Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Er det noen fremtid for kunstkritikk i Trøndelag? Referat fra Kritikersalong 27. oktober

av Dag Solhjell

Tre innledere belyste en rekke problemstillinger: Jonas Ekeberg, redaktøren for nettstedet kunstkritikk.no; kunstkritikeren Solveig Lønmo, som skriver i Adresseavisen; og førsteamanuensis Sissel Furuseth, faglig ansvarlig for masterstudiet i kunstkritikk og kulturformidling ved NTNU i Trondheim. Møtelederen Dag Solhjell styrte en meningsutveksling og debatt mellom panelet og andre deltakere på møtet.

Erling Moestue Bugge 25. november 2009 DebattReferaterSeminarerKunst

1. Velkommen til ca 45 fremmøtte.

2. Presisering av hvilke tema som skulle unngås:
- Diskusjon om hva kunstkritikk er
- Diskusjon om hvordan kunstkritikk skal finansieres
- Diskusjon om pressens ansvar for kritikken

3. Utgangspunkt: Det bør være en kunstkritikk i Trøndelag, på samme måte som det er kunstnere og kollektive kunstnerverksteder, et kunstmuseum, en kunsthall, et kunstnersentrum, og gallerier og kunstforeninger.

4. Kveldens tema delt i tre (se nedenfor)

5. Presentasjon av de tre innlederne: Jonas Ekeberg, Sissel Furuseth og Solveig Lønmo.

6. Forklaring av opplegg: innlederne fikk fem minutter hver til innledning for hvert tema, og så slipper forsamlingen til. Jeg forbeholdt meg retten til å avbryte innlegg som ikke holder seg til tema. Salen var meget aktiv, og det var mange som ønsket ordet.

7. Kort oversikt over kritikersituasjonen i Trøndelag ble presentert før diskusjonen.

Kritikersituasjonen i Trøndelag høsten 2009.

Denne situasjonen hadde jeg fått ved å innhente informasjon fra kunstnere, visningssteder, kunstkritikk.no, trondheimkunsthall.no og litt ellers. Noen opplysninger kom opp etter hvert og litt underveis.

1. Fire medlemmer av kunstseksjonen av Norsk Kritikerlag: Anja Johansen, Solveig Lønmo, Eva Furseth og Hege Faber. Anja og Solveig er de aktive. Antallet medlemmer er omtrent like mange som i Stavanger, Bergen, Lillehammer og Kristiansand.

2. Gallerier som regelmessig viser kritikkverdige kunstutstillinger: 10-12, av disse to utenfor Trondheim (Nils Aas Kunstverksted, Nord-Trøndelag Fylkesgalleri). Bare fire av disse kan regne med kritikker, alle i Trondheim: Babel, Trøndelag Senter for Samtidskunst (TSSK), Trondheim Kunstmuseum og Grømølna, og Trondheim kunstforening.

3. Kritikk kunstnere får.
Opplysninger fra 17 kunstnere knyttet til TSSK: De har hatt eller deltatt på omkring 100 utstillinger Trøndelag de siste to årene. 15 av disse utstillingene har fått kritikk, fordelt på 10 av de 17 kunstnerne.

Syv av kunstnerne har ikke fått noen kritikk de siste to årene. Noen av de som har fått kritikk, har nok fått det på Trøndelagsutstillingen. Flere av de oppgitte kritikker er av en tidligere, nå avgått kritiker i Adresseavisen, Per Christiansen.

4. Kritikkens medier.
Åtte av de ti kunstnere har fått kritikker i Adresseavisen, to i Billedkunst, en på kunstkritikk.no, og en på Babels hjemmeside. Adresseavisen er den dominerende kanal for kunstkritikk.

Solveig Lønmo skriver kritikker i Adressavisen. Han har holdt på i 1 ½ år, og skriver omtrent 30 kritikker i året.

Anja Johansen skriver i kunstkritikk.no – både kritikker og mer reportasjepregede artikler. Jeg har registrert fem kritikker fra Trondheim av henne siden begynnelsen av 2008.

I kunstkritikk.no har også Kjetil Røed skrevet en kritikk – fra Trøndelagsutstillingen 2008.

Ved siden av Bergen er Trondheim det sted som får størst oppmerksomhet i kunstkritikk.no, noe som skyldes Anja Johansen.

Trondheimkunsthall.no ser ut til å ville publisere kritikker, men det er litt vanskelig å se om de klarer å skille kritikker ut fra annet stoff.

5. Babel (utstillingsstedet til Lademoen kunstnerverksted, der gjestekunstnere stiller ut). Babel har hatt 18 utstillinger de siste par årene, av disse har 4 fått ekstern kritikk – i fire forskjellige medier. Her har studenter ved kritikerstudiet skrevet noen kritikker.

6. TSSK
Fikk seks kritikker i 2008 på fem forskjellige utstillinger, siden Trøndelagsutstillinga fikk to kritikker. Adresseavisen 2, Billedkunstkunst (Trøndelagsutstilling), kunstkritikk.no tre kritikker (den ene var Trøndelagsutstillinga). Hittil i 2009 En kritikk i Adresseavisen, en i billedkunst (Sissel M. Bergh). I kunstkritikk en reportasjepreget tekst om Black Cube,

7. Trondheim kunstforening får ca 2 kritikker i året, med 10 utstillingsterminer og 2-3 utstillinger i hver termin.

Hovedinntrykk: Jevnlig kritikk i Trøndelag bare i Trondheim, og stort sett bare i TSSK, Trondheim Kunstmuseum inkl. Gråmølna, Trondheim kunstforening og Babel. Hovedmediene er Adresseavisen (langt den største) og kunstkritikk.no. Uten Solveig Lønmo ville det sett svakt ut.

Tre temaområder:

Denne oversikten ble presentert for panelet i en samtale før møtet begynte.
Hovedtemaene ble presentert for publikum, mens bare enkelte av oppfølgingsspørsmålene ble tatt opp – noen av innlederne, noen av møteleder. Sissel Furuseth ønsket også at man skulle diskutere arkitekturkritikk, men det ble det lite av, og møteleder ønsket ikke å følge det aktivt opp.

Økt 1. Nettsteder for kunstkritikk

(dette tema innledet Jonas Ekeberg om)
- Er de gode steder å skrive kunstkritikker på?
- Er de gode steder å lese kunstkritikk på?
- Når de frem til de som kunstnere, kritikere og gallerier ønsker skal lese kritikkene?
- Hvilke redaksjonelle valg står en nettredaktør overfor?
- Hvilke fordeler har kunstkritikk på nettet fremfor kritikker i dagsaviser?
- Kan det nasjonalt nettsted dekke regionale kunstutstillinger like godt som et regionalt/lokalt nettsted?
- Gir nettkritikker anledning til nye sjangre?
- Er etablering av regionalt redigerte nettsteder for kritikk en god løsning for Trøndelag?

Økt 2. Betydningen av regional kunstkritikk for et regionalt kunstliv.

(dette tema innledet Solveig Lønmo om, se nedenfor.)
- Er regionalt arbeidende kritikere nødvendig i et regionalt kunstliv? Hvem er de mest nødvendige for – kunstnere, kuratorer, utstillingsarrangører, publikum, medier, eller den kunstpolitiske forvaltning?
- Har regionalt arbeidende kunstkritikere også betydning for den nasjonale kunstscenen?
- Hvilket kvalitetsnivå på utstillinger og utstillingsarrangører bør regionalt arbeidende kritikere strekke seg til å dekke? Er det for eksempel i Trøndelag nok gode utstillinger til å beskjeftige en regionalt arbeidende kritiker?
- Er habilitet et problem for en regionalt arbeidende kunstkritiker?
- Har regionale medier ansvaret for å bringe kritikker av utstillinger andre steder i Norge, og i andre land – og hva er den regionale kritikerens ansvar.

Økt 3. ”Kritikerstudiet” ved NTNU – betydning for regional og nasjonal kunstkritikk.

(dette tema innledet Sissel Furuseth om)
- Kvalifiserer ”kritikerstudiet” ved NTN for arbeid som kunstkritiker? Hva er studiets mål i så henseende?
- Hvilken formell kompetanse (utdanning) anses best for en ny kunstkritiker?
- Hvilken betydning kan ”kritikerstudiet” ved NTNU har for det regionale kunstliv og for kunstkritikken i Trøndelag.
- Kan kritikerstudiet få betydning for arkitekturkritikk – særlig med tanke på den mangeårige arkitektutdanningen i Trondheim?
- Hvilken betydning har kunstlivet i Trøndelag for ”kritikerstudiet”?

Til panelet: Jeg vil prøve å styre debatten innenfor de tre områdene – slik at hvert område får sin ”økt” under salongen, og i den rekkefølge de har. Av hensyn til Jonas har jeg satt ”hans” tema først. Innenfor hver økt kan temaene flyte litt om hverandre, men jeg vil i noen grad prøve at vi holder oss til ett spørsmål ad gangen.

Et minireferat fra Kritikersalongen på Trondhjems Kunstforening 27. oktober 2009.

av Pernille Elida Fjoran

Temaet var «Har kunstkritikken noen fremtid i Trøndelag?»

Problemstillingene som ble belyst:

1. Kunstkritikk generelt:
- Sympatiske tekster (reportasjen og katalogteksten) versus subjektiv kritikk.
- Habilitetsproblematikken.
- Skal kritikken tilpasses det mediet det publiseres i?
- Kritikerens nødvendig overdrevne selvtillit.

2. Har et regionalt nettsted for kunst noen hensikt?
- Jonas Ekeberg mener provinsialismen er kvalitetens fiende som man for enhver pris må bekjempe
- Men de fleste var enige om at det var bra med mer kritikk uansett.
- Et regionalt nettsted kan jo leses nasjonalt og kan derfor ha et større nedslagsfelt enn bare i regionen.

3. Kunstkritikerstudiet ved NTNU:
Sissel Furuseth var tydelig på at man ikke skal overdrive kritikkfagets betydning for den utøvende kunstkritiker.
- Studiet heter kunstkritikk og kulturformidling, men det omfatter alle kunstarter og ikke primært billedkunst. Kvalifiserer dette studiet til et arbeid som kritiker?

Oppsummering:
Det ble mye debatt om det sosiale aspektet ved kunstkritikken i nettmediet. Hvor Jonas Ekeberg mente at han hadde et stort ansvar for å beskytte sine kritikere mot sjikanering, var Solveig Lønmo veldig positiv til blogg-mediet og det sosiale kommentarfeltet. Det ble også diskutert hvordan en blogger kan skaffe seg anerkjennelse og troverdighet gjennom faglig sterkt innhold i mangel på en redaksjonell kvalitetssikring.

Dag Solhjell påpekte viktigheten av at de som utgjør kunstnerne i en region bør ha en enighet om en felles kunstpolitisk agenda.

Jonas Ekeberg mente at vi alle skulle insistere på samtidskunstens verdi, for aldri har så mange laget så mye for så få. Dette kunne de konservative bruke imot kunstfeltet.

Dag Solhjell avsluttet salongen med å ytre sin mening om at det er viktig med en «spisset» kunsthall i Trondheim slik at kunstkritikere vil komme utenfra regionen og skrive om Trøndelag. Et viktig spørsmål som ble reist fra salen var; hvem er kunstkritikken viktig for og hvem bør lese den? Det ble sagt mange andre viktige ting, men dette referatet er laget for å sette i gang litt tanker og spørsmål om det som ble snakket om. Det er sikkert mange som ikke fikk sagt det de ville, eller ikke fikk vært tilstede. Så fyr gjerne løs om disse temaene.

Alt er velkomment, også ris og ros til www.trondheimkunsthall.com

Solveig Lønmo: Habilitetskåseri: En kritikers bekjennelser.

Habilitet må jeg innrømme lenge var et fremmedord for meg. Jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å gjøre meg inhabil noen gang. Jeg møtte fenomenet første gang da jeg for ca. tre år siden fikk et anmelderoppdrag for bladet Billedkunst, og skrev en entusiastisk kritikk av utstillingen som hadde noen virkelig spennende verk. Vinklingen gikk på min observasjon av publikums oppførsel og reaksjoner foran det jeg anså som det aller beste verket, fra skrivebordet i hjørnet av rommet – jeg satt nemlig gallerivakt i utstillingen. Tilbakemeldingen fra redaksjonen ble at de dessverre ikke kunne trykke anmeldelsen, ettersom jeg jo jobbet i galleriet der utstillingen ble avholdt. En selvfølge for meg i dag, men den gangen trodde jeg (eller i hvert fall håpet) at en gallerivakt som ikke hadde noe som helst å gjøre med utstillingen, som i dette tilfellet også var arrangert av en annen institusjon enn den gallerivakten jobbet ved, var uhildet og habil.

På kritikerplakaten står det i de tre første punktene at:

1. Kritikeren skal verne om sin integritet og uavhengighet.

2. Kritikeren må ikke ha oppdrag, verv, økonomiske eller andre bindinger som kan skape interessekonflikter i forhold til kritikerens virksomhet.

3. Kritikeren skal vise åpenhet om forhold som kan påvirke vedkommendes habilitet. Kritikerens virke skal være slik at det ikke oppstår tvil om vedkommendes integritet. Dette er gode holdepunkter, som samtidig er utfordrende for en som skal livnære seg som frilanser på kunstfeltet.
Heldigvis tok det noen år, etter Billedkunstanmeldelsen som ikke ble noe av, før institusjonene innså at for å få kritikk i avis og tidsskrifter, var det lurt av dem og ikke ha en av de få kritikerne i byen på lønningslista. Eller egentlig var det vel mer slik at jeg unnet kunstinstitusjonene anmeldelser, og sluttet. Dette var etter at jeg begynte å skrive anmeldelser frilans for Adresseavisen, en jobb jeg elsket med en gang jeg fikk prøve den. Det var ikke vanskelig å bestemme seg for hva jeg ville prioritere, og i litt over et år nå har jeg kun vært frilanser uten deltidsjobber.
Men fortsatt kunne jeg risikere å gjøre meg inhabil – i aller høyeste grad. Det er flere problemer rundt habilitet i et lite miljø. Og når jeg alene leverer kunstkritikk til Adressa, er det mange ting å ta hensyn til både for meg selv og for andre oppdragsgivere. Habilitet har gjort meg fattigere. Jeg har måttet si nei til engasjementer og ”løsrevede” skriveoppdrag. Og det er flere anmeldelser jeg har følt jeg måtte si nei til å skrive for avisa.

Men habilitet har også gjort meg stolt. Det jeg har betalt for, håper jeg er min egen troverdighet som kritiker. Min sensitivitet for habilitet har vokst dramatisk, når jeg må ta stilling til den hver uke. Nå er det flere som mener jeg er habil når jeg selv mener jeg er inhabil. Magefølelsen på området har blitt viktig. Jeg har blitt ekspert på egen habilitet.

Men det går fortsatt an å spørre: Burde jeg gjort mindre? Det må da gå en grense for hvor arbeidsløs man med egen vilje skal gjøre seg. På steder jeg tidligere har jobbet, ser jeg nå båndene som avsluttet, og jeg anmelder utstillinger der. Og har jeg skrevet katalogtekst for en kunstner tidligere, har jeg anmeldt en utstilling kunstneren hadde året etter. Jeg anmelder naturligvis ikke utstillinger jeg selv har skrevet katalogteksten til. Burde jeg ha sagt til kunstneren som bestilte katalogteksten at det da ikke ville bli noen anmeldelse i avisa? Nei, ettersom anmeldelsen i avisa ikke er et sikkert oppdrag på dette stadiet, velger jeg å skrive katalogteksten uten å si noe.

Hva med venner og kollegaer? I Trondheims kunstmiljø kan det i blant føles som vi alle er kollegaer. På utstillingsåpninger ser man stort sett de samme ansiktene hver gang. Og det er mange hyggelige mennesker – skal jeg slutte å snakke med dem, slik at vi ikke blir venner? Hvor går grensen for hvem jeg ikke kan anmelde? Er det å være kritiker i et lite miljø en oppskrift på hvordan gjøre seg både økonomisk og vennemessig fattigere? Den amerikanske kritikeren Peter Schjeldahl har sagt: To be a good critic, you have to be able to make a new enemy every week and never run out of people to be your friend. Derfor jobber han i New York. Det sier seg selv hva han ville ment om å være kritiker i Trøndelag.

Da jeg fikk det ærefulle oppdraget å bestemme hvem som skulle få årets kritikerpris på Trøndelagsutstillingen, tenkte jeg gjennom slike ting. Før jeg så utstillingen, regnet jeg med at jeg ville kjenne til 8 av 10 navn, og at halvparten av utstillerne ville være bekjente av meg. Hva om det beste verket tilhørte en jeg kjente? Jeg bestemte meg for å se på utstillingen uten navneliste. Og hvis de aktuelle kandidatene til prisen faktisk var kjentfolk, skulle jeg ikke la det gå ut over dem. Det vil være for dumt om kunstnere skulle straffes for å være på hils med en kritiker!

Mine gjetninger om kjentfolkandel stemte ganske godt. Men da jeg gikk rundt i utstillingen, hjalp det lite at jeg ikke hadde med meg verkslisten: 8 av 10 formsignaturer hørte tydelig til hver sin eier. Lite miljø, lett plasserbare verk. Det var en stor overraskelse for meg at det jeg anså som den beste kandidaten for prisen var en kunstner jeg aldri hadde sett noe av tidligere, og et navn som til da var ukjent for meg. Kunstneren hadde ganske nylig flyttet fra Bergen.

Så, altså: Kjentfolkfaktoren var absolutt ikke noe sorteringskriterium for meg, prisen kunne like gjerne ha gått til en av disse vernissagegjengangerne; men jeg slapp å ta hensyn til faktoren i det hele tatt.

Det som er fint med et lite miljø, er at man raskt møter takknemlige uttrykk for at man gjør nytte for seg. Tekst om kunst synes her. Og det er jo en grunn til å ville fortsette med dette – nemlig gode tilbakemeldinger. De som ikke liker min kunstkritikk noe særlig, skriver om det på Fritt Ord-sidene. En tilbakemelding på at jeg bedriver ”sjikane”, ”vrøvl” og ”selvopphøyd pølsevev” er også en tilbakemelding. Kunstanmeldelsene i Adressa leses av en svært sammensatt skare. Kanskje synes noen jeg er inhabil overfor en viss type kunst, og at jeg står på en bestemt side – som de selv ikke står på. Så får det være, jeg er jo ett subjekt. Og en kritiker må ha meninger om kunsten. Men forhåpentligvis løfter jeg frem kunsten jeg verdsetter og ikke meg selv.

Til slutt: Jeg liker å vite at å være habil også betyr å være dyktig. Jeg har aldri vært en spesielt habil sjåfør, og det er heller ikke noe jeg øver på. Men streben mot å bli en habil kritiker, har jeg i bakhodet hver gang jeg skriver. Habilitet er derfor både en nødvendighet i øyeblikket og et mål for fremtiden.

Sissel Furuseths kommentar etter salongen, tilsendt som mail:

Hei Dag. Jeg har ikke noe annet skriftlig forelegg for det jeg sa i debatten enndet som allerede står skrevet på kunstkritikk.no: http://kunstkritikk.no/article/46266_kritikk-som-retorisk-handling . I katalogen Produksjon #1 har jeg dessuten en liten tekst som utdyper dette med sentrum/periferi.

Når det gjelder selve debatten, er jeg enig i at det kom opp mye interessant, men jeg tror diskusjonen kunne vært enda mer engasjerende om regien hadde vært noe friere. Jeg tror flere reagerte negativt på den litt pessimistiske tonen i problemstillingen “har kunstkritikken noen fremtid i Trøndelag?”.

Der ligger nok også litt av forklaringen på at ikke flere dukket opp. Kanskje er det også en viss kritikkdebattrøtthet her i byen; dette er jo nå det fjerde store debattmøtet vi har hatt her i løpet av de fire siste årene, som har handlet spesifikt om kunstkritikkens vilkår i Trondheim (Marienborg 2006, Generator 2007, TSSK/NTNU februar 2009, og nå altså Kritikerlaget oktober 2009). Det vil si: folk vil gjerne ha flere debatter om kunst og kritikk, men man er litt lei av det noe mistrøstige provinsielle fokuset.

Ellers er det, som jeg (og Gro Lauvland fra arkitektutdanningen ved NTNU) også sa i debatten, viktig at man inkluderer arkitektur og kunst i det offentlige rom når man snakker om kunstkritikk, i alle fall dersom man vil engasjere et bredere publikum enn kunstnerne selv.

Uten at jeg selv har gjort forskning på feltet, tror jeg vel at bildet av kunstdekningen her i regionen er noe bedre enn det du ga inntrykk av innledningsvis. Dagen etter debattmøtet publiserte Klassekampen v/ Mona Gjessing en tosiders anmeldelse av Electroboutique på TSSK, og Elmgren og Dragseth fikk som sagt en stor anmeldelse av Storm Bjerke i Klassekampen i fjor sommer. Dette er naturligvis ikke imponerende mange anmeldelser, men poenget mitt er at kritikerne kommer fra hovedstaden når det er snakk om større begivenheter. Da er det ikke vår oppgave å tegne et bilde som er verre enn det faktisk er. Da kan vi risikere å gjøre mer skade for kritikken enn nytte (jf. vedlagte tekst om trondheimsmodellen).

Mvh Sissel