, sette ord på, synliggjøre. Steinar Opstad skriver en poesi som er sterkt fortolkende. «Man kaster bare et frø/ ut i vannet, sier kvinna,/ og ordet lager ringer/ rundt historien du skal fortelle», leser vi et sted i Den alminnelige. Historien skal fortelles; man kaster ut sitt fortolkende ord, og så kan man betrakte ringvirkningene. «Om morgenen løper jeg om kapp/ med historien og alfabetet», uttaler jeget – eller et av jegene – i Analfabetisk. Historien og alfabetet; det historiske alfabetet og den alfabetiske historien – hvor ellers finner vi jeget som stadig må fortolke? I Opstads dikt konfronteres vi med tematikker som kretser omkring familien, slekten, gården, bruddstykker av den lokale, personlige og fortolkede fortid som jeget stadig løper om kapp med. Nå er det kanskje fortsatt slik at man ikke bør gjengi hva en forfatter har sagt, man skal, som kritisk leser, forholde seg til teksten – men vi vil allikevel sitere fra et intervju som Annelita Meinich gjorde med Opstad i fjor. Her sier Opstad: «Jeg tror jeg er et menneske som begynner å fortolke raskt, både når jeg møter mennesker og når jeg ser meg om. Jeg ser hvordan huset, elven, gutten, kvinnen dukker opp i diktene – de er sett i et veldig fortolkende blikk, selv om utgangspunktet kan være konkret.»5 Ja, et konkret utgangspunkt. Fortolkningen av det konkrete; kunsten å skrive det konkrete inn i diktet. Huset, elven, gutten, kvinnen – ikke som «ting», men som ord i dikt, ord i diktning, skapende ord. Det konkrete blir oversatt, overført. Den konkrete verden viser utover seg selv. Ingunn Økland skriver i sin anmeldelse av Analfabetisk: «Kanskje kan det sies slik: Steinar Opstad gir språk og skrift en opphøyd status, men forteller at det opphøyde ordet overskrider et logisk utformet alfabet.»6

Stor kunst kan betraktes som overskridelse. Hvis det er slik at kritikken i og med sine vurderinger stadig er med på å begrense estetikken, vil kunsten gjøre sitt for å overskride grensene. Spørsmålet er selvsagt hvor overskridelsen finner sted, i kunsten selv, eller i resepsjonen av kunsten, dvs. kritikken. Men hva da når kunsten selv fremstår som kritikk? Når kunstens fortolkninger fremstår som kritiske fortolkninger? Eller i det minste: Når det er mulig å tolke et kunstverk som et kritikkverk? Følgende verselinjer er hentet fra Analfabetisk, og vi må spørre om vi her står overfor en kritikk av kritikken:

Jeg er ikke profet eller forfatter
jeg er pornograf
og det jeg skriver er like lite å angre på
som bladet jeg holder mellom hendene
Alt jeg skriver
kan kalles pornografisk
og lyset fra skrivingen
opphever trangen til å be
et hvitt lys flerrer nakne kropper
og øynene mine rykker framover
mens jeg mumler: mer lys, mer lys

Ikke profet, ikke forfatter, men pornograf. En slik påstand kan leses som et begjærlig ønske om selvstendighet, om kun å være dette særskilte språket, det språket som bare finnes i dette ene diktet. Men heri, i dette ønsket om selvstendighet, øyner man referanser til den historien som i utgangspunktet muliggjør det enkelte diktets tilblivelse: Poesiens historie, den historie som profetene og forfatterne tilhører. Vi nevner: Hölderlin, Rilke, Trakl, Celan, Hofmo – poetiske stemmer som klinger med i Steinar Opstads verk. Goethes siste ord skal visstnok ha vært «Mehr Licht» – mer lys. I Opstads dikt er disse ordene en mumling, en uklar tale – om lyset fra skrivingen, den stadig pågående skrivingen; om et hvitt lys som flerrer nakne kropper. Det er slik det mumlende diktet vekker vår vurdering – diktet kritiserer vår tilbøyelighet til å bedrive en absolutistisk kritikk. Diktet skal leses, tenkes – og sanses. Men diktet kan aldri leses, tenkes og sanses ferdig. Diktet vil alltid mumle: «mer lys, mer lys». Det eksisterer ingen siste ord; ordene vil fortsette og fortsette; det enkelte dikt tilhører den alltid uferdige boken vi kan kalle poesi. La oss si at denne kritiske poetikken vi kan lese ut av Opstads tekst bringer oss tilbake – eller frem – til et spørsmål om tro. En kritiker som ikke på en eller annen måte tror på lyrikken, vil vanskelig kunne inngå i en dialog med de tekster som i aller høyeste grad er med på å skape språk. En kritisk tro. En tro som sier oss at vi har stor tro på Steinar Opstad.

Fotnoter

1 Jan Jakob Tønseth, anmeldelse av Tavler og bud, Dagbladet 09.12.96

2 Tom Egil Hverven, anmeldelse av Synsverk, nrk.no

3 Kristine Næss, «Dette må du elske, Steinar», intervju med Steinar Opstad, Vagant nr 1, 1997, s. 5

4 Trond Haugen, Lyrikkmagasin, bokklubbene.no

5 Annelita Meinich, intervju med Steinar Opstad, Kulturbeitet NRK P2, 01.10.2002, nrk.no

6 Ingunn Økland, anmeldelse av Analfabetisk, Aftenposten 11.09.2000

comments powered by Disqus