Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Beste skjønnlitterære voksenbok

Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok går til Vigdis Hjorth for Leve posthornet! (Cappelen Damm).

Kritikerlaget 07. mars 2013 PriserLitteratur
Hjorth

Tale holdt av Henrik Keyser Pedersen ved utdelingen på Litteraturhuset i Oslo 7. mars 2013

De nominerte Kritikerprisen for beste voksenbok 2012 er i alfabetisk rekkefølge:

Vigdis Hjorth: Leve posthornet!, Cappelen Damm
Cecilie Løveid: Flytterester, Kolon
Per Petterson: Jeg nekter, Oktober
Lars Amund Vaage: Syngja, Oktober

Klassekampens anmeldere ble før jul anmodet om å oppsummere bokåret 2012 i tre anbefalinger, helst i twitter-format. Jeg tok utfordringen og skrev følgende om boken som i dag kåres til årets beste voksenbok: «En forfatter i toppform blåser liv i den politiske romanen. Dypt og lettlest.» Nå har jeg lest vinneren igjen, og jeg synes fremdeles disse 76 tegn er absolutt dekkende. Vinneren er i toppform! Og romanen er ikke alene politisk, den er også dyp, på den lettleste måten.

Forfatteren i toppform og årets Kritikerprisvinner er – selvfølgelig – Vigdis Hjorth. Hun debuterte i 1983 og har gitt ut mer enn 25 bøker. Allerede i 1984 vant hun Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok med Jørgen + Anne = sant som nå også har blitt film. «Toppformen» til Vigdis Hjorth bekreftes på stadig nye måter: Hun vant Gyldendalprisen i 2010, og i forbindelse med 50 årsdagen for et par år siden kom det en spennende antologi Som om ingenting. Bare om Vigdis Hjorth, som viser hvor fruktbart det kan være når akademikere overvinner sin naturlige berøringsangst for populære forfatterskaper.

Hvilken slags bok er så årets vinnerbok, Leve posthornet!? På hvilken måte kan man si at Vigdis Hjorth blåser liv i den politiske romanen? Fortellingen om kommunikasjonsrådgiveren Ellinor som plutselig må kjempe profesjonelt mot EUs tredje postdirektiv, inneholder flere av de grunntema som vi tidligere har møtt hos Hjorth: ensomhet, moderne kvinneliv, eksistensielle valg og samfunnsengasjement. Det frapperende nye i romanen er etter min mening måten den siterer virkeligheten på. I Leve posthornet! tas samtidslitteraturens virkelighetshunger til et nytt dokumentaristisk nivå, når Arbeiderpartiets landsmøte 2011 blir identisk med romanens spenningsklimaks. Enkeltvedtak og taler fra landsmøtet blir ready-mades, klipp- og lim-elementer i en roman som vil bevisstgjøre oss om, at også i verdens rikeste land er det noen som styrer og noen som blir styrt. Forfatteren har tilsynelatende tørket støvet av Bertolt Brechts gamle Verfremdungs-teknikk. Som et hår i suppa skal det gamle og kjente presenteres på radikalt nye måter. I Leve posthornet! er det uhyre forfriskende når distriktspolitikk og triviell velferdslobbyisme invaderer livet til Ellinor og snur opp ned på det chic-litt-lignende universet til fortellingens hovedperson.

Hvem er for øvrig denne kvinnelige hovedpersonen? Jeg vil si at Ellinor er en kvinne på randen av et utropstegn. Kommunikasjonsrådgiveren som ikke føler seg hjemme i språket, som stadig går seg vill i freudianske fortalelser, men som likevel har en korrekt mistanke om at det er via språket hun skal finne og vinne seg selv. Ellinor sliter med å dosere den indre vulkanen sin. Hun bruker mye energi på å holde en fasade og begrunner det med en slags misforstått vennlighet overfor omverden. Med stigende desperasjon betrakter hun seg selv utenfra. Ellinor lever «uegentlig» som filosofen Martin Heidegger ville ha sagt. Men det er viktig å understreke at hun er en troverdig og helstøpt litterær figur, ikke en pappmaché-figur som skal illustrerer noen begreper. Vigdis Hjorth har oppfunnet denne personen og skrevet henne frem med en balansert kjærlighet som veksler mellom ironisk distanse og den største innlevelse. Det er lett å bli revet med når en roman er så oppbyggelig som i dette tilfellet. Jeg tror de fleste kjenner seg igjen i Ellinor og hennes vagt formulerte behov for å gå fra «min kamp» til «vår kamp». Hvem har ikke en følelse av at man kunne og burde ta mer ansvar for samfunnets utvikling?

I romanen er det mange flotte litterære bilder, som på originale måter formidler sinnstilstanden til Ellinor. Siden det er Edvard Munch-år i år skal jeg sitere en passasje som henter inspirasjon fra et kjent maleri: «Det var ikke naturen som skrek, naturen var kjølig og nummen, langt borte og utilnærmelig, det var jeg som skrek ikke-skriket.»

Til slutt vil jeg prøve å spå om fremtiden. Skal man driste seg til litt prematur litteraturhistorieskriving, så kan man se for seg at Leve posthornet! vil bli betraktet som et vendepunkt i norsk 00-talls litteratur, eller i hvert fall et forvarsel om et paradigmeskifte. Etter ti år med litteratur som har understreket at det mangler liv og eksistensiell tyngde i det sosialdemokratiske paradiset Norge, at virkeligheten er et annet sted enn i virkeligheten, så dukker det opp en genuint optimistisk roman, som peker på det helt opplagte: fellesskapet finnes, politikken finnes! Og kanskje engasjement er det nye svart?

Litteraturviteren Ane Farsethås har skrevet overbevisende om dette «uvirkelighetsparadigme» i norsk samtidslitteratur. Vigdis Hjorth har skrevet en roman som sammen med diagnosen leverer medisinen. Derfor er Leve posthornet! en god gammeldags dannelsesroman med et veldig klassisk budskap: Hvis du ville finne deg selv, må du gå inn i din tid.

Prisen i år er trykket «Den mekaniske kaninen» av Tom Stian Kosmo.

Gratulerer, Vigdis Hjorth!