Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Boken og jeg - jeg og boken

Spør meg hva jeg begrunner min forfengelighet i, dette at jeg anser meg skikket som smaksdommer, folkeopplyser, rikssynser, besserwisser, og jeg svarer: i dette at jeg vil vekkes og holdes våken. I dette at jeg er oppriktig og kontinuerlig interessert i skjønnlitteratur.

Kritikerlaget 10. juni 2002 Litteratur

Av Nøste Kendzior

Om å pleie sin personlighet

Kall meg hva du vil, kritiker eller anmelder, eller kanskje et svin. jeg befinner meg i alle fall på Parnassos, hvor jeg nyter en viss autoritet, en autoritet jeg ikke akter å diskreditere, en autoritet som forplikter. Derfor må jeg pleie min personlighet.
Spør meg hva jeg begrunner min forfengelighet i, dette at jeg anser meg skikket som smaksdommer, folkeopplyser, rikssynser, besserwisser, og jeg svarer: i dette at jeg vil vekkes og holdes våken. I dette at jeg er oppriktig og kontinuerlig interessert i skjønnlitteratur. I dette at jeg stiller forfatteren til ansvar for å sette i gang en tanke, en tankerekke, en diskusjon som kan bety forandring, og at jeg som kritiker (anmelder, svin) vil være med til å gi dynamikk, svingkraft, friksjon til denne prosessen.
Jeg vil være våken, jeg vil beveges. Jeg vil bli tatt! Grepet! Bortført! Jeg vil ikke bli lurt av slurv, klisjeer og sjablonger. Jeg vil ikke kjedes av unødig intellektualisme, bornerthet, åndssnobberi, snusfornuft, jåleri og forfølgelsesvanvidd, som når det er ment i fullt alvor og er uten snev av selvironi, flirt og pikanteri er dypt usjarmerende. Min forfengelighet grunner seg i engasjement, kunnskaper, erfaring, samt sivilkurasje, altså i brains, bones & balls. Et visst eksponeringsbehov hører til saken, hvordan skulle det kunne være annerledes? Min skyldighet er imidlertid, siden jeg så gjerne vil opplate min røst i forsamlingen, å gjøre dette på en måte som andre gjerne lytter til.

Det fins ingen unnskyldning for å skrive en uansvarlig, slurvete og skittviktig anmeldelse

Derfor er det da også bare kritikere seg imellom som gidder å høre om liten spalteplass, stramme deadlines og lave honorarer. Kritikeren kjenner sine arbeidsvilkår når hun påtar seg et oppdrag. Hun har valget mellom å takke ja eller nei til det. Å kunne skrive godt og interessant på kort tid og på liten plass, er en utfordring til skrivekunsten. Å fatte seg i korthet tar tid, krever tanke, og omtanke. Å skrive lødig selv for et lavt honorar, er et spørsmål om ryggrad.

Rangering

Et lavt ambisjonsnivå hos kritikeren gjør litteraturen en bjørnetjeneste. Også litteraturkritikk er litteratur. Derfor må den utøves av en som setter sin ære i sine ferdigheter i å uttrykke seg skriftlig: med originalitet, humor, dypsindighet, ærlighet, språklig oppfinnsomhet og presisjon: idéer. Kritikeren er en skribent. En skribent skriver. For å forstå seg på, og uttale seg om, tekster ? som kritikeren jo gjør ? må kritikeren selv drive med den kunsten som skriving av en god tekst er.
Både verket og kritikken av det er med i en resirkuleringsprosess, en intern diskurs hvor begge problematiserer seg selv. Det er ikke bare forfatteren som driver med skapende arbeid her, men også leseren, som danner boken i sitt eget bilde. Og kritikeren, som er med til å befordre kommunikasjonen mellom verk og leser: Kritikeren, som skal være med til å opprettholde en alminnelig respekt for litteraturen som kunst og styrke leserens motstandskraft mot banalisering og vulgarisering: Kritikeren, som skal stimulere leserens følsomhet, og derfor må pleie sin egen følsomhet, sin oppriktighet, sin verdighet med andre ord: sin personlighet.

Jeg er en oppdagelsesreisende

I bøkene møter jeg menneskenes liv her på jorden, livet slik det er og slik det kunne være. Først i møtet med meg får boken betydning. jeg gjenkjenner og erkjenner. Jeg jeg jeg. For i møtet med meg endrer teksten seg, i forhold til slik den oppførte seg overfor forfatteren. Den blir en annen tekst, fordi jeg er en annen. Jeg er en leser, en annen leser enn alle andre lesere. Som kritiker er jeg også en observatør av min egen leseprosess, tekstens bevegelse i meg og mine bevegelser under prosessen. Jeg er altså mitt eget vitne.
Som kritiker skal jeg formidle videre det jeg har oppdaget, til andre lesere, som ikke kommer til å lese verket slik jeg gjorde det. Enhver leser har sin egen personlighet med seg i leseprosessen, og gjør sine oppdagelser ut fra dette. Men jeg vil påvirke dem. jeg vil vise dem de landskapene jeg så. Jeg tenker ikke så mye på hvilke landskaper forfatteren mener han har sett, under skriveprosessen. Forfatterens intensjon med boken, hans program, må fremgå av teksten alene. Rett som det er går teksten sine egne veier og fremstår, overfor leseren, med et program forfatteren ikke visste om.
Jeg skriver hva jeg vil. Bøker er offentlig eiendom, og man kan si hva som helst om dem, på hvilken måte som helst. Når jeg selv er fornøyd med anmeldelsen, har jeg henvendt meg til noen på mitt eget nivå, en relativt autonom autoritet som snakker samme språk som jeg. Da skriver jeg ikke så mye om boken, som om alt den setter i gang hos meg. Jeg berører altså noen ideer og premisser, i beste fall bokens. Jeg har lest noe som får meg til å tenke. Jeg skriver det jeg tenker. Jeg prøver å gjøre mitt resonnement klart og smittende. Jeg er på jakt etter konsekvenser. Jeg tenker ikke så mye på potensielle kjøpere av boken, skjønt det hendte en gang at jeg i panegyrisk blodrus oppfordret publikum til å stjele en viss bok dersom de ikke kunne få fatt i den på lovlig måte.

Den som vil være med på leken, må tåle steken

Som kritiker må man være seg bevisst at man har hodet på blokken. Kritikerens risiko er under alle omstendigheter mindre enn forfatterens risiko. Kritikeren beveger seg i et klarere (skjønt uklart nok) definert rom enn forfatteren, og i motsetning til forfatteren har kritikeren mulighet for å vite hvem hun henvender seg til. Men det uunngåelige elementet av dom i kritikken er en provokasjon. Kritikeren fremstår som en meningsdanner som bestemmer hva som er god og dårlig smak. Hun fremstår som autoritær, fordi hun som et ledd mellom produsent og konsument er med på å regulere den offentlige samtalen. Hun er en torn i øyet, en pinne i strømmen. Hennes autoritet, som kunstskjønner og smaksdommer, antas å være en anakronisme. Hennes oppdagelser vekker fiendtlighet. Hun er en rev i hønsegården.
Kritikeren står overfor et dilemma, heter det seg. Hun skal være både fagmenneske og subjektiv synser samtidig. Oppfatningen om kritikeren som et svin med svin på skogen er forstemmende, så meget desto mer som den ofte fins hos kritikerne selv. Den vitner om mangel på fantasi, på sans for leken. Kritikeren er jo først og fremst ekvilibrist. Alt dette snakket om «fagmenneske»: Hun er jo en autodidakt! Hun er kjerringa mot strømmen, barnet som peker på kongens klær, Parnassos? hoffnarr, en fredløs i skogen. En tusenkunstner er hun. Og er hun faenivoldsk nok til å like denne rollen, er det såkalte dilemmaet hennes balansérstang.
Hvem står overfor et dilemma? Disse: de kritikerne som lar autopiloten styre, som skriver pr. ryggmarg, som rister anmeldelsene sine ut av ermet. De som har løpt tørr, fordi de ikke våger å sette sitt subjekt igjennom i vurderingen og dermed heller aldri kan forstå leserens livsavgjørende posisjon for litteraturen. Når rutinen har tatt over og det ikke lenger er begeistring og innlevelse som driver kritikeren, da først står kritikeren overfor et dilemma: Hva skal hun gi avkall på, ryggraden eller ansiktet? For slik er det med litteraturkritikken: Den er en profesjon hvor utøveren må ha hjertet med seg, lysten, seg selv, seg selv! – og absolutt hele tiden.
Nettopp av den grunn, mener noen, bør kritikeren bare anmelde verker hun begeistres av. Men det bør hun ikke, hun bør anmelde verker hun engasjeres av. Det kan godt være det er indignasjonen som blir vekket, at hun blir provosert av hjelpeløsheten og stormannsgalskapen bak et dårlig verk. Når hun skriver anmeldelsen sin, skal hun gjøre rede for hva det var som ikke fungerte, og hvorfor, og hun kommer til å gjøre det med temperatur, for hun er opprørt eller oppgitt. Leseren av hennes anmeldelse merker seg dette, og gjør seg sine tanker.

Hvorfor avskyr jeg bokanmeldelser i form av intervjuer?

Fordi jeg ikke får skrive selv. Fordi jeg må stole på en annens nedskriving av mine tanker, mine opplevelser, og fordi den andre aldri klarer å fange disse, nettopp fordi han er en annen. Han er enten interessert i å blande seg selv i saken, og da blir vi for mange; eller han prøver å ta meg på fersken, og hvordan kan han vel klare det? Den spalteplass og den sendetid litteraturkritikken får, er for kort til at én bok delt på to kan bli en dobbelt så god anmeldelse som ?én til én?metoden?. Den blir bare halvparten så god. Og den risikerer å kjøre kritikerens subjekt ut i en hengemyr, der det bare er imperativene som bobler på overflaten, når begrunnelsene og tydeliggjøringen har druknet i snikksnakk.

Hvorfor avskyr jeg å anmelde gode bøker på utgivelsesdagen?

Fordi en god bok er en nyhet som varer lenge. En ny utgivelse er en nyhet som markedsfolkene i forlaget kan ta seg av. Hvis det å forholde seg til en ny bok er det samme som å forholde seg til døgnet, da lar dette seg kun gjøre på en anstendig måte i anmeldelsen og forkastelsen av en dårlig bok. Det ligger en troverdighetskrise i å anmelde god litteratur på utgivelsesdagen. Boken datostemples. Dermed antydes dens forhold til tiden: at den kan bli «for gammel».
En kritiker er også en journalist, har jeg latt meg fortelle. Kritikeren skal formidle en nyhet. Kjøss meg.
Kritikeren formidler gamle greier. Evige greier.
Kritikeren ? hun som tar jobben sin alvorlig, er begeistret for den og leker med den ? er en tusenkunstner, hun kan litt av hvert, og hun setter ikke sitt lys under en skjeppe. Hun er en formidler, mellom kunsten og publikum. Hennes oppgave er ikke å styre kunsten, absolutt ikke, men hun gjør det litt allikevel, hun kan ikke dy seg, for hun er ertelysten, manipulerende og en aldri så liten smule forfengelig. Hun antas å drive med «forbrukerveiledning», men det får da være måte på pretensjoner: Hun er vel ikke så dum at hun foregir å kjenne produktet ut og inn? Hun antas å være et «korrektiv» til forfatteren, men hun vet jo at for de fleste forfattere er en anmeldelse en billett til et tog som allerede er gått, og at det er forlagskonsulentenes oppgave å sørge for forfatterens estetiske oppdragelse.
Men hun tolker. Hun åpner opp for verkets kompleksitet, omskriver det og hjelper publikum til å lese bedre. Hun bruker sine kunnskaper da, om litteratur, om samfunnet, om mennesket, og alt blir silt gjennom hennes egen personlighet, hennes egne preferanser, hennes egen virkelighetsfortolkning, for kritikk er ? dypest sett ? selvbekjennelse. Med begrenset spalteplass eller sendetid skal hun formidle et verks innhold ut fra følgende regel: maksimal mening på minimal plass. Hun gjør dette uten noen erklært metode, men metodisk. Hun gjør det med en viss prakt. Hun er ikke ute på å skape fred, for kritikken er verken et sted for konsensus eller renhet. Den er et sted for kontroverser.
Den seriøse kritikeren er ikke saktmodig. Hun er personlig, men ikke privat, og hun er ikke skvetten for å markere seg med autoritet. Å få autoritet, å komme i posisjon, er hennes viktigste ambisjon. Hvordan skulle hun ellers kunne gi litteraturen rang? Slik blir hun en meningsdanner, og slik setter hun gemyttene i kok.
å blir kritikeren beskyldt for å være en vampyr, som suger kraft fra forfatteren. Men kritikeren er en særling, en som går sine egne veier, helst på tvers. Hun er autonom, autoritativ og personlig. Og hun er ikke lojal mot noen ? andre enn seg selv.

Hvem sviker? Hvem er feig?

Den kritikeren som ikke våger å ta ansvar for utviklingen av god litteratur.
Den som degger for debutantene. Den som tar på minoritetenes litteratur med silkehansker og politisk korrekt synger at spede spira lyt få stå. Hvem skal anmelde f.eks. den samiske litteraturen, famlende som den ennå er? Hvem skal peke på samiske kandidater, kvinnelige kandidater, homofile, svarte, énbeinte og trebeinte kandidater til alskens litteraturpriser? Hvem skal rope: Jamen han har jo ingen … ? Er en dårlig bok på samisk bedre enn ingen bok på samisk? Er det samiske folket middelmådige lesere, som kan nøye seg med middelmådig litteratur? Skal man politisk udadlelig støtte opp om de milde mirakler i samisk litteratur og utbryte: Dette er en strålende bok for middelmådige lesere! … ? Skal man holde klaffen og la være å blande seg inntil man kan lese litteraturen deres på originalspråket, så man kan forstå hvordan disse menneskene tenker og kjenne deres tradisjoner ut og inn? Skal en minoritets litteratur anmeldes med grundigere innsikt i kulturen enn alle andres litteratur? Hvem har full innsikt i noe som helst? Skal man ikke kunne la seg bevege av litteratur fra en annen kultur, for eksempel bevege til irritasjon?
Hvis man synes den spede spira ter seg som et ugress: kommer tankepolitiet og tar en da?
«En god historie er en historie som får en til å sove», heter det på Grønland, hvor fortelletradisjonen er muntlig, som den samiske og så mange andre. Men er en skrevet fortelling god når den får en til å gjespe?
Kritikeren er en fredløs i skogen. Hun må være våken.
Det skal være så fryktelig pinlig å bli sitert i forlagenes annonser. Denne falske beskjedenhet kler ikke kritikeren, som jo er en ekshibisjonist. Problemet er da heller ikke å bli sitert det er da ingen skam å ha likt en bok! men hva man er sitert for.
I det decennium jeg har anmeldt bøker, og mange, har jeg visst bare vært sitert i forlagsannonsene tre ganger. Det er kanskje et tegn på ett eller annet, men jeg er ikke så sikker på at det er et godt tegn.
Jeg har fått andre tegn. Jeg er blitt ringt opp midt på natten, etter at anmeldelsen min har vært sendt i radio. Det har vært lyttere, potensielle lesere, som ville diskutere boken videre. Det har vært oversettere som ba meg begrunne min forbeholdenhet overfor den norske utgaven. Det har vært forfattere som takket meg fordi jeg, som den første og eneste i verden, forsto hva de hadde skrevet. Det har vært forfattere som raste og gråt og beskyldte meg for å ha stoppet dem i deres karriere. Det har vært forlagsfolk som lattermildt ba meg sende dem mitt siste slakt; det var uvurderlig i markedsføringen overfor norske treskaller som aldri ville ta lærdom av andres råd, men tvert imot danne seg en egen mening. Det har vært en forfatter av kiosklitteratur som, etter min forbilledlig klart uttrykte avstandstagen fra verket, ba om å få tilsendt anmeldelsen til undervisningsbruk i skolen. Jeg er ved brev blitt begjært ekskludert fra Norsk Rikskringkastings kritikerstall. Jeg er, både i edruelig og overforfrisket sammenheng, blitt utropt til Norges største kritiker gjennom tidene. Jeg er blitt utpekt både som rasist og sexist. Jeg er blitt erklært ungdommelig, tilårskommen, moden og valpete.
Det er alt sammen tegn, reaksjoner, på en virksomhet som angår andre, ansporer dem og gir dem vann på mølla. Og de gjør alle overfor min anmeldelse som jeg gjør overfor boken jeg anmelder: De sitter ikke kjølig og analyserer hva min, forfatterens, intensjon med dette stykke kritikerlitteratur mon kunne ha vært – de reagerer på det jeg har skrevet, teksten.
Det flotteste tegnet jeg har fått, var en rose. Den var ildrød, og den var over en meter høy, og den ble levert på døren med stor ærefrykt av et bud. Der jeg bor fins det ingen gartneriblomst som kan klare seg mer enn fire dager, men denne rosen sto på mitt skrivebord og struttet, med humør og liderlighet, i over to uker. Rosen kom fra en forfatter, som takk for min ytterst reserverte anmeldelse av hans bok. jeg var skuffet over boken, men jeg forklarte skuffelsen. jeg tydeliggjorde forfatterens prosjekt, før jeg satte tommelen ned. jeg gjorde rede for bokens intensitet, dens motsetninger, dens økonomisering, kort sagt: dens mulighet til å aktivisere leseren.
Og forfatteren? Han kvitterte med stil. Han kunne ha gjøvet løs på meg i avisen hvor anmeldelsen av boken hans sto trykt. Det kunne ha blitt en trist og pinlig affære, som en forfatters svar på kritikk nesten alltid er: til ingen nytte.

Det er høst og det er blitt så stille

Tjeldens lirumlarum forsvant da løvet begynte å gulne, og ærfuglene og måsene beveger seg stadig lengre vekk fra fjæra. Langt vekk, på den andre kanten av landet, begynner det å larme. Bøkene «faller ned av hyllene», forlyder det. Prisene ?brager?. I hagen min sto en skjære og hakket hull i en trost. Den begynte å spise på trosten mens den ennå levde. Med en ennå flaksende vinge i munnen fløy den avsted til redet sitt. På gresset lå resten av trosten og skalv.
Går det an å sitte der langt oppe i Finnmark og anmelde bøker? spurte en vantro jypling meg på en kafé i Oslo. Hvordan kan jeg begå meg i den litterære institusjonen uten den private omgangen, sladderen, underground-virksomheten og alt det andre udokumenterte litteraturarbeidet som betyr så uendelig mye for den som vil henge med?
Fordi, svarte jeg, jeg da ikke så lett lar meg fortumle av bekjentskapers bekjentskap. Her i reinsdyrskinnene fins det bare boken og jeg, jeg og boken. Det er fryd i gammen, oh yeah.
Essayet er trykt i antologien Det glatte lag, Ascehoug Forlag 1996.