Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Beste sakprosabok for voksne

Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne ble tildelt Aage Storm Borchgrevink for En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya (Gyldendal)

Kritikerlaget 07. mars 2013 PriserLitteratur
En norsk tragedie productimage

Tale holdt av Sindre Hovdenakk ved utdelingen på Litteraturhuset i Oslo 7. mars 2013

Dette er en stor dag for norsk sakprosa. Det mener ikke minst vi som har sittet i juryen for beste sakprosabok for voksne 2012, nemlig Guri Hjeltnes, Frode Helmich Pedersen og undertegnede. For når juryen i dag for første gang skal dele ut en kritikerpris for sakprosa, er det selvfølgelig en viktig anerkjennelse av denne sjangerens posisjon og litterære betydning i Norge.

Og når sakprosaen nå skal prises av en kritikerjury, er det samtidig naturlig å spørre om det er mulig å vurdere så ulike undersjangre som denne kategorien omfatter opp mot hverandre. Svaret vårt er at jo, det går an. Fordi kvalitet finnes, og kvalitet kan defineres, også når det gjelder sakprosa. Kvalitet innebærer blant annet et litterært og språklig høyt nivå, skikkelig kildearbeid, vesentlighet og evne til å kommunisere med leseren. Spe gjerne på med en dose av det utfordrende og kontroversielle, og vi nærmer oss kanskje en definisjon av hva som er god sakprosa. Eller for å si det enklere: God sakprosa skal i likhet med god skjønnlitteratur være lett å lese, men vanskelig å glemme. Det er i hvert fall et krav som alle årets fire nominerte bøker oppfyller.

De fire nominerte bøkene er:
Aage Storm Borchgrevink: En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya, Gyldendal
Astrid Sverresdotter Dypvik: Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land, Samlaget
Markus Lindholm: Evolusjon. Naturens kulturhistorie, Spartacus
Tore Skeie: Jomfruen fra Norge, Spartacus

Den tematiske spredningen i de nominerte titlene er i seg selv et tegn på bredden og mangfoldet i den norske sakprosaen akkurat nå. Og det viser hvilket stort felt denne sjangeren rekrutterer sine forfattere fra: En statsviter, en historiker, en naturviter og en journalist har skrevet årets nominerte bøker, og de er alle fremragende representanter for hvert sitt fagfelt.

Så er det naturligvis ekstra poenger å hente i for eksempel det faktum at Aage Storm Borchgrevink i tillegg til sitt faglitterære forfatterskap med stort hell også har skrevet skjønnlitterære bøker. På samme måte som det er ekstra gledelig å merke seg at historikeren Tore Skeie er i ferd med å revitalisere en stolt fortellertradisjon blant norske historikere, og at Markus Lindholm imøtekommer et stort behov for naturvitere som kan skrive allment tilgjengelig sakprosa. Det er også verdt å merke seg at Astrid Sverresdotter Dypvik går inn i den lange rekken av reportere som bruker sin journalistiske research som utgangspunkt for dyptpløyende dokumentarskriving. Alt dette lover godt for norsk sakprosas framtid. Det er alene verdt en pris.

Så over til dagens prisvinner:
Hendelsene 22. juli 2011 forandret Norge på en måte som det ennå er vanskelig å overskue. Terrorangrepene og massedrapene berørte og rystet oss, samtidig som veldig mange veldig raskt fikk behov for å finne svar på helt grunnleggende spørsmål. Hvordan kunne dette skje? Hva var det med det norske samfunnet som kunne frembringe et slikt hat, en slik tilsynelatende galskap? Mange bøker er allerede blitt skrevet om 22. juli, og flere kommer. Fremdeles er det mye vi ikke vet, og enda mer vi ikke forstår. Men noen prøver å forstå, og en av dem er dagens prisvinner.

Kan man virkelig finne forklaringen på de ufattelige ugjerningene 22. juli 2011 i én manns psyke? Eller sagt på en annen måte; kan en kollektiv tragedie forklares individuelt? Aage Storm Borchgrevink går svært langt i å svare ja på dette spørsmålet i sin bok En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya.

Først og fremst er dette en fortelling. Det er fortellingen om hvordan en traumatisert taper fra Oslos beste vestkant transformerte seg selv til et uhyre, til en terrorist og en barnemorder. Fortellingen er skrevet med ett eneste siktemål for øye, nemlig å forklare og forstå hvordan tragedien 22. juli i det hele tatt kunne bli mulig. For å nærme seg et svar på dette grunnleggende spørsmålet tar Borchgrevink i bruk både politiske, litterære og historiske referanser. Men mest av alt støtter han seg til psykologien i sitt ønske om å knekke gåten Anders Behring Breivik. Og konklusjonen er at massiv omsorgssvikt la grunnlaget for at en sårbar guttunge utviklet seg til en iskald drapsmaskin.

Forfatteren går svært langt, lenger enn vi er vant til i norsk dokumentarlitteratur, når det gjelder å identifisere og utlevere Breiviks nærmeste familie. Han navngir moren, og viser hvordan hennes behandling av sønnen var med på å skape en personlighet hos Anders Behring Breivik preget av massiv empatisvikt og emosjonell utviklingshemming. Dette valget fra forfatterens side er en av årsakene til at En norsk tragedie også er en kontroversiell og omstridt bok. Noe som i seg selv er med på å gjøre den til en viktig og vesentlig utgivelse.

Borchgrevink fratar ikke på noe tidspunkt Breivik hans individuelle ansvar for ugjerningene. Han har med hele den sosiale, politiske og ideologiske bakgrunnen, og han viser hvordan Breivik skrittvis og målrettet forberedte seg på det som skulle skje. Og forfatteren skildrer enda en gang selve ugjerningene, sett gjennom øynene til noe av de som ble rammet 22. juli. I korte, effektive setninger rekapitulerer Borchgrevink de viktigste hendelsene. Særlig i skildringene fra Utøya makter han å være nøktern og dramatisk på samme tid. Det viser litterært mesterskap på et høyt nivå. Og det er med på å gjøre En norsk tragedie til en rik, givende og utfordrende leseropplevelse.

Prisen for årets beste sakprosabok består av et trykk av Tom Stian Kosmo med tittelen «Et eksperiment».

Gratulerer!