Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





De nominerte til litteraturkritikerprisene 2008

Norsk kritikerlag, Seksjon for litteratur, offentliggjør de nominerte til kritikerprisene 2008

Kritikerlaget 05. februar 2009 Krit.sirkelenPriserLitteratur

Norsk kritikerlag offentliggjør med dette navnene på de nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok, Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok og Kritikerprisen for beste oversettelse for året 2008.
De nominerte for beste voksenbok er:

  • Inger Bråtveit for Siss og Unn (Oktober)
  • Per Petterson for Jeg forbanner tidens elv (Oktober)
  • Øyvind Rimbereid for Herbarium (Gyldendal)
  • Gunnhild Øyehaug for Vente, blinke (Kolon)
    Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

  • Stian Hole for Garmanns gate (Cappelen Damm)
  • Stein Erik Lunde (tekst) og Øyvind Torseter (illustrasjoner) for Eg kan ikkje sove no (Samlaget)
  • Aleksander Melli for Barneregjeringen (Cappelen Damm)
  • Bjørn Sortland for Alle har eit sultent hjerte (Aschehoug)
    Juryen for beste barne- og ungdomsbok består av Inger Bråtveit, Morten Haugen og Anne Cathrine Straume.

De nominerte for beste oversettelse er:

  • Gunstein Bakke og Ingrid Storholmen for Alle med lunger kopla saman av Juliana Spahr (Samlaget)
  • Steinar Lone for Orbitor. Venstre vinge av Mircea Cartarescu (Bokvennen)
  • Tom Lotherington for De velvillige av Jonathan Littell (Aschehoug)
  • Arild Vange for Dagbøker 1909?1923 av Franz Kafka (Gyldendal)
    Kritikerprisen for beste oversettelse tildeles den oversetteren som etter juryens vurdering har gjort den beste oversettelsen til norsk i utgivelsesåret før prisutdelingen. Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Sindre Hauge Ekrheim, Henrik Keyser Pedersen og Cathrine Strøm. Spørsmål i forbindelse med denne prisen kan rettes til Cathrine Strøm, tlf. 412 22 450. Spørsmål i forbindelse med de andre prisene kan rettes til Anne Merethe K. Prinos, tlf. 22 47 24 30.

Litteraturkritikerprisene for bokåret 2008 blir delt ut torsdag 5. mars klokken 11.30 i Litteraturhuset, Wergelandsveien 29, i Oslo.
Med vennlig hilsen
Anne Merethe K. Prinos
generalsekretær

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.
Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok
Inger Bråtveit: Siss og Unn, roman, Oktober
Siss og Unn er ein poetisk roman om den skjøre venskapen mellom to unge jenter og om Mummy Big som let sorga og einsemda eta opp sjela. Teksten er sett saman av korte kapittel som alle vert avslutta av ei allvitande røyst som kommenterer handlinga, eit kor. Inger Bråtveit knyter band til greske tragediar, og ho samtaler med Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Det gjer ho på sitt heilt eige vis. Ulike forteljarrøyster, ulike stilnivå i teksten og ei blanding av høgt og lågt frå bibelspråk til eldre salmetekstar, svensk og ny¬¬norsk om kvarandre, kulturelle referansar og allusjonar til annan litteratur, skaper eit høgt refleksjonsnivå i teksten og gjer romanen original. Parallelt med gode psykologiske portrett, skriv Bråtveit inn eit feministisk perspektiv som både er sterkt og annleis. Siss og Unn er ein litterært medviten og klok roman om mødrer og døtrer, om å klara seg og om å bukka under.

Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv, roman, Oktober
Ved hjelp av sitt særegne, underspilte og presise språk fortsetter Per Petterson sin utforskning av det høyspente kraftfeltet mellom mennesker som er knyttet til hverandre på grunn av så vel familiære tilfeldigheter som skjebnetunge føringer. Gjennom historien om den middelaldrende Arvid og hans livskrise, i kombinasjon med morens nært forestående død, konfronteres både hovedpersonen og leseren med selve den eksistensielle hjelpeløsheten ? den som alltid slår nedenfra. Bokens tittel er henter fra et Mao-sitat, noe som også avspeiler at dette på sitt vis er en politisk roman. Med en nåtid lagt til 1989 og murens fall, og med hyppige tilbakeblikk til det marxistiske 1970-tallet ? da det politiske invaderte det private. ?Jeg forbanner tidens elv? er en roman om å bli rammet av livet. Det er ubarmhjertig skildret, og etterlater leseren med lite håp. Til gjengjeld har man fått en stor leseropplevelse underveis ned tidens elv. Per Petterson befester med denne boken sin posisjon som en av Norges viktigste samtidsforfattere.

Øyvind Rimbereid: Herbarium, dikt, Gyldendal
Forrige gang Øyvind Rimbereid ga ut en diktsamling, Solaris korrigert, fikk han Kritikerprisen for beste voksenbok 2004 for den. Nå er han nominert igjen, med samlingen Herbarium, hvor det gis en variert og vidtfavnende fornyelse av genren blomsterdiktning. Alle de 22 diktene i boken nærmer seg blomstermotivet på ulike måter. Her er alt fra en liten haikuliknende sak til lange fortellende dikt, her er dikt på rim og et prosastykke ?diktet over en episode i Absalon Pederssøns dagbok 1552-1572?. Blomstene plasseres gjerne i en kontekst; i konkrete, spesifikke situasjoner, både historiske og nåtidige, personlige og storpolitiske. Mest oppsiktsvekkende, og i seg selv grunn god nok til å lese Herbarium, er det hyperaktuelle finanskrise-langdiktet ?Tulipan. Mani?. Teksten er historieskrivning og samfunnskritikk formulert som en mellomting mellom poesi og essayistikk; et langt, kunnskapsrikt dikt, som på kjent rimbereidsk vis bukter seg over sidene.

Gunnhild Øyehaug: Vente, blinke. Eit perfekt bilete av eit personleg indre, roman, Kolon
Med denne friske og velskrivne romanen debuterer Gunnhild Øyehaug som romanforfattar. Øyehaug har auge for detaljar så vel som større linjer, og ho skildrar presist med oversyn og vidd. Romanen inneheld fleire historier om menneske i spenn mellom kunsten og livet, så som litteraturstudenten Sigrid, performancekunstnaren Trine og filmprodusenten Robert. Kryssklippinga mellom ulike menneskelagnader fungerer både drivande og strukturerande; Øyehaug låner grep frå filmen i ein tekst som osar av litteraritet.
Vente, blinke rører seg lett og ledig mellom mange lag. Romanen er morosam, men forfattaren tilbyr alltid noko meir enn billeg lått. Kanskje har også Øyehaug skrive fram den perfekte metaforen for vår tid: den ventande, blinkande datamarkøren som uttrykk for identitet. Enkelt sett, men godt sett. Og godt uttrykt.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok
Stian Hole: Garmanns gate, Cappelen Damm
?Garmanns gate? er en vakker bildebok der den nøkterne, men likevel poetiske fortellerstemmen glir sømløst sammen med illustrasjonene. Holes collageteknikk gir et slepent og nesten stofflig uttrykk. Teksten har en filosofisk tilnærming til verden. Vi møter igjen Garmann fra ?Garmanns sommer? (2006): den gang var han nesten skolegutt med store forventninger. Nå gjør fjerdeklassingen Roy Garmanns verden utrygg. Men kanskje kan Garmann finne vennskap andre steder? Stian Hole bruker ikke mange ord, og gir ikke mange forklaringer. Men her er konkrete hverdagstanker fra et lite barn: ?Det er 444 skritt til skolen, 231 dager til sommerferien, 366 dager i et skuddår og jeg blir alltid til overs når klassen velger fotballag i friminuttene?. ?Det er alltid noen regnestykker som ikke går opp,? sier Frimerkemannen, den gamle mannen Garmann blir kjent med på dramatisk vis.
Hole forskyver perspektivet i tekst og bilder. Forholdene mellom stort og lite, nært og fjernt blir tøyd, så vi ser omgivelsene med et barns blikk. Denne teknikken er så godt gjennomført at boken blir et kunstverk i seg selv.

Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter: Eg kan ikkje sove no, Samlaget
Eg kan ikkje sove no tar opp et tidløst tema som virker i spennet mellom det hverdagslige og lyriske. Handlingen er enkel, og dreier om en sønn som søker trygghet hos faren. Det er vinternatt, stjerneklart og snøen ligger dyp. Gutten får ikke sove fordi hodet er fullt av tanker. Far er ensom, og barnet merker utryggheten, men faren vet råd og gir tid, trygghet og svar på de mange spørsmålene som sønnen stiller. Stein Erik Lundes fortelling er enkel og antydende teksten beveger seg balansert fram og tilbake, og i et sensibelt samspill med Øyvind Torseters illustrasjoner av sårbare mennesker i hypermoderne interiører oppstår noe nytt, nøkternt og ærlig, i en egenartet form. Det lusker også en rev gjennom denne boka, men fortellingen gjør seg aldri til, blir aldri fiks, men framstår som gjennomført kompleks i sin tematiske undersøkning: med kalde illustrasjoner som likevel beveger. Eg kan ikkje sove no er en varm og innsiktsfull bok- på ordentlig. Det er godt gjort.

Aleksander Melli: Barneregjeringen, Cappelen Damm
Historien om nyhetsnerden Max på 12 og hans møte med realitykonseptet Barneregjeringen er både en utviklingshistorie, en nyskriving av Fluenes Herre til kameralinsenes tid, en satire over mediesamfunnet, og en engasjert drøfting av hva barn kan gjøre for å skape en bedre verden. Mellis tykke bok er ambisiøs både i sin konstruksjon av realitymiljøet og i viljen til å drøfte viktige spørsmål for og med barn.
Max? rival er den medievante Boris: kynisk, sentimental, publikumsfrier, ad hoc-homse, stormannsgal og showmann. Alt sammen er god tv, inntil en grense som Boris overskrider med god margin. Forfatteren har en ambivalt sympati for den tredje hovedpersonen. Programskaperen Bob Håp er både entertainer og røsten som roper i ødemarken; han er medievant, utopisk, utagerende og til slutt umulig. Utvetydig sympati ligger hos den reflekterte, sannhetssøkende Max, som vi følger innenfra. I møte med Boris og Bob, som begge er både larger than life og smaller than life, møter Max den virkelige verdens skiftende spilleregler.

Bjørn Sortland: Alle har eit sultent hjerte, Aschehoug
Denne tynne boken er både en punktroman og en vendepunktroman. Sortland har skrevet en lavmælt «road novel» som samtidig er en vellykket fornyelse av «X uker over tida»-sjangeren. Ytre sett er den en fortelling om et mulig kjærestepar, et skjebnesvangert første samleie, og en kjøretur på «riksvegen austover».
Ina vet ikke hva graviditeten innebærer, hun er usikker på hva hun vil med livet, og enda mer: Hun er usikker på «kva no livet sjølv eigentleg er for noko», og når det begynner. «Kva tyder det å leve no?» «Eg har tenkt at livet mitt skulle bli noko spesielt. Ikkje det at eg trur eg skal bli filmstjerne eller noko, men noko, noko som var mitt […] ein lengt, ein sult etter noko eg ikkje veit kva er». Sortland utvider perspektivet på de få sidene, og lar fortellingen om svangerskapsuro fokusere på de underliggende følelsene av alvor, ensomhet og livets tyngde og storhet. Som avslutning har han valgt en løsning som inneholder en nydelig balanse av åpen slutt, realitetsorientering, røff varme, sjølironi og landeveispoesi.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse
Gunstein Bakke og Ingrid Storholmen for omsettinga frå engelsk til norsk av Juliana Spahr: Alle med lunger kopla saman, Samlaget
I denne diktdagboka vender den amerikanske poeten Juliana Spahrs seg kjærleg til ?alle deg? og trekk nyhende frå heile kloden etter 11. september 2001 inn i dikta. Eget aner at Irak vil bli invadert, og skriv ?i håp om å forstå korleis dette ville skje.? Dikta vev det politiske og samfunnsmessige inn i eget si verd og flettar egets omsorg inn i ?deg?. Det er eit poetisk synteseforsøk som skriv det kollektive og politiske inn i det individuelle, og let eit formelt og upersonleg maskineri møte den sentrallyriske einsemdas tale. Boka rommar på sett og vis formelle systemdikt, der ein uttala strategi ? å følgje med på nyhende – set i verk ein språkleg struktur som vert utprøvd i ei langsam, rytmisk akkumulerande biletrørsle. Spahrs poesi er aktuell fordi han dreier seg om korleis eget og deget skal innrette seg i ei verd der informasjon blir slynga ut utan spesiell adressat, og utan at den einskilde har mulegheit til å svare. Omsettinga til Gunstein Bakke og Ingrid Storholmen yter diktprosjektet til Spahr stor språkleg rettferd.

Steinar Lone for oversettelsen fra rumensk til norsk av Mircea Cartarescu: Orbitor. Venstre vinge, Bokvennen
Orbitor. Venstre vinge er første del av Mircea Cartarescus delvis selvbiografiske trilogi fra det senmoderne Romania, påbegynt i 1996 og fullført først i 2007. Ved hjelp av et sansemettet og svært nyansert språk skildres unggutten Mirceas oppvekst i Bucuresti på en slik måte at barndommens tapte univers med alle dets underlige fantasier, oppdagelser og stadier av forandring fremstår nærmest glassklart for leseren. Selv den hypnagogiske tilstanden mellom drøm og virkelighet, som er en av romanens foretrukne, er skarpt gjengitt i dette som kanskje kan beskrives som en hyperrealistisk totalroman der metamorfosen og minnet er leitmotiv og menneskets monstrøse indre liv er et viktig omdreiningspunkt. Steinar Lones langvarige interesse for rumensk kultur og historie generelt og dette forfatterskapet spesielt, bidrar utvilsomt til å ivareta Cartarescus særpregede stil, og gjenskape Orbitors komplekse litterære arkitektur på en overbevisende måte.

Tom Lotherington for oversettelsen fra fransk til norsk av Jonathan Littell: De velvillige, Aschehoug
Littells debutroman om SS-offiseren Max Aue er fengslende på en ubehagelig måte, og dens hyperrealisme er utstyrt med en omdiskutert moralsk dobbelbunn. Jeg-fortellerens autentiske beskrivelser av tilintetgjørelseskrigen på Østfronten føyer et litterært kapittel til historien om ondskapens banalitet. De velvillige er en moderne krigsroman som balanserer mellom det spekulative og det moralfilosofiske. I Aues selvbevisste bekjennelser angripes ikke bare gjerningsmannen, men også leserens voyeurisme og fordømmelsestrang. I hjemlandet Frankrike ble romanen en prisbelønnet bestselger, i Tyskland møtte den hard kritikk. Tom Lotherington har oversatt de over tusen sidene med et sikkert grep om de terminologiske utfordringene som Littells nådeløse realisme avføder. Det oversettes fra fransk til norsk via et byråkratisk og militært nazitysk som Lotherington elegant integrerer i teksten.

Arild Vange for oversettelsen fra tysk til norsk av Franz Kafka: Dagbøker 1909?1923, Gyldendal
Franz Kafka er en moderne klassiker, og dagbøkene, som nå er oversatt til norsk for første gang, bidrar til å komplettere Kafka-litteraturen på norsk. Dagbøkene blander litterære betraktninger og biografiske bekjennelser med eksistensielle grublerier knyttet til kjærlighetslivets irrganger og til den vanskelige balansegangen mellom arbeidet i forsikringsselskapet og forfattergjerningen. Men dagbøkene framstår kanskje aller helst som et verdifullt litterært skrivebordslaboratorium der estetiske betraktninger, lesefrukter, litterære utkast og skisser opptrer side ved side. Selv om Max Brod skriver at dagbokformen har en tendens til å vise en defekt barometrisk kurve fordi den oftest registrerer de eksistensielle nedturene, viser reisedagbøkene en livligere og mer humørfylt Kafka enn en er vant til. Arild Vange har oversatt de fragmentariske Dagbøker 1909-1923 til et ledig og troverdig norsk.