Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Dansekritikerprisen 2013/14

Årets dansekritikerpris går til koreograf Ingri Fiksdal og scenograf Signe Becker for Hoods, Black Box Teater. Vi gratulerer!

Kritikerlaget 25. september 2014 PriserDans
Ingri fiksdal
Foto: Ann Kristin Ødegård

Tale ved utdelingen av Dansekritikerprisen 2013/2014
Litteraturhuset i Oslo 25.9.2014

Ved Anette Therese Pettersen

De nominerte til årets dansekritikerpris, for sesongen 2013/2014, er:
Danser Julie Gardette i Nasjonalballettens Onegin, DNO&B
Koreograf Ingri Fiksdal og scenograf Signe Becker for Hoods, Black Box Teater
Danser Paulo Arrais i Nasjonalballettens Svanesjøen, DNO&B

Årets dansekritikerpris går til koreograf Ingri Fiksdal og scenograf Signe Becker med forestillingen Hoods som hadde premiere på Black Box Teater tidligere i år. Både Fiksdal og Becker har gjort seg bemerket på sine respektive felt, men i deres felles prosjekter – og da særlig i Hoods – har det blitt stadig vanskeligere å se hvor grensene mellom scenografien og koreografien går.

Hoods er en slags hybrid mellom installasjon og forestilling, hvor publikum iføres samme burkalignende, fargesprakende drakter som utøverne. Benkeradene er i tillegg fjernet, slik at både utøvere og tilskuere oppholder seg i et rom uten synlige skiller. Hoods er en meditativ og suggererende forestilling som stiller spørsmål ved hva dans er – og kommer samtidig med flere forslag. Den er en omkapslende opplevelse hvor dansen kommer både innen- og utenfra.

Fiksdal og Becker har samarbeidet på flere prosjekter hvor man ser en tydelig tematisk fordypning. I 2011 samarbeidet de på produksjonen The Orchard Ballads , som beskrives som en fusjon av koreografi, konsert og installasjon. Året etter kom Night Tripper, som har vært ute på nesten konstant turné siden da, hvor publikum flyttes ut i skogen. Her er tilskuerposisjonen fortsatt intakt, men det suggererende og meditative elementet som preger Hoods var tydelig allerede her. Fiksdals forestilling Band fra 2013 er laget uten Becker og uten musikkelement, men den føyer seg inn i samme tematikk.

Dette har nok også sammenheng med Fiksdals stipendiatprosjekt «totalkoreografi» ved Kunsthøgskolen i Oslo, hvor utforskning av metoder for å inkludere publikum i forestillingssituasjon står sentralt. Hoods er et godt eksempel på hvordan kunsten kan være en forskningsprosess med tydelig kontinuitet i prosjektene som utforsker ulike sider av ’totalkoreografien’. For å sitere en kollega, Snelle Hall i hennes anmeldelse av Hoods i Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift 2–3/2014:

«Hoods er både som totalteater og hendelse et godt eksempel på hvordan samarbeid og likestilt kunstnerisk innflytelse kan manifestere seg som uttrykk. Det er umulig å si hvor scenografien slutter og koreografien begynner eller omvendt, og assosiasjonene går til Craig og Appia og deres teorier om übermarionetter og rom, lys og aktører som likeverdige. Som om Fiksdal og Becker ønsker å gå tilbake til røttene, både i forhold til det performative (ritualene, det karnevaleske) og det teaterfaglige.»

Om ikke all verden blir en scene, så konverterer Hoods scenerommet til en møteplass hvor både scenografi og koreografi blir omsluttende. Siden publikum er fri til å bevege seg i rommet – stå, sitte, ligge, gå, danse – hvor vi vil, så kan også koreografien forplante seg i kroppene våre på en annen måte. Hanne Frostad Håkonsen har beskrevet sin opplevelse slik på Scenekunst.no:

«Jeg føler meg frigjort som tilskuer i det mørke, sceniske landskapet hvor kroppene beveger seg side om side. Det kultiske aspektet i koreografien skaper både frykt og interesse på samme tid, og musikken intensiverer opplevelsen av noe rituelt og repetitivt. Publikums bevegelse blir en sentral del av stykket, og Hoods ekspanderer komposisjonsbegrepet til å handle om alle kroppenes tilstedeværelse i rommet; ikke bare utøvernes.»

På samme nettsted skrev Ivar Furre Aam at forestillingen uttrykker «en lengsel mot et rom der alle koordinater er oppløst og potensialet for at nye sosiale strukturer skal oppstå er tilstede. Som lydeffektene lengter mot naturen, før de forsvinner inn i det maskinelle, som dansen lengter etter å gi liv til eller animere de døde dukkene, slik synes koreografien å lengte etter å animere sitt publikum.»

Videre skriver han:

«Kanskje trenger vi rom der folk kan kle seg ut og være organisert og stille sammen, hvor stedet og måten du posisjonerer deg i rommet, altså din personlige koreografi, er viktigere enn hvem du er og hva historien din er, uten at det skal være organisert rundt en tydelig oppmerksomhetsfelle: som en skjerm, et dansegulv, en virtuos utøver.»

Som sitatene fra mine kollegaer illustrerer så utfordrer Hoods koreografibegrepet og hva dette innebærer. Som tilskuer kan man tilnærme seg Hoods fra ulike hold, og som dans eller koreografi er den tvetydig og har et sosialt aspekt med assosiasjoner til nattklubbsdans. Fiksdals koreografi og Beckers scenografi åpner opp for et samspill mellom utøvere og tilskuere, uten at det oppleves intimiderende.

Det er en stor glede å få overrekke årets dansekritikerpris til Ingri Fiksdal og Signe Becker, og prisen er et trykk kalt Tilgivelse av Ingri Egeberg.

Gratulerer!

Bilder

Signe becker