Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Aschehougprisen 2015 – juryens begrunnelse

Juryen har i år bestått av Bernhard Ellefsen, Erik Engblad, Astrid Fosvold og Ellen Sofie Lauritzen.

Kritikerlaget 27. august 2015 PriserLitteratur
Vigdishjorth foto kjell ruben : palookaville
Vigdis Hjorth. Foto: Kjell Ruben / Palookaville

Siden debuten i 1983, har årets vinner av Aschehougprisen skrevet 28 bøker. Ser vi på et knippe av de viktigste romanene fra de siste 10–15 årene, er det ikke urimelig å påstå at prisvinneren er en slik kunstner som stadig gjenskaper og utvider det samme verket for å nærme seg ett altavgjørende anliggende: Hvordan kan vi leve sannere?

Prisvinnerens romaner er umiskjennelig hennes egne. De sirkler omkring et knippe avgjørende urscener, men føyer hele tiden nye til, eller setter de allerede etablerte inn i andre sammenhenger. Med hver bok oppsøker forfatterskapet uvante situasjoner, utfordringer, temaer. Romanene tar sjanser. De er litterære svalestup. Riktignok ender det ofte med mageplask for hovedpersonene, men de karrer seg opp igjen.

I et essay om Søren Kierkegaard har årets prisvinner skrevet følgende: «Han skriver på sin ulykke og sine tap. Ingen har som Kierkegaard undersøkt fiksjonens muligheter, operert så uhemmet, uforutsigelig i grenselandet mellom liv og diktning, offentlig posering og evangelisering.» Holder vi teologien utenfor, kan dette avsnittet fint betegne vinnerens romankunst. I bok etter bok tar hun tak i de tyngste, vondeste, tarveligste følelsene i oss, men alltid med overskudd og glede. Hun gjør det uholdbare holdbart, uten å glatte ut eller forsone. En kjenner seg alltid lettere til sinns etter å ha lest en av hennes romaner, selv om begeistringen vel kan sammenlignes med det Torgeir Schjerven har kalt «den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk».

I en artikkel om forfatterskapet i tidsskriftet Vagant, har et av årets jurymedlemmer skrevet følgende: «I likhet med forfatteren selv, er romanene språklige overflødighetshorn, fylt av ord som er lekne, voldelige, utpønskede eller ustyrlige. Samtidig minner de oss hele tiden på at de ikke helt strekker til. Språket stopper opp, eller det løper av sted med seg selv i nervøs jubel. Romanene forsnakker seg – de slipper frem minner, verdier, vaner, begrensninger og smerter som er uutslettelig preget inn i kroppene og tankene våre. Som ikke lar seg omdanne til velformede fortellinger, men som likevel kan komme til uttrykk gjennom dem, i diktningen som – for å sitere en av forfatterskapets aller viktigste passasjer – ‘kan ha større betydning enn det som er sant og være sannere’.»

Forfatterskapet kjennetegnes ikke bare av skriveglede, men også en enorm leseglede. Prisvinneren har en sylskarp kritisk impuls, alltid på glupsk jakt etter kunnskap; hun oppildnes, beveges, av litteraturen, og deler villig med leseren. Denne entusiasmen smitter over på oss: En vil selv løpe bort til bokhyllen, trekke ut en Solstad- eller Mann-roman; lese den på nytt – eller for første gang – med hennes blikk.

Med romaner som Fransk åpning, Hva er det med mor?, Om bare, Fordeler og ulemper ved å være til, Hjulskift, Tredje person entall, Snakk til meg, Leve posthornet! og Et norsk hus har vinneren av Aschehougprisen for 2015 grepet juryen i skjortekragene som bare hun kan. Gratulerer, Vigdis Hjorth.