Dansekritikerprisen 2016/2017

Tale ved utdelingen av Dansekritikerprisen 2016/2017
Litteraturhuset i Oslo 28.9.2017

Ved Knut Ove Arntzen / Venke Sortland.

De nominerte til Dansekritikerprisen 2016/2017 er:
Carte Blanche: Jerada, premiere på Den Norske Opera & Ballett 9. februar 2017
Norsk landskapsteater (Ingeleiv Berstad, Kristin Ryg Helgebostad, Tormod Carlsen og Eivind Seljeseth): Lulleli for Fruholmen fyr på Ingøy, Finnmark 13. august 2016
Mette Edvardsen: Oslo, premiere på Black Box Teater 9. mars 2017

Og jeg skal ikke holde dere på pinebenken lenge – for vinneren av Dansekritikerprisen 2016/2017 er Carte Blanche med forestillingen Jerada.

Carte Blanche ble etablert i Bergen i 1989 som Norges nasjonale kompani for samtidsdans, og er lokalisert i Studio Bergen. I dag satser man på en samlokalisering med BIT Teatergarasjen i den gamle svømmehallen i Bergen. Carte Blanche er et turnerende ensemble som kjennetegnes av å ha et svært høyt teknisk og kunstnerisk nivå på sine dansere.

Kompaniet har engasjert både norske og internasjonalt kjente koreografer. Særlig med Hooman Sharifi som teatersjef siden 2014, er det uttrykt et sterkt ønske om å forandre verden. Det heter «Vi vil forandre verden. Vårt privilegium er å ha en stemme i offentligheten – en stemme vi kan gi andre. Vi vil arbeide med koreografer som har en sterk driv og vilje til å snakke om identitet, nasjonalitet, grense, kjønn, mangfold, minoritet, felleskap og empati: Rå kunstnere – som skaper nyansert kroppsspråk og er villige til å blottstille sin sårbarhet.»

Det er i denne profilen Bouchra Ouizguen fra Marokko passer så godt. Denne koreografen er preget av å komme fra et land med en sterk tilstedeværelse av det rituelle i dagliglivet. Dansen er en integrert del av kulturen, men ikke nødvendigvis som kunstdans. I så måte er Marokko på linje med andre afrikanske land preget av en folkelig og umiddelbar teater- og dansekultur.

Gjennom tidligere koreografiske arbeider med sitt La Compagnie O har hun laget forestillinger som Ottof, Corbeaux (Ravner), Hai og Madame Plaza, alle koreografier som arbeider med rytmisk bevegelse i rommet og sterk bruk av rituelle såvel som dagligdagse uttrykk. I Ouizguens arbeider kan man spore elemener av Sufi-dans, eller noe som ligner på det. Disse nevnte koreografiene er også preget av dagliglivet, særlig med kvinner og det kvinnelige i fokus.

Om Corbeaux (Ravner) fra 2014 sier Ouizguen at hun hadde lyst til å vise hvordan ravner inntar jernbanestasjonen i Marrakech. I dansen blir denne situasjonen omdannet til et brutalt og lydlig bilde, en slags stor skulptur.

Det er den samme paradoksalt nok flytende «skulpturelle viljen» hun viser i Jerada med Carte Blanche, gjennom måten hun bruker dansernes kropper på i dynamiske bevegelser – som er skulpturelle, men ikke frosset fast. Bevegelsene går i sirkler og fører danserne hen til utmattelse. De er som virvler eller dervisher fra den tidlige arabiske folkloren som også må ha kommet til Marokko gjennom den arabiske ekspansjonen på 600-tallet. Jerada er en koreografi som på linje med Corbeaux synes å kombinere ørkenens «hvirvelvinder» med det menneskelige og til en viss grad urbane uttrykket. Det er en slags rituell «fremmedhet» som kanskje preger alle urbane miljøer – og viser hvordan de gjenspeiler og er en del av et voldsomt landskap, ørkenlandskapet.

Ouizguens Jerada er helt i tråd med Hooman Sharifi og Carte Blanches ønske om å arbeide med koreografer som har en sterk driv og vilje til å snakke om identitet, nasjonalitet, grense, kjønn, mangfold, minoritet, felleskap og empati. Dette er også særlig aktuelt med arbeider som inkluderer land vi vanligvis oppfatter som perifere i vår bevissthet. Carte Blanche har gjort verden større for oss med Bouchara Ouizguens Jerada. Derfor fortjener denne koreografien utført av dansere på et svært høyt kunstnerisk og teknisk nivå Dansekritikerprisen 2016/2017.

Prisen er et trykk av Gro Finne med tittel H. C. Andersen Keiser. Gratulerer!