Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Bokåret 2016

Tirsdag 6. desember ble kritikersalongen «Bokåret 2016 – hvordan var det, egentlig?» arrangert på Litteraturhuset i Oslo. Her følger referat fra kvelden.

Kritikerlaget 05. januar 2017 LitteraturReferater
Img 1107
Merete Røsvik Granlund, Birgitte Bjørnøy, Bjørn Gabrielsen (DN). Ordstyrer: Janneken Øverland (Bokmagasinet i Klassekampen).

I panelet:
Merete Røsvik Granlund (Dag og Tid), Birgitte Bjørnøy (Ny Tid) og Bjørn Gabrielsen (DN). Ordstyrer: Janneken Øverland (Bokmagasinet i Klassekampen).

Støttet av Fritt Ord og Kulturrådet.

Innledning ved Janneken Øverland: Det er slutten av 2016, og vi møtes i regi av Kritikerlaget for å se om vi har forstått noe av det som skjedde i litteraturen i året som er gått. Hvordan ser 2016 ut? De eldste bøkene kom for elleve måneder siden, de nyeste utkom nettopp. I januar–februar er det mye oversatt, i mars–april mye krim; mot sommeren kommer alle disse romanene med damer med ryggen til på omslaget. Ingen av disse skal vi snakke mye om. Så kommer forhåndseksemplarene, og i august kommer de tidlige forventede bestselgerne, og så kommer september og oktober, og da er det full fres. Noen ting vi kanskje kommer innom: Er det vanskelig å overleve inne i hodene for bøkene fra januar? Vi har hatt en voldsom diskusjon om virkelighet og litteratur, jf. den om Knausgård 2008–2009. Hvor ble det av debutantene?

Janneken Øverland: Merete, vær så god.

Merete R. Granlund: Jeg synes det har vært et veldig godt bokår, og jeg vil trekke frem mange, men skal prioritere knallhardt. To ting ser ut til å ha vært viktig for forfatterne i år: sannhet, språk og litteratur – på grunn av virkelighetsdebatten, antagelig. Det andre har vært sorg. Jeg vil trekke fram følgende bøker:
Nils Chr. Moe-Repstads Wunderkammer er en av dem som har gjort størst inntrykk på meg – en imponerende bok, ekstremt ambisiøs både i form og innhold. Lærde referanser, personlige erfaringer etter å ha blitt lam etter en stupeulykke. [Leser et dikt] – en kommentar til det å skrive selvbiografisk. Det er mye svart humor, og den lever opp til tittelen: Den er et raritetskabinett som inneholder alt mellom himmel og jord – og den har et symbolsk nivå, alt er bygd opp rundt 3 linjer, 27 kataloger.
Jeg skal helt kort nevnt Arv og miljø av Vigdis Hjorth; vi kommer til å snakke mer om den. Helt uenig med Jan Thon [i nominasjonskomiteen for Brageprisen], som i Morgenbladet skrev at Hjorths språk ikke er godt nok.
Tone Hødnebøs Nytte og utførte gjerninger er nettopp kommet ut, så den er nok ikke blitt vurdert til hverken Bragepris eller Ungdommens kritikerpris. Den er fiffig oppbygd: Slutten er bygd opp av de samme ordene og vendingene som i første del, men organisert på en annen måte, som om den vil si at det er så mange måter å si ting på, og at det som er sant i noen sammenhenger, er usant i andre. Særlig det med kvinnerollen er blitt kommentert her – for eksempel av Tom Egil Hverven (i Klassekampen – kvinner som på en måte forsvinner inn i menns verk).
Kyrre Andreassens For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges om en omskolert elektriker med et sinneproblem – en mann som norsk litteratur har trengt en stund: smart, flink til å danse, men altså med et sinneproblem, og som er litt voldelig. Andreassen får sagt veldig mye gjennom denne karakteren.
Jeg forelsket meg litt i Gunnstein Bakkes Havende, selv om den ikke egentlig er en medrivende fortelling, der du må lese for å se hva som skjer, men den har noe essayistisk og poetisk ved seg, som jeg synes er veldig fint. Handler om en kvinne som ser ut som en ape, med sterk behåring, som ble vist frem på sirkus. Han skriver om de små ting, i likhet med Knausgård – men jeg holder en knapp på Bakke.
Blant årets debutanter vil jeg trekke fram fire jeg synes er spesielt gode:
Kristin Bjørns Sant nok er en samling morsomme noveller, med en slags kvinnelig hjernehelter som ikke har så god selvinnsikt. Det appellerte til meg.
Nora Szentiványis Leiligheten, likte jeg. Den minner litt om Inghill Johansen, men også om Merethe Lindstrøm.
Catherine Blaavinge Bjørnevog har i Um sakne springe blome laget seg et eget språk, en blanding av nynorsk og ulike dialekter, og også med en mytologisk dimensjon.
Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever. Den har en viss politisk relevans, men har mer ved seg enn det.

Birgitte Bjørnøy [hentet fra Bjørnøys manus]: En god bok er en bok som åpner verden og får oss til å se den fra nye perspektiver. En god bok er selvrefleksiv – den tematiserer språket og fortellingens betydning og bekrefter dermed også nødvendigheten av litteraturens eksistens. Blant årets norske utgivelser, de jeg har rukket å lese, vel å merke, er det fem bøker som tydelig oppfyller disse kriteriene: Vigdis Hjorths Arv og miljø, Dag Johans Haugeruds Enkle atonale stykker for barn, Jan Grues Det blir ikke bedre, Victoria Kiellands Dammyr og Gunnhild Øyehaugs Draumeskrivar.
Vi kan jo begynne med den mest omdiskuterte, Arv og miljø. Da jeg begynte å lese på et forhåndseksemplar av boka, hadde det allerede oppstått rykter om at denne boka var sann. Det preget lesingen og jeg fikk en sterk følelse av at dette er jo ikke greit! Men etter hvert tok lesergleden over, og de moralske spørsmålene om bokas utgivelse la jeg på is, i tillegg til at jeg fikk nyansert den første motvillige impulsen gjennom debatten som etter hvert preget alle de toneangivende mediene.
Arv og miljø tematiserer språk og makt på en veldig god måte. Den illustrerer hvordan språklige strategier kan fungere som maktovergrep, og hvordan de kan kamufleres som godhet. Flere har påpekt at hovedpersonen Bergljots største fiende ikke er hennes mor som i alle år har tatt farens parti og benekter at Bergljot har blitt utsatt for overgrep, men søsteren Astrid som jobber med menneskerettigheter og snakker om at de må forsones. Hjorth klarer å anvende familiedynamikken på politiske situasjoner i verden, fra Sør-Afrikas problematiske sannhets- og forsoningskommisjon til Israels innmuring av palestinerne. «They cannot stand them because of what they have done and still do to them», sier Berglijots venn Bo, og dette sitatet blant mange viser at romanen er en målbærer av en sannhet som er større enn den faktuelle, for å parafrasere Hjorth selv.
Familielivet er, og har lenge vært, et dominerende tema i norsk litteratur. Bragevinner Monica Isakstuen forteller om en sår barnefordelingssak i Vær snill med dyrene, Mattis Øybø skriver om utroskap og familiedrama i lys av 22. juli i Elskere, Nina Lykkes Nei og atter nei er et satirisk oppgjør med den selvoppofrende morsfiguren, debutantene Nora Szentiványi og Marie Aubert skriver begge godt om familien, og Knausgård avslutter sin årstidskvartett med brev til sin yngste datter. Kritiker Mari Nymoen Nilsen sa i sin oppsummering av bokåret 2016 at både familieliv og skam var sentrale tema, og det er jeg i stor grad enig i. Det er mye som tyder på at Knausgård med sin Min Kamp åpnet opp skammens som litterært område ved å skrive så nært på sitt eget liv. Skam er sterkt knyttet til avsløring og bekjennelse, så det er ikke overraskende at «bruk» av eget liv henger sammen med skammen som litterært forankringspunkt.
En annen forfatter som skriver svært godt om familiedynamikk og skam, er Dag Johan Haugerud. Jeg har vært svært begeistret for hans tidligere bøker og filmer, og var ikke mindre begeistret for årets utgivelse. Enkle atonale stykker for barn er ulikt alt annet jeg har lest, og forhåpentligvis sier det mer om forfatteren enn meg som leser. Den er delt inn i to noveller med en roman i midten, og romanen handler om en skrivingen av en biografi om en avdød kjent forfatter. Haugerud klarer å skildre det omskiftelige og sårbare i den menneskelige psyken, og karakterene i boka kan gå fra det euforiske til det dypt skamfulle i løpet av én side, og det er høyst troverdig. Han minner meg om Elena Ferrante, som også er en mester i denne øvelsen.
I et intervju på Morgenbladets podcast sa professor og forfatter Jan Grue at vi trer inn i de narrativene som er tilgjengelige for oss, og noen er mer tilgjengelige enn andre. Dette viser Haugerud på en morsom og tankevekkende måte ved at karakterene i romanen tenker på hvordan biografien skal se ut. Den trendy journalisten vil ta utgangspunkt i Patti Smiths Just Kids og et bilde av forfatteren sammen med venner på en café i New York, mens den kjente forfatterens enke ser for seg noe som ligner mer på Jens Stoltenbergs selvbiografi: «en bredt anlagt amerikansk fortelling, det var slik hun hadde sett for seg at det måtte bli. En murstein med smussomslag i sølv og rød skrift. Eivind Ness. Et liv.»
Jan Grues utsagn var imidlertid hentet fra en annen kontekst, fra en debatt som i høst har pågått i Morgenbladet, hvor det hovedsakelig er filosofer og medisinere som har deltatt, foruten Grue, som selv er forfatter. Debatten handler om aktiv dødshjelp og hvordan det stadig blir et mer prekært spørsmål i et samfunn hvor den markedsøkonomiske tankegangen jafser i seg stadig større biter av oss, samtidig som teknologien utvikler seg og skaper nye moralske spørsmål. Jeg mener Jan Grues roman om denne tematikken, Det blir ikke bedre, både fikk for middelmådig kritikk og for lite oppmerksomhet. Uten at jeg skal legge for stor vekt på subjektive følelser, så vil jeg likevel si at det var den boka jeg leste i år som i størst grad rystet meg og satte spor, i tillegg til at den fikk meg til å bli mye mer kritisk til aktiv dødshjelp. Jeg skal ikke gå videre inn på akkurat den diskusjonen nå, men poenget er at skjønnlitteraturen kan bidra med unike perspektiver i slike diskusjoner.
Transhumanismen er en idé litteraturen bør ta på alvor, nettopp for å problematisere den omseggripende nyttetankegangen og hvordan vi skal forholde oss til teknologien, som også griper inn i stadig flere områder i livene våre. Jeg leser og anmelder mye engelskspråklig litteratur, og vil derfor også anbefale Don de Lillo og romanen hans fra i år, Zero K, som på en intelligent måte diskuterer de etiske dilemmaene teknologien skaper. Bård Torgersens Loki tar også opp denne tråden, og bruker humor og karikering for å stille spørsmålet om det er mulig å leve et godt liv i den evinnelige jakten på noe mer og bedre. Han tar også innover seg implikasjonene av robotteknologien, som for eksempel at man om ca. 50 år kan ha utviklet en robot som er smartere enn menneskehjernen. Et sitat fra boka: «En digital hjerne ville kunne forestille seg en myriade av nye verdener på den tiden det tok de grumsete øynene til Sartre å blunke.»
På den kanskje motsatte siden av transhumanismen finner vi det kroppslige, feilbarlige og irrasjonelle. Både Victoria Kielland og Gunnhild Øyehaug er opptatt av dette, og jeg vil i denne sammenhengen også anbefale den helt fantastiske koreanske boka som vant International Booker i år, Han Kangs The Vegetarian. Både Kiellands Dammyr og Øyehaugs Draumeskrivar får meg til å stille meg kritisk til muligheten av å lage roboter som er smartere enn mennesker, for da må de også kopiere det finmaskede samspillet mellom kropp og hjerne, slik Kielland og Øyehaug gjør i sin litteratur. Hos Kielland har alt en kropp, også byen Fredrikstad med det mytologiserte området Dammyr, og hun er utrolig god på sanselige metaforer og en rytme i teksten, som også setter seg i kroppen, som for eksempel når hun gjentar Auroras ønske om å være «glad, frisk og levende» eller skriver at «det skumrer over Dammyr, og denne byen er en liten ryktemaskin, ryktene ligger som små buljongterninger i alle de små munnene». Jeg kunne også sitert flere passasjer, og det er jo også kjennetegnet på en god bok. Du kan klippe ut sitater og henge dem over skrivebordet, som målbærere av sannhet.

Bjørn Gabrielsen: I fjernsynsserien Seinfeld sier den suverent usympatiske naboen Newman – som er postmann – at posten bare kommer inn, den fortsetter å komme. Slik er det også for anmelderen. Det har vært interessant å se hele året under ett, for å se etter trender. Et år var det svært mange bøker som inneholdt gullfisk. En annen gang var det litt for mange forfattere som hadde Fredrik Skavlan som bifigur, man kan jo bare tenke seg hva som ligger bak. Skjønnlitteratur kan fortelle om nyheter og utvikling på en måte som ingen andre medier er i stand til å gjøre. Når jeg ser på pappeskene mine, så ser jeg at jeg kan sortere dem inn i de rare, eksperimentelle bøkene, som jeg liker veldig godt. Så er det dem som jeg liker veldig godt og gir veldig god kritikk, men som etterpå gjør at jeg blir litt sånn meehh.
Jeg vil nevne Catherine Blaavinge Bjørnevog – for det er morsomt å være en litt sånn småharry anmelder i DN og så bli helt forgapt i nynorsk lyrikk.
Jeg setter også veldig pris på Steffen Kvernlands Vampyr, der han er inne i en slags goth-sjanger.
Det er mye bra i overgangen til sakprosa: Når det er to gode bøker om frimerker – da er det en rar bokhøst. Én om frimerker under krigen – jeg visste for eksempel ikke at det ble lagt så mye arbeid i å lage tullefrimerker fra hverandres land. Bjørn Berge har skrevet om frimerker fra fjerne land – jf. Atlas over fjerne øyer; Østby-søstrene har skrevet bok hukommelse.
Så har vi tilårskomne mannlige forfattere som er veldig glad over å ha oppdaget Wikipedia – Ketil Bjørnstad og Jon Michelet.
Bøker fra Flamme forlag: En forfatter som oppsummerte det: «Meg, meg, meg, meg, reise til Paris, meg, meg, sykle om natta, meg, meg, meg.»
Det er ellers mange bøker jeg er begeistret for og har gitt strålende anmeldelser, men som jeg har glemt handlingen i ved årets slutt.
Så har vi Tomas Espedal: Han har laget et satsspeils som gjør at det ser ut som dikt – det er ikke mer avansert enn det. [leser et utdrag] På en måte litt utypisk Espedal, siden han har en liten vendetta mot de gode historiene, det skal være de litt dårlige historiene. Mange observasjoner, ikke så mye handling.
Jeg er også veldig glad i Dag Johan Haugerud. [leser et utdrag] En makeløs beskrivelse av barndommens følelser, hvori innblandet skam.
Jeg føler meg bortskjemt av norsk litteratur – det er så mange slike observasjoner, men ofte bryr jeg meg ikke om hovedpersonen. For eksempel Nicolai Houm – han skrev en god roman for noen år siden – men hva handlet den nye om? Vi har Jens. M Johansen – noe om krigen, et eller annet.

Så oppsummert:
1. Eldre menn med tilgang til internett.
2. Menn som er gode på observasjoner, men ikke på handling.
3. Unge mennesker som skriver artig.

Jeg kunne nevnt Selma Lønning Aarø, Nina Lykke – i boka hennes jobber sønnene på Børsen, men hun bytter fortsatt bleier på dem. Det er en observasjon som jeg syns er veldig 2016.

Janneken Øverland: Merete begynte med sannhet, sår og traumer – det er kanskje dette som er gjennomgangstemaet her. Du, Bjørn, sa ikke noe om Vigdis Hjorth?

Bjørn Gabrielsen: Debatten som kom, forteller kanskje mer om oss enn om den som har skrevet boka. Det er en usikkerhet – det er min påstand – rundt den rausheten og ambivalensen som forfattere må ha. Nå tar vi det for gitt at folk skal avgi stemme ut fra en smal identitet. Forfatterne oppfører seg helt normalt, det er alle andre det er noe galt med.

Janneken Øverland: Inkludert kritikerne?

Birgitte Bjørnøy: Mener du at det ikke var noe problematisk med Hjorths bok?

Bjørn Gabrielsen: Nei, det mener jeg ikke. Kona til Geir Gulliksen hadde kanskje for kort tid siden ikke fått så mye oppmerksomhet som hun får nå. Lionel Shriver har skrevet: «I sold my family for a novel.» Fordi hun hadde endret navnene og noen av detaljene, trodde hun at det skulle gå greit.

Janneken Øverland: Er det noen vei tilbake igjen, hvor går vi?

Merete R. Granlund: Jeg synes dette er en veldig rar debatt. Det har alltid vært slik at journalister har visst mye de ikke kan skrive i avisen, og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være annerledes for kritikken. Når noe er utgitt som fiksjon, bør man ha som tommelregel å lese det som det. Jeg er ikke mot etiske refleksjoner, men når det gjelder Hjorth, ville jeg ikke ha gått inn i det. Frode Helmich Pedersen mener i Vinduet at det vil «føre til slutten på litteraturen slik vi kjenner den» – jeg tenker at det er å ta det for langt, men forfatterne blir kanskje nødt til å tenke annerledes når det gjelder bruk av kjent stoff, men det er ikke kritikernes oppgave å finne ut hva som er hva.

Birgitte Bjørnøy: Jeg er ikke enig med dere. Jeg synes også det er kritikernes oppgave å se på den etiske dimensjonen, og se om noen føler seg berørt av det. Det er noe 90-talls autonomiestetisk over å ignorere hvordan de berørte føler seg. Jeg synes vi bør reflektere over det.

Bjørn Gabrielsen: Jeg leste Bjørn Olav Erslands Store hendelser i liten skala – om en kommuneansatt som er blitt parkert, men som ikke forstår det. Han forelsker seg i en barnebokillustratør, men forstår ikke hvor forelsket han her. Og der tenker jeg: Dette har han opplevd selv. Men fordi boka ikke brøt lydmuren, så er det ingen som har oppdaget der. Tenker dere ikke det av og til, at pokker – det der har han ikke funnet på.

Merete R. Granlund: Jeg tenker det veldig ofte. Da jeg leste GG, hadde jeg hørt at han var skilt, men da fant jeg ut at jeg kunne løse det ved å kommentere fortellerinstansen. Men jeg tror forfattere ofte bare henter enkelte ting fra egne erfaringer og blander det med oppdiktede ting. Men folk har begynt å ta det for gitt at forfatterne faktisk har opplevd det.

Janneken Øverland: Er det sånn at når du som leser opplever at dette er veldig godt, da må det være sant, dette må være autentisk? Men dette er kanskje ikke noe nytt?

Bjørn Gabrielsen: Jeg må si at jeg ikke har brydd meg noe om denne virkelighetsdebatten. Selv ikke når det gjelder Linn Ullmann – jeg er tilfreds med at jeg greide å lese den uten å bry meg.

Birgitte Bjørnøy: Det er to ting. Hjorth – jeg skjønner ikke hvorfor det absolutt skal være en roman, hvorfor bruker hun så mye som er autentisk. Jeg tror sjangerbetegnelsene har mye å si. Ivo de Figueiredo mente at det han gjorde, var mye verre, fordi han ikke fiksjonaliserte noe, og han var overrasket over at det ikke ble bråk. Det er litt feigt å hjemme seg bak fiksjonalisering.

Merete R. Granlund: Hjorth har en Žižek -epigraf – om å gjøre det du må, som en villet handling. Her er det et stoff som det er umulig å skrive selvbiografisk. Alternativet ville vært å vente noen år. Hun har tydeligvis vurdert det slik at dette må folk tåle. Jeg er enig i at det er vanskeleg å lese boka utan å tro at Hjorth skriver om noe selvopplevd. Men vi kan aldri vite sikkert hvor skillet mellom det selvopplevde og fiksjonen går, og jeg tror vi generelt har en tendens til å overvurdere hvor mye en bok sier oss om forfatteren. Jeg vet ikke noe om Kyrre Andreassen, men dét er veldig godt fortalt. Det er mulig bare å observere og få til noe som virker veldig ekte.

Janneken Øverland: Hos Andreassen er det en interessant synsvinkel – det er han som forteller, så der flyttes synsvinkelen ut av det borgerlige som nesten alle disse bøkene er fortalt fra.

Merete R. Granlund: En annen om også gjør det, er Gunnstein Bakke. Den ene av tre parallelle historier er om en fyr som bor på en søppelfylling. Han får sagt så mye man kan kjenne seg igjen i, det er sårt og melankolsk, men han har en nesten politisk vilje til å se noe annet, se det fra vinkelen til dem som har vært uheldig, det er en vilje til å sette seg inn i andres perspektiv.

Birgitte Bjørnøy: Victoria Kielland gjør noe av det samme. Mange merkelig historier.

Bjørn Gabrielsen: Rikard Ingdal, Hogst – den skjønnlitterære utgaven av Hel ved – viser at det er marked for det som Roy Jacobsen viser med sine to siste – et hardt liv, og der vi ikke lenger har besteforeldre til å snakke om det.

Merete R. Granlund: Jeg hadde egentlig også Victoria Kielland på min liste – den er helt fantastisk: det rytmiske musikalske språket, tilknytningen til plassen man kommer fra.

Birgitte Bjørnøy: Hun må få mer oppmerksomhet.

Merete R. Granlund: Hun har fortjent å være på listene for årets beste.

Janneken Øverland: Utlendingene sier at vi nordmenn er veldig opptatt av sjanger. Med jevne mellomrom sies det at novellen passer veldig godt til vår tid – men gjør den det? Eller er det bare trappetrinnet opp til å bli «ordentlig» forfatter, altså romanforfatter? Hva med kortformene?

Merete R. Granlund: Jeg er glad i noveller, og mestrer du novelleformen, så er du en god forfatter. Men jeg vet ikke om den passer til vår tid. Men det er mange som setter sammen romaner av veldig små biter, som Isakstuen, Bakken – det går nesten mot dagboksformen. Du kommer opp til et visst nivå, og da får du utgitt litt avanserte dagbøker, jf. Knausgård – vet ikke om jeg liker den trenden. Sjangergrensene blir brutt ned, og alt ligger og vipper mellom dagbok og selvbiografi.

Janneken Øverland: Isakstuen fikk jo Brageprisen for en bok som ligger der og vipper.

Birgitte Bjørnøy: Jeg hører ofte i bokhandelen at jeg vil ha en roman å forsvinne inn i, så jeg vil kanskje si at romanen passer vår tid.

Janneken Øverland: De du ringer opp i Nattbords-spalten, Bjørn, vil de ha ordentlige romaner?

Bjørn Gabrielsen: Jeg liker å si at den jobben handler mye om å snakke om Jo Nesbø, han omsetter jo for mer enn hele Berner-gruppen til sammen. Ellers – den betydningen som Knausgård har hatt, er liksom voksenversjonen av Harry Potter. Jeg har lært meg et nytt spørsmål: Har du lest hele sjette bind? Det er det nesten ingen som har, for mange vil ikke at det skal ta slutt.

Birgitte Bjørnøy: Det har ingenting med den hundresiders diktanalysen å gjøre?

Bjørn Gabrielsen: Jo, kanskje det, men mange vil at det ikke skal ta slutt. Litt som med Ferrante, der man føler at historien fortsetter og fortsetter og fortsetter.

Innspill fra salen

Knut Hoem: Når det gjelder disse bøkene man blir usikker på i etterkant – Har noen lest Tore Renbergs Du er så lys? Jeg ble veldig revet med av den, men i ettertid er jeg usikker.

[Ingen i panelet har lest den.]

Knut Hoem: Det er kanskje et tegn på at Tore Renberg ikke er i vinden. Men jeg syntes den var helt utrolig spennende. Han briljerer i fiksjonsfortelling, som ren fiksjon. Briljant håndverk. En innvending måtte være at jeg lurer på hvor nødvendig den er, hvor vesentlig. Hvor viktig er denne boken for ham?

Bjørn Gabrielsen: Noe av det samme kunne man kanskje si om Lars Ramslie, som har et stort prosjekt. Jeg tenker også at det er den rene fiksjonen, og kanskje det er derfor den seiler under radaren. Denne Lille fugl-serien er virkelig noe å bli beveget av.

Spørsmålsstiller: Siden ingen hadde lest Renberg, vil jeg støtte at det er en god bok. Og tematikken virker svært vesentlig. Renberg sa i et intervju at det var viktig for ham å skrive den, og da lurte også jeg på om det var noe han opplevd. Men det er i hvert fall en bok som burde vært med.

Janneken Øverland: Nå har vi ikke snakket så mye om form, mest om innhold. Hva med det dere har lest av poesi?

Bjørn Gabrielsen: Jeg skriver nesten ikke om poesi, så jeg har en test der jeg plukker opp en bok og leser de første diktene med tullestemme, og det er to som har bestått testen: Luftmensch av Joanna Rzadkowska og Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevog.

Merete R. Granlund: Jeg har lest en del poesi, og det er mange som skriver prosanær poesi, men jeg liker nok bedre den litt gammeldagse typen, der man må lure litt, der ulike elementer er satt sammen. Tjue av Sarah Selmer har litt av begge deler. Den beskriver det å være psykotisk og det å gjennom språket forsøke å finne tilbake til et jeg og til en virkelighet. Fine observasjoner, godt komponert. Her har vi igjen dette med fortellingen, som Øyvind Berg har protestert mye mot – han mener at å fortelle i dikt er knekkprosa, det skal være vendinger og motsetninger. Poesien er jo dessuten den selvbiografiske sjangeren over noen.

Janneken Øverland: Det er i hvert fall en jeg-skriving. Men det er jo noen unge stemmer der også?

Merete R. Granlund: Jeg har bare funnet fem som debuterer med poesi, av 30, og alle er kvinner.

Janneken Øverland: Nærmer vi oss en forståelse av året? Sakprosa og romanen som fortelling nærmet seg, slik de har gjort i årene før – kan vi si noe om hva det betyr for sakprosaen? Det er lettere å se at romanen kan skrives ut fra både research og erfaring. Jeg tenkte på Edvard Hoem – men også disse sakprosabøkene; Figueiredo, og til og med Seierstad – det er jo en fortelling.

Birgitte Bjørnøy: Jeg tror det er bra, for mange har en naiv ide om hva sakprosa er, at sak og tekst er identisk. Det Seierstad gjør, er at hun er ærlig om at dette er hennes versjon – det vil alltid være et narrativ som konstruerer fortellingen.

Merete R. Granlund: Der må jeg si noe. Fortsatt opplever jeg at det er stor forskjell på et litterært språk og et sakprosaspråk, det er ofte langt igjen til et virkelig godt litterært nivå i sakprosaen. Jeg tenker igjen litt gammeldags – det er viktig å vite at ikke alt som står i en sakprosabok, er sant, men det er utrolig viktig å holde på idealet om at dette skal være sant, og at man må være tydelig om når man er ute og spekulerer. Jeg synes Selma Lønning Aarø greide dette fint – ryddig om hva hun vet og ikke.

Birgitte Bjørnøy: Kan jeg si en helt annen ting? Jeg kunne ha lyst til å snakke om Nina Lykke. Hun sier så mye som det ikke er rom for å si noen andre steder, jf. terapikulturen. [leser et utdrag: «å ta seg sammen er blitt umoderne … ta dere sammen!»] Det er ikke noe annet sted enn i litteraturen du kan si sånne ting og slippe unna med det.

Bjørn Gabrielsen: Anmelderne har sagt at personene i den boka har et traurig samliv, men «de har jo sex hver torsdag, hvor mye forlanger de?»

Merete R. Granlund: Jeg synes den er veldig overvurdert. Det skjer jo ingenting. Lykke er veldig god til å være sarkastisk og fæl, men jeg synes ikke hun tar det langt nok. Den forrige, Oppløsningstendenser, synes jeg var bedre og morsommere.

Anne Merethe K. Prinos: Hvilken bok bør få Kritikerprisen for beste voksenbok 2016?

Merete R. Granlund: Nils Chr. Moe-Repstad.

Birgitte Bjørnøy: Dag Johan Haugerud eller Victoria Kielland.

Bjørn Gabrielsen: Kyrre Andreassen.

Referat ved Bjørn Ivar Fyksen

comments powered by Disqus