Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Dansekritiker eller heiagjeng?

Kritikk av dansekunst blir stadig mer avhengig av kritikerens individuelle engasjement, men den enkelte kritiker er også mer utsatt. Dansekritikerens rolle er i endring, men hvilken rolle skal kritikere av norsk samtidsdans ha? Hvor langt fra eller tett på bør dansekritikeren være dansemiljøet? Bør kritikeren være en kollega, eller er kritikerens rolle bedre ivaretatt av en skribent med journalistisk eller en annen bakgrunn? Skal kritikeren med sine anmeldelser veilede, vurdere eller kontekstualisere? Skriver kritikeren for samtidsdansmiljøet eller for publikum – og hva er forskjellen?

20. oktober stilte Norsk kritikerlag stilte disse spørsmålene til sentrale aktører i det norske dansemiljøet på en kritikersalong i samarbeid med CODA.

Kritikerlaget 22. november 2011 KritikersalongReferaterDans
Dans debatt

Cecilie Wright Lund, som ikke bare er kritiker, men også har forsket på kritisk dekning i media, var først ut. Mer enn å gi oss svar fordypet hun spørsmålene som Kritikerlaget opprinnelig stilte. Hun spurte hva som er felles for kritikk, uansett hvilket område kritikeren virker innenfor. Kritikeren er utsatt. De må bruke skjønn, samtidig som det må skje fra et informert ståsted. For å kjenne sitt felt er man også del i det, og hvor mye selvrefleksjon har en kritiker når de også er del av det? Videre snakket hun en del om kritikerens kår. Betalingen er lav og tidspresset oftest høyt, noe som er vanskelig for den profesjonelle kritikeren. Kritikeren må konkurrere for overhodet å få sine ting på trykk, og den konkurransen vender seg så vel mot markedsavdelinger i media (vil teksten få avisen til å selge?) som mot andre kunstsjangere som også ønsker samme spalteplass. Hun var nøye med å si at hun ikke har gjort noen grundige nok undersøkelser for å kunne si noe helt bestemt om hvordan det står til med kritikken i dag, men tendensen går i negativ retning. Det later til at det er mindre spalteplass og mindre plass for den reflekterte kritikken. Kritikkens eksistens står nå i fare, ifølge Wright Lund.

Thor Sannæs var den eneste dansekritikeren i panelet, og han eksemplifiserer i høyeste grad Wright Lunds uro. Han er nemlig en dansekritiker uten en fast plass å være virksom. Sannæs ønsket selv å snakke om autonomiestetikk, noe som kan virke like ironisk som det er et passende tema. Han poengterte at ordet viser til ”en som gir seg selv sine egne lover”. Dermed kan kritikeren skrive fra et bestemt og informert ståsted, men kritikeren må likevel kunne stå ansvarlig for hva hun sier. For å situere krikken i et samfunnsperspektiv foretok han et sprang i historisk tid til fremveksten av spesialiserte institusjoner som oppsto med det moderne borgerskapet (Habermas). Han spurte videre om vi har en kritisk offentlighet i dag, slik man hadde ved slutten av 1700-tallet. Den gang var forholdet mellom kunst og samfunn mer direkte. I dag, og her presenterte Sannæs en kritikkforståelse i Adornos ånd, er det heller slik at kunsten er seg selv gjennom å snakke om seg selv, og kritikken får heller ikke gjøre kunsten til et politisk virkemiddel i enkel forstand. Uten tydelige forankringspunkt er skrittet til Barthes og Foucault kort. Den førstnevnte proklamerte på slutten av 60-tallet forfatterens død, og Sannæs lurte på om ikke også kritikeren var død fordi hans mening ikke kan være den eneste. Via Bourdieus kulturelle kapital endte Sannæs sin odysse med Stanley Fish som legger vekt på at forståelse ikke primært handler om et budskap (fra avsenderperspektivet), men betydningen til noe som primært oppstår i et fortolkende felleskap.

Ordstyrer Melanie Fieldseth spurte Sannæs om mulighetene til å utøve den idealiske og kanskje utopiske kritikken han selv snakket så varmt om. Slik kritikk er primært mulig i mindre rom som ofte er lukkede, enn i den store offentligheten hvor Aftenposten og NRK rår.

Deretter gikk samtalen over til å handle om hvem kritikken er for. Snelle Hall er styreleder i DanseFestival Barents, og hun snakket med festivalhatten på hodet. I et medielandskap hvor det er vanskelig overhodet å få en kritikk skrevet om en danseforestilling, sliter DanseFestival Barents. Festivalen er ikke blitt kritisert av noen som kan kalles profesjonell eller ekspert innenfor dansefeltet. Det ser ut til å være vanskelig å få en redaksjon til å betale reisen for en kritiker, gi spalteplassen, og til sist er det ikke sikkert at kritikeren selv ønsker å reise til periferien når sentrum (les: Oslo) kanskje har en ny premiere. Hun etterlyste støtteordninger for kritikere, slik at man kan få informert og reflektert kritikk også fra viktige dansehendelser utenfor hovedstaden. Hun spurte deretter hva kritikken helt konkret kunne bety for festivalen. Positive kritikker blir brukt i markedsføringsøyemed, og kritikerne er dermed (frivillig eller ikke) heiagjengen til danserne. Kritikken kan imidlertid ha en dypere mening enn som så. Hvis kritikken er informert – og den verste kritikken hun kunne tenke seg er en uinformert kritikk som bare faststlår ”Jeg liker det ikke” –, kan den gi innspill til dansere og kunstnerisk ledelse om deres arbeid. Med ønsket om informert kritikk hilste hun faktisk negativ kritikk velkommen. Kritikeren trenger ikke å være en del av heiagjengen for å tjene dansefeltet, men også en negativ kritikk kan informere feltet hvis analysebiten er god nok. Hall poengterte også at hun ikke ønsket å være negativ mot lokalpressen når hun fremholdt hva de ikke kunne dekke. Hun etterlyste isteden en ekspertkompetanse som man ikke kan forvente å finne i mindre byer i distriktet.

Koreografen Per Roar var siste mann av panelet på banen, og han ønsket å dele noen tanker om nærhet og distanse mellom kritikere, lesere og dansere med et overgripende blikk på hvordan disse inngår i et økonomisk kretsløp. Han så likheter mellom forholdet kritikeren står til redaktøren og hvordan koreografen står i forhold til en kurator eller til fondet som finansierer hans produkt. Uten å få de andres godkjennelse blir det ikke noe av kritikk eller danseforestillinger, og uten danseforestillinger er det ikke noe for kritikeren å kritisere. Dansekunstnere/koreografer og dansekritikere lever dermed i et nærmest symbiotisk forhold til hverandre, der fellesinteressen er å fremme dansekunsten. Dermed oppstår det en naturlig nærhet mellom dansekunstnere og kritikere. Videre skilte Roar mellom dansekunsten og verket. Verket er kun en del av dansekunsten, og litt i tråd med at Sannæs snakket om forfatterens død (Barthes), henviste Roar til Richard Schechner og snakket om at verket ikke lenger er opphavsmannens verk. Det er en offentlig anliggende for dansekunsten. Han snakket også om relevansen til en god kritikk. Moren Vesaas skrev: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.» Kritikeren må ikke bare ha god nok kjennskap til det hun snakker om. Hun må kunne (gjen)fortelle en historie på en levende måte. Kritikeren må være både på inn- og utsiden. Hun er et sannhetsvitne som har deltatt, men hun belyser også og gir en ramme som situerer hendelsen og belyser den fra en annens posisjon.

I den etterfølgende diskusjonen var det stor enighet om at den reflekterte kritikken er viktig, at den bidrar til å fremme dansemiljøet og at den ikke er farlig, selv om den er negativ. Videre var det enighet om at dansekritikken er truet.

Erik Aasland, kommunikasjonssjef på Dansens hus som også satt i salen, fortalte at han var overrasket over hvor svakt dansekritikken står. Det er en selvfølge at institusjonsteatrene får flere kritikker for samme forestilling mens han kun kunne identifisere én dansekritiker som skriver noenlunde regelmessig. Han pekte også på paradokset at aviser som ellers er kulturbærere, som Klassekampen og Morgenbladet, har lite eller overhodet ingen dansedekning i sine spalter, mens det er enklere å få inn dansestoff i utskjelte tabloider som VG og Dagbladet.

Det lot også til at salens tiltro til kulturredaktørers kunnskap om dans var meget begrenset. Nanna Baldersheim, redaktør for scenekunst.no, erkjente at hun var en av disse, og selv om hun uttrykte interesse for å utvide sine kunnskaper etterspurte hun også refleksjoner fra dansemiljøet som kan gjøre det lettere å nærme seg feltet. Pressen er alltid på jakt etter en god innfallsvinkel. Hvordan kan dansefeltet forklare det aktuelle og kommenterende i enkelte forestillinger?

Sidsel Pape, som selv er danser, men som de siste årene har vært virksom som kritiker, pekte på at det finnes en ambivalens i dansemiljøet når det gjelder hennes rolle og plassering innenfor miljøet. Hun mente at det både forventes at hun har en kunnskap og nærhet til feltet, samtidig som hun holder en kritisk distanse.

Lise Nordahl, kunstnerisk leder for CODA, uttrykte også sin bekymring for dansekritikken og spurte hvorfor pressen ikke er interessert selv når festivalen kan by på noe så spesielt som en premiere på en forestilling av Ingun Bjørnsgaard med nyskrevet musikk av Rolf Wallin. På 70- og 80-tallet hadde vi seks-syv kritikere, men nå er det nesten umulig å nå igjennom til redaksjonene.

Marianne Lystrup i Vårt Land ga en virkelighetsorientering med hensyn til hvordan det fungerer i en liten avis som Vårt Land. Samme person forventes å kunne skrive om meget forskjellige temaer. Man er dermed prisgitt de ressurser man har, og hvilke felt som blir dekket, er oftest avhengig av hvilke personer som finnes tilgjengelige i avisen. Hun mente at hvis det tilfeldigvis fantes en person i redaksjonen som hadde kunnskap om dans, ville det være mer dansestoff i avisens spalter. Hun mente videre at de som jobber i dansefeltet må være åpne for ulike typer kritikker. Alle kan ikke forholde seg til veldig høyt kvalifiserte kritikker med fagterminologi, og problemet er kanskje enda mer at ytterst få kan skrive disse kritikkene.

Lise Nordahl fikk siste ordet og konkluderte med at pressens manglende dekning av CODA er en skandale. Pressen vil neppe bry seg særlig mye om hennes utbrudd, men Norsk kritikerlag vil fortsette å virke for dansekunstens synlighet i norske media.

Referert av Magnus Andersson

Bilde: Fra venstre ser vi Melanie Fieldseth, Cecilie Wright Lund, Thor Sannæs, Snelle Hall og Per Roar. (Foto: Magnus Andersson)