Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Aschehougprisen 2009 til Thure Erik Lund

Slik vi i juryen ser det er det ikke et sekund for tidlig å hedre dette forfatterskapet med Aschehougprisen, men selv om vi i og for seg unner prismottakeren en hvil på laurbær, kan vi ikke annet enn å håpe i spenning på flere utgivelser.

Kritikerlaget 27. august 2009 Litteratur
Lund thure erik

Tale ved arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som er juryen for Aschehougprisen: Alf Kjetil Walgermo, Margunn Vikingstad, Sindre Hovdenakk og undertegnede, Mariann Enge.

Årets Aschehougpris går til en forfatter som helt nylig og nærmest i all hemmelighet har fylt 50, og som til nå har gitt ut 12 bøker; 8 romaner og 4 essaysamlinger. Helt siden debuten i 1992 med en roman som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris har dette forfatterskapet stått frem med stor integritet, som en av de mest særegne og originale stemmene i norsk litteratur. Det er et gjennomført og kompromissløst forfatterskap, konsekvent og komplekst på samme tid. Bøkene er preget av uortodoks kritisk tenkning, språklig nyskaping og et umiskjennelig driv. Selv om bøkene i svært liten grad er plotdrevne, men snarere utpreget selvreflekterende, demonstrerer denne forfatteren en usedvanlig fortellende og fabulerende evne. Det er et forfatterskap som på en helt egen måte blander høyt og lavt, både språklig og innholdsmessig; på et merkelig, underlig, egenartet vis klarer denne forfatteren å fange i skrift noe intellektuelt, komplisert og samtidig noe svært folkelig, nesten grovt, grovkornet, og det gjøres med en kombinasjon av knusende alvor og gjennomgripende ironi. Ulike språkformer og språknivåer, nyord og dialektord kastes om hverandre i lange, suverent sammensatte setninger, og innholdsmessig rommer bøkene alt fra grotesk skittenrealisme (eller møkkasurrealisme, som det nylig ble foreslått i et essay i Vagant ) og kvasivitenskapelige utlegninger, teorier om natur og kultur, verden og språket, spekulasjoner om ulike fremtidige eksistensformer, alternativ historieskrivning og dystopiske forestillinger, usentimentale men likefullt rørende fremstillinger av trøblete kjærlighetshistorier samt kritikk av det moderne samfunnet og den dominerende (norske) mentaliteten.

Mens romanene kan sies å ha visse essayistiske trekk, er essayutgivelsene utpreget skjønnlitterære, og de to genrene, som løper parallelt i forfatterskapet, kan trygt sies å tangere hverandre. Dette er et forfatterskap som yter aktiv motstand mot den såkalte “normalprosaen”, og som favoriserer refleksjon og eksperimentering fremfor “meningsmas” og målrettethet. Det dreier seg følgelig ikke akkurat om noen bestselgende forfatter, snarere om en forfatter som med sin skrift motsetter seg hele salgstallskjaset. Bøkene krever litt av leseren, men til gjengjeld tilføres man en unik språklig erfaring.

For dem som ennå ikke måtte ha forstått hvem prismottakeren er, kan det kanskje være til hjelp med en rask gjennomgang av utgivelsene. Etter den sterke debuten med romanen Tanger i 1992 fulgte han opp med Leiegården, som var norsk vinner i den skandinaviske konkurransen om “beste samtidsroman 1994”, og den snodige lille sciencefictionromanen Zalep i 1995, før han flesket til med de fire bøkene som nå finnes samlet i tetralogien Myrbråtenfortellingene; Grøftetildragelsesmysteriet som kom i 1999, Compromateria fra 2001, Elvestengsfolket fra 2003 og så endelig Uranophilia, som han fikk Kritikerprisen for i 2005. Parallelt med at bøkene om T. O. Myrbråten dukket opp, trådte forfatteren også frem som essayist, med essaysamlingene Om naturen i 2002, Forgreininger i 2003 og den lille essayutgivelsen i Språk og natur i forlaget H Press’ Imperativ-serie i 2005. Forfatterens to seneste utgivelser kom i 2006 – romanen Inn og essaysamlingen Om de nye norske byene og andre essays. Slik vi i juryen ser det er det ikke et sekund for tidlig å hedre dette forfatterskapet med Aschehougprisen, men selv om vi i og for seg unner prismottakeren en hvil på laurbær, kan vi ikke annet enn å håpe i spenning på flere utgivelser. Selv om dette er et konsistent forfatterskap som i en viss forstand likner seg selv hele veien, står det samtidig frem som såpass uregjerlig at det virker umulig å forutsi hva som kan komme.

Det er en stor glede å kunne meddele at Aschehougprisen 2009 tildeles Thure Erik Lund.

På et vis føles det nesten litt feil, å dra Thure Erik Lund frem fra hvor det nå er han holder til om dagen, for å gi ros og heder og ære og dermed forhåpentlig litt påfølgende oppmerksomhet i offentligheten, ettersom skryt og offentlighets- og oppmerksomhetsjag er noe man kan finne en uttalt og gjennomgående mistillit til og motvilje mot i hans forfatterskap. Eller rettere sagt, det kjennes som helt riktig ting å gjøre, men det er en tildeling som i en ganske bestemt forstand er forpliktende. Det forplikter oss som jury og som kritikere til å stille opp med noe annet enn tomt skryt og mediemas. Ikke at vi ville ha servert noe sånt, uansett, i alle fall ikke med vilje, men om man leser dette forfatterskapet og tar inn over seg det man leser, kan man som kritiker lett komme til bli litt ekstra selvkritisk. Det er et forfatterskap det er utfordrende å skulle si noe om, uavhengig av om man skulle føle for å skamrose eller griseslakte det; dels på grunn av den overhengende faren for å redusere den kompleksiteten som preger det, dels fordi man ved å mene noe om Lunds bøker (for eksempel at de er “viktige”, at de bør leses av flere osv.) kanskje kan stå i fare for selv å rammes av den mentalitets- og språk- og samfunnskritikken som gjennomsyrer dem. Det er en kritikk som gjerne er formulert på en måte som kan forekomme humoristisk, ironisk, men som samtidig treffer blink på noen vonde punkter. Som jeg-fortelleren i Compromateria, som betegner seg selv som “en helt ut gjennomslaktet og oppskrytt forfatter” sier om anmelderskrytet han ble møtt med:

Det var lett å skryte av bøkene mine. For denne skryten hadde ingen konsekvenser. Den betydde ingenting. Bøkene mine, og jeg, blei preget av det tomme skrytet de blei til del. Ganske raskt viste det seg at de egentlig skrøt for å utholde alt det pinlige og skammelige ved dem, og ved å henvise til alle “disse skritt i retning av noe annet, noe stort”, denne meningsløse og selvforsterkende devisen heftet seg til romanene mine. Da slapp folk å pønske ut noe fornuftig å si om dem. Ingen forfatter var så oppskrytt som meg. Vel. Det er lett å skryte av noe som er utilgjengelig og lite kjent. Dette veit jeg alt om. Skrytet førte til at noen lettlurte tullinger begynte å lese hva jeg skreiv. Det sluttet de fort med, når de skjønte hvor oppskrytte bøkene var. At de var oppskrytte var for øvrig det eneste de skjønte av romanene. Derfor skrøt også de likefullt av boka, i et forstokket forsøk på å gjøre seg sjøl interessante, men mest for å slippe å bli avslørt som lettlurte, såklart. Og sånn fortsatte det, enda flere ytterst få lesere, lettlurte og triste, de fortsatte å lese, for så å skamme seg, og for å utholde all dritten skrøt de enda mer. Jeg var mislikt, oppskrytt, og jeg skammet meg over det jeg skreiv. Og dette var det eneste jeg kunne. For et salig helvete. (Compromateria, s. 26)

Nå mener jo slett ikke vi i juryen at forfatterskapet til årets prismottaker er oppskrytt, snarere tvert i mot, og det er naturligvis ikke slik at man kan sette noe enkelt likhetstegn mellom jeg-fortelleren i denne romanen og forfatteren av boken, Thure Erik Lund, selv om det frister aldri så mye. Men det kryr av slike selvrefleksive, metapoetiske funderinger i Lunds bøker, og man kan temmelig trygt hevde at det til stadighet lekes med grensen mellom forfatter- og fortellerinstans. Fortelleren, eller fortellerne, virker dessuten notorisk upålitelig(e). Og ettersom skrivemåten eller stemmen i essayistikken ligger temmelig tett opp til skrivemåten eller stemmene i romanene, er det motsatt lett å tenke at essaysamlingene kunne ha vært signert en eller flere av romanfigurene.

For å eksemplifisere dette at grensen mellom “Thure Erik Lund” og hans jeg-fortellere kan synes flytende, kunne man ta utgangspunkt i det følgende sitatet, som er hentet fra hans seneste roman, Inn fra 2006, og hvor det er en navnløs jeg-forteller som har ordet, en jeg-forteller som for øvrig på et tidspunkt tenker at han burde takke “vedkommende som dekker meg med sitt navn, en skrivende fyr som heter T. E. Lund”:

Det eneste gyldige er og blir ensomhet, passivitet og bitterhet, det vil si kjenne om det finnes noen “sannhet” noe sted, og den eneste sannhet er avståelser, avståelser, avståelser, med filigransaktig nøyaktighet avstå fra alt dette maset en får servert bare en går inn i Mix-kiosken eller slår på TV-en eller begir seg inn på nettet, avstå fra all denne dritten, og få hjernen innlosjert på det lokale tankeisolatet, først da kan de prate, tenker jeg, om de vil kalle seg mennesker og ikke dyr, de får gå litt i seg sjøl, disse meningsmenerne får prøve å skjønne at vi er altfor mange og derfor ensomme, og om de vil det gode, kan de prøve det gjennom den hardtenkte passiviteten, prøv den, i påvente av døden, prøv den, denne eneste sanne eksistens, prøv passiviteten, ja prøv den, test ut den helt ut forskrekkelige glemsel som ligger i døden, der det går ut på ett, å gi tilbake det du har lånt, og ikke noe mer, for liksom å innynde seg hos livet, som vi kaller utvikling, dvs. at ethvert menneske skal “bidra” med noe, til denne “utviklingen”, denne idiotiske tvangstanken har satt seg fast i skravlehuene deres, og etter hvert i det de har mellom beina, noen forknytte halvråtne tarmer, som går under navnet “kjønnsorganer”, når utviklinga har fått gira seg opp noen hakk til. (Inn, s. 122-123)

Dette kan sammenholdes med det følgende sitatet, hvor skribenten som snakker i essayet “Nordmenn og gærninger” i den seneste essaysamlingen Om de norske byene, som utkom samme år, er ganske på linje med fortelleren i Inn, hva “meningsmenerne” angår, eller “gærningene” som han kaller dem:

Det er gærningene som snakker. Det er gærningene som er sjefene nå. Vi ser dem som programledere i TV, i motorprogrammer, i barne-TV, som komikere. Vi ser dem som politikere i FrP og SV. Advokater og politifolk, journalister og artister, flertallet av dem er gærninger, de speeder seg opp, og tenker ikke på annet enn penger og makt.
(s. 98)
(…)
Gærningene tror at det menneskelige defineres av hvordan vi uttrykker oss, om det å si, ha, gjøre, eie, og ikke minst opplevelsen av å eksistere, det snakker dem om, noe som er fatalt feil, for deres virke i verden har ødelagt språket, man kan ikke lenger si at det menneskelige ligger i kun det å være, være i fred, være i strid, være i kjærlighet, eller være i dyp harmoni med naturen, det høres bare så ufattelig slimete treigt ut, så det finnes ingen positive meninger jeg kan viderebefordre med et språk som dette, som er direkte og enkelt, det beste er å fortape seg i kompleksitet, da får i hvert fall ikke gærningene grepet om det. (s. 107)

Muligheten for motstand ligger altså, dersom man skal ta disse sitatene bokstavelig, i passivitet og kompleksitet, ikke i å engasjere seg i en “samfunnsnyttig” virksomhet eller meningsutveksling på “gærningenes” premisser. Lunds sivilisasjonskritikk kan ikke akkurat sies å være av den positivistiske eller utopiske typen. Skriftene hans virker gjennomgående dystopiske og dyrker tilbaketrekning og isolasjon, i den forstand at protagonistene hans søker mot en sær og egenrådig eksistens i utkanten av eller utenfor samfunnet, bortgjemte og glemte. Men som leser av Lunds bøker vet man sjelden helt hva man skal tro, ettersom det meste like gjerne kan leses ironisk som i fullt alvor. Og for å sitere Thomas O. Myrbråten, jeg-forteller og antihelt i Myrbråtenfortellingene: «Hva jeg nå mener om samfunnet, er min hemmelighet. Den finnes innbakt i verdensteorien min. Leter man etter mine meninger, vil man gå seg fast. Jeg håper folk trekker ut sine lærdommer, på sine måter.» (Uranophilia, s. 287)

Man kan nok si at det finnes en elitær tendens i Lunds tekster, men det er ikke en elitisme som på noen måte innebærer noen økonomisk eller samfunnsmessig status. Man kunne snarere se forfatterskapet som en illustrasjon av den påstanden Horace Engdahl kom med i en artikkel for noen år siden, mens han stadig var “ständig sekreterare” i Svenska Akademien, om at høykulturen har blitt subkultur, et undergrunnsfenomen. De intellektuelle men mistilpassede antiheltene, “åndsmenneskene”, som befolker Lunds univers er tilsidesatte, fattige, ensomme, i en eller annen forstand temmelig rølpete eksistenser, helt i utkanten av eller utenfor det “normale” språket og det “normale” livet; særinger som insisterer på merkelige (skrive)prosjekter som de ikke har noen forventning om at skal kunne interessere noen andre enn dem selv, eventuelt bare noen helt få andre særinger.

Om man ikke akkurat må være en særing for å kunne lese Thure Erik Lunds bøker, bør man nok i alle fall, i likhet med forfatteren, ha en viss forkjærlighet for å fortape seg i kompleksitet. Man må kunne sette pris på verbale eksesser, glidninger og sprang mellom det reelle og det fantastiske, mellom virkelighet og fiksjon, og man må kunne la seg rive med av en tenkning som ikke nødvendigvis holder seg innenfor vitenskapelige paradigmer.

Språklig sett gir kompleksiteten hos Lund seg uttrykk i et ekstremt rikt ordforråd, som ved behov tilføres nyord eller nye varianter, og som opptrer i massive, tilsynelatende viltvoksende men likevel velkomponerte setninger. Men samtidig som den språklige variasjonen er ekstremt stor, finnes det også et lite arsenal av nøkkelord som gjentas i stadig nye konstruksjoner, og samtidig som hver bok gjør noe litt annet enn den forrige, er det umiskjennelig Lundsk hele veien, både tematisk og stilistisk.

Stilen er dominert av opphopning og sammenkobling; kommatering, konjunksjoner og analogier spiller en sentral, bærende rolle. Ettersom form og innhold er to sider av samme sak, kan sammenholdelse, betydningsglidninger og sprang vel også sies å prege den verdenen, eller snarere de verdenene som skildres. Underveis i lesningen kan man ofte komme til å lure på hva for et univers man egentlig befinner seg i. De reelle landskapene som skildres, som oftest Oslo og små bygdesamfunn på Østlandet, er til en viss grad gjenkjennelige, men både i byene og utkantene er det først og fremst de aller fattigste, mest nedslitte og herjede områdene og menneskene det fokuseres på, og beskrivelsene av disse urbane og rurale stedene trekkes gjerne godt over i det groteske. Det gis et ekstremt dystopisk bilde av vår verden; et bilde som er omtrent så langt turistenes postkort hjem fra kongeriket Norge som man kan komme. I Lunds bøker skjer det dessuten stadig glidninger over i det fantastiske, ikke minst i de to sciencefictionaktige bøkene Zalep og Compromateria, fremtidsforestillinger hvor språket bokstavelig talt har blitt materie, en (teknologisk) organisme som språkbrukerne inkorporerer, eller som inkorporerer språkbrukerne. Man kan kanskje si at Lunds protagonister befinner seg i en kamp både med språket og de fysiske betingelsene, som til en viss grad fremstår som to sider av samme sak. Vårt forhold til språket og til naturen er da også tema i Lunds essay “Språk og natur”, som var hans bidrag til det uavhengige forlaget H Press’ poetikkserie Imperativ, en serie hvor en rekke forfattere ble bedt om å respondere på spørsmålene “Hvordan skrive hva hvordan”, og også der fokuserer han på språket (og naturen) som invaderende, styrende, som noe vi er prisgitt. Det er fristende å gi Thure Erik Lund selv siste ord, ved å sitere noen linjer fra denne lille boken:

De av oss som veit at vi ikke er “frie” kan ta opp kampen mot disse virulente språkorganismene. Selv om vi ønsker å uttrykke oss genuint menneskelig, veit vi at vi er infisert, og hele tiden prøver vi å vri oss unna, prøver å la vær å benytte uttrykksformen til den språkorganisme vi føler vi er infisert av. Vi kan i stedet forsøke å uttrykke oss på alle andre måter enn dem som later til å virke enklest for oss, og det er som regel alle slags uttrykksmåter som ikke er “naturlige”, men som er provoserende, nye, og dermed virksomme. (Språk og natur, s. 20)

*

07.09.2010: Les også Thure Erik Lunds tale ved tildelingen.