Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Bygdetullinger og andre gærninger. Om Thure Erik Lunds forfatterskap

Rundt 30 personer, de fleste tilsynelatende dedikerte Thure Erik Lund-fans, møtte opp på kritikersalong på Litteraturhuset onsdag 21. oktober. I panelet stilte Dagbladets hovedanmelder Cathrine Krøger, sammen med tidligere leder i Norsk kritikerlag, Trond Haugen, som nå er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, men som fortsatt også virker som anmelder i Dagsavisen. Ordstyrer for kvelden var Sindre Hovdenakk fra litteraturseksjonens arbeidsutvalg.

Mariann Enge 29. oktober 2009 LitteraturReferater
Kverneland tel

Thure Erik Lund var årets mottaker av Aschehougprisen, som det til enhver tid sittende arbeidsutvalget i litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag er jury for, og noe av bakgrunnen for at seksjonen valgte å sette fokus på Lunds forfatterskap denne onsdagen var nettopp et ønske om å gi større rom for diskusjon enn det rammene for en prisutdeling tillater. Samtalen om forfatterskapet ble i invitasjonen annonsert på følgende vis: «Thure Erik Lund er en høyt anerkjent forfatter. Men blir han egentlig forstått av sine kritikere? Hvor ligger kvalitetene i forfatterskapet hans gjemt? Kan vi stole på sivilisasjonskritikken hans? Og hvilket bilde tegner han egentlig av landet Norge?» Krøger og Haugen hadde forberedt hver sin innledning med utgangspunkt i disse spørsmålene, som de fremførte før de gikk over i replikkveksling, og etter hvert også fikk en del innspill fra åpenbart godt oppleste og engasjerte publikummere.

Cathrine Krøger innledet med å påpeke at Thure Erik Lunds tekster er ekstremt sitatvennlige, at det var fristende med å svare på spørsmålene med sitater, og det ble da også lest høyt en rekke utdrag fra Lunds bøker i løpet av kvelden, både av paneldeltakerne Krøger og Haugen og av ordstyrer Hovdenakk. Krøger mente videre at svaret på det første spørsmålet, om Thure Erik Lund blir forstått av sine kritikere, nok må være nei. «Men vi legger oss paddeflate, og sparer ikke på kruttet,» hevdet hun, og eksemplifiserte med noen sitater fra noen anmeldelser (hvorav én var hennes egen), hvor anmelderne hyller Lund som genial, men samtidig sier at de ikke har tid eller plass til å redegjøre for bøkene på en tilfredsstillende måte. Hun sa at Lunds bøker «unndrar seg enhver dom» og innrømte også at det er mye hun ikke forstår i tekstene hans, og en del hun ikke orker å lese, særlig i Compromateria, som hun hevdet å ha kommet seg gjennom ved å bla forbi visse passasjer. Denne fremgangsmåten, å hoppe over deler av teksten, hevdet hun senere i samtalen – og til protest fra en tilhører i salen – at kunne være anbefalelsesverdig for lesere som er ukjente med forfatterskapet fra før.

Krøger undret seg over hvorvidt Lund forstår seg selv, men mente videre at kvaliteten i forfatterskapet særlig hadde med å gjøre at han «dekker hele spekteret av samtidslitteraturen» med sine skrifter. Dessuten hevdet hun at snekkeren og «tullingen» Lund går rett inn i nordmenns forestilling om det autodidakte geniet. Om Lunds sivilisasjonskritikk sa hun at selv om forfatterskapet fremstår som «rasende på alt som er sivilisert,» er tekstene «såpass ugjennomtrengelige at det egentlig ikke er brukbart som kritikk.» Hun mente Lunds bøker er hinsides samfunnskritikken, og snarere harselerer med den, for «når du mener noe om samfunnet, så har du på en måte gått god for det.» Hun sa for øvrig at Lund kan minne om Hamsun, Solstad og Thomas Bernhard, og at han med sin «gi-faen-tematikk» kan betraktes som en ganske typisk norsk mannlig forfatter – selv om hun understreket at mange av dem hun mener skriver innenfor en slik tematikk, snarere er påvirket av Lund enn omvendt.

Trond Haugen innledet med å si at man som leser av dagens samtidslitteratur stort sett befinner seg i en mer eller mindre likegyldig, hverdagslig «normaltilstand», mens noen få bøker, som Thure Erik Lunds, er i stand til å gjøre en som et «barn med hjertebank», slik at man får problemer med å styre begeistringen. Han hevdet at Lunds bøker graver seg inn i og setter preg på den som leser, at han skriver et smittsomt språk, men at det ikke er så lett å forklare hvorfor, hva kvaliteten ligger i, slik at man ofte ser et misforhold mellom superlativbruk og forklaring i kritikken. Han pekte på at Lund er en forfatter som er blant dem som vil «våge å skrive det uhørte» – for så vidt en gammel (avantgarde-)tanke, men Haugen mente at det som er spesielt med Lund er at han tar denne ambisjonen inn i en lavere, humoristisk kontekst. Han mente at i den grad Lund er genial, må det være nettopp i det at han har en «tydelig høyestetisk vilje som oversettes inn i begreper som vi forbinder med noe helt annet enn det estetisk perfekte.»

Haugen fokuserte videre på Lunds stilistikk, med utgangspunkt dels i Arve Kleivas tekst «Alminneligheter» i essaysamlingen Det er synd at noen få skal ødelegge for alle, hvor Kleiva skriver om den stilistiske gjenkjenneligheten og tekstlige organiseringen hos Lund, dels i sin egen analyse av Myrbråtenfortellingene i en artikkel i Vinduet, hvor han gjorde en tematisk-stilistisk lesning med utgangspunkt i Kleivas oppslag. Haugen leste innledningen av Lunds roman Grøftetildragelsesmysteriet som en kiastisk konstruksjon; jeg gråter verden, verden gråter meg, og mente at det kunne ses som et minimalt bilde med relevans i forbindelse med Lunds sivilisasjonskritikk, hvor jeget og verden fremstår som utbyttbare, på samme måte som naturen og kulturen. Lund bedriver like mye naturkritikk som kulturkritikk, påpekte Haugen. Han mente også at det er viktig å få med at det ikke bare dreier seg om språklig ekvilibrisme, men om en gripende tematisk tyngde; Lund skriver gjerne om personer i randsonen som er ute av stand til å forsone seg med verden.

Haugen mente for øvrig at årsaken til at Lunds sivilisasjonskritikk tar den formen den gjør, er den historiske situasjonen vi befinner oss i, hvor venstresiden har dominert politikken de siste 50 årene, og høyresiden «sitter i tankesmiene sine og jobber seg frem», mens det ikke egentlig finnes noen reell venstreopposisjon. «Lund fyrer av en kritikk som virker mer på venstresiden, men det er en kritikk som ikke har noe mottak, ingen gjenklang, det er bare et stort hull. En moderat venstrekritikk har ikke noe sted,» sa Haugen, og hevdet videre at samfunnet nå skjener så hardt ut til høyre at vi ikke har anstendighet til å påpeke at vi har politiske fanger her i landet. Haugens tese var altså at Thure Erik Lund skriver slik han gjør fordi rommet for en anstendig kritikk ikke finnes – «derfor eksploderer det».

Bilder

Kverneland sh ck th
Sindre Hovdenakk, Cathrine Krøger og Trond Haugen
Kverneland tel mfl
Thure Erik Lund på veggen, tegnet av Steffen Kverneland
comments powered by Disqus