Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Erlend Loe – en trassig moralist?

Erlend Loe ble tildelt Aschehougprisen for 2013, og tradisjonen tro arrangerte derfor Kritikerlagets Litteraturseksjon en kritikersalong om forfatterskapet. Les referat av salongen som fant sted 20. november på Kulturhuset på Youngstorget i Oslo.

Kritikerlaget 16. desember 2013 KritikersalongLitteraturReferater
Loe panel
Knut Hoem, Astrid Fosvold, Eirik Vassenden og Margunn Vikingstad (Foto: Kritikerlaget)

I panelet: Margunn Vikingstad, kritiker i Morgenbladet, Knut Hoem, kritiker i NRK, og Eirik Vassenden, kritiker og professor ved Høgskolen i Bergen

Ordstyrer: Astrid Fosvold, kritiker i Vårt Land.

Astrid Fosvold introduserer: Det er 20 år siden Erlend Loe debuterte. Hos ham står satiren aldri i veien for det eksistensielle alvoret, den loeske stemmen er etablert med komiske situasjoner, artige replikker, samtidig med en følelse av et stort ubehag i kulturen. Han har skrevet kjærlighetsroman, dannelsesroman, politisk roman – originale og modige svar på spørsmålet om hvordan disse romantypene kan utformes i et postmoderne 1990-tall. Og leken fortsetter i dag, men også med stadig mer alvor, med absurde innslag og kraftigere snert.

INNLEDNINGER

Margunn Vikingstad:
Spørsmålet var blant annet om Loe er absurd og morsom eller opprørsk kulturkritiker. Jeg tenkte å slå fast at oftest har det absurd morsomme et islett av opprør, så Loe har litt av alt, ganske balansert fordelt. Og det er kanskje et problem i lengden.

Jeg tar utgangspunkt i de tre romanene Doppler, Muleum og Vareopptelling.

Muleum har mye til felles med Naiv. Super, men hakket mer utfordrende. Opprør og trass er et trekk ved mange av Loes karakterer, de er både enkle og komplekse, og selv om Loe holder seg borte fra realismens rammer, er Julie i Muleum til å tro på – ensom og påståelig. Boka har sin styrke som dokument over individuell sorgprosess – mens bokas skavank er at den følger opp det dristige prosjektet sitt på en udristisk måte – for pedagogisk nok blir Julie flink.

Doppler er mer utfordrende og interessant – her er det en trassig holdning i tillegg til det flinke. Doppler har dratt ut i skogen i protest mot flinkheten rundt ham, og mot forbrukersamfunnet. Det er en alternativ og luftig samfunnskritikk her.
Vareopptelling har den aller mest krenkede romanfiguren. Nina Faber slaktes av en anmelder, og selvfølelsen og aggresjonen går opp i en enhet som forakt. Boka er milevis unna klassisk realisme, likevel får en følelse av at karakterens desperasjon og den implisitte samfunnskritikken har blitt mer akutt. Loes kritikk er ikke så rammende for kritikerne, men han skildrer godt det krenkede mennesket.

Som Solstad, Ørstavik og Grytten har Loe en gjenkjennelig stil, det er i utgangspunktet et kvalitetstrekk, men det kan få noe schizofrent ved seg, og bli både styrken og svakheten hans samtidig. Loe er litt blind for sin egen forelskelse i den enkle trassen, opprøret i form av å stikke av. Det kunne vært kjekt om han kanskje tok litt mer av, ikke bare var morsom og absurd, men for eksempel ekstremt opprørsk, kritisk og til og med økokritisk.

Eirik Vassenden:
Jeg underviser i Erlend Loe, og vil fokusere på lærerperspektivet: Hva er det Erlend Loe lærer oss? Han er en forfatter som når ut, sånn sett er forfatterskapet viktig, rent kvalitativt. Han står sentralt i skolekanon, og bøkene fremmer leselyst. Ikke bare fordi de er morsomme, men fordi noe større står på spill – verdidebatter, moraldiskusjoner, han er ute etter å lære oss noe, vi kan kalle det en senmoderne didaktisk litteratur.

Den didaktiske litteraturen er stort sett fra opplysningstiden, den belærer oss i filosofiske, moralske og samfunnsmessige spørsmål – folkeoppdragelse. Swift for eksempel, som blander parodi, satire, groteske eksempler, for å banke poenget igjennom. Swifts Gullivers reiser er ingen dum sammenlikning (ift Loe), det er en humoristisk læretekst, men også dystopisk, en parodi, reiseroman, samtidssatire. Det var en voksenroman som ble en barnebok ved at man glattet over de eksplisitt politisk og religiøst kritiske sidene.

Samtiden har nok ikke sensurert bort en politisk kritisk side hos Loe, men vi har en tendens til å ufarliggjøre det vi kan le av. Fordi tonen er så gjenkjennelig og inkluderende har vi kanskje vanskelig for å se bort fra det humoristiske. Her finnes også grovkornet misantropi og sivilisasjonskritikk vi bør ta på alvor. Det som er satirisk og parodisk fortalt kan være alvorlig ment. Loe er dypest sett en moralsk forfatter. Vi må stille oss åpne for muligheten for at tross humoren er han ute etter å diskutere et verdiinnhold, samfunnsmessige problemstillinger.

Knut Hoem:
Eskil Skjeldal har intervjuet Jens M. Johansson om Bryllup og begravelser, hvor han snakker om at han forlater ikke familien sin – i motsetning til foreldrene, som fordi de følte seg forpliktet til frigjøring, og som dermed endte med å skille seg. Det er en ny tone, tenker jeg. En annen enn hos Knausgård. Det er en annen mannsrolle enn den i 68-ernes kriseromaner om menn som stikker av gårde.

I 1999 skrev Tom Egil Hverven «Kjære familie, det finnes ingen familie», hvor han med et personlig utgangspunkt skrev om romaner som tematiserer ødelagte familier, som KOKs Ute av verden, eller Kjærlighet av Ørstavik. Til dette kunne han tatt fram en annen familie som ikke blir oppløst, tross store indre påkjenninger. I 1994 kom den første Kurt-boka til Loe. Kurt er truckfører og kona arkitekt – klassemessig en dårlig kombinasjon. De har tre barn, Brusekurt, Helena og Budd. Den komiske konstanten i Budd er at han alltid minnes om at han er så barnslig, mens han snakker flytende tysk. Det interessante i forhold til 90-tallsfamilien som oppløst, er at denne familien holder seg intakt. Til tross for ytre konflikter som alltid skaper konflikter hos dem.

Det er en elastisitet her som går begge veier mellom de to partnerne, og det er grunnen til at vi i jurybegrunnelsen kalte dem et kollektiv av disharmoni innenfor trygge rammer.

Hvorfor valgte den unge Loe denne familien? I voksenbokforfatterskapet hans skjer ingenting liknende. Men i Doppler dukker familiemannen opp – rømt til skogs. Knapt noen har nevnt at Doppler og Volvo lastvagnar er familieromaner – riktignok stikker mannen av, men bare innenfor visse grenser. Det ligger ikke innenfor romanens rammer at Doppler og kona skal gå fra hverandre selv om trusselen er der. Men han må ut i skogen – han har vært så korrekt så lenge at han må gjøre dette for ikke å gå til grunne.

Loe foregriper debatten til Jens M. Johansson – han skriver i opposisjon til 70-tallets barnelitteratur, setter opp et annet ideal enn mennene i 68-generasjonen. Kurt er dessuten en terapeutisk øvelse barn og foreldre kan gjøre sammen. Det er ikke nytt i barnelitteraturen, Lindgren, hans store forbilde, har alltid gjort det. Men Kurt-bøkene kaster om på forholdene i familien uten å kaste familien over bord. Bøkene fyller samme funksjon som da familiene satte seg ned for å spille brettspillet De løyelige familier før. Hvilke sikkerhetsventiler finnes nå som vi ikke har det spillet lenger? Kurt.

Vassenden bes om å utdype det didaktiske begrepet.

EV
Jeg synes Knuts perspektiv passer godt. Familieverdiene er et av de sentrale spørsmålene som løper gjennom hele forfatterskapet, og understreker poenget om Loe som en moralsk forfatter som vil lære oss noe.

Vikingstad bes om å utdype sine synspunkter.

MV
Litteratur og moral er en kompleks relasjon, det å skrive gode personer og komme med pålegg til folk blir ofte dårlig mottatt. Samtidig kan humor være både et virksomt middel og så avvæpnende at alvoret mistes av syne. Det er kanskje der Loe er, han klarer å balansere, men jeg skulle gjerne sett ham gjøre noe mer dristig. Men jeg vil ikke at han skal fortelle meg hvordan jeg skal leve. Det er noe med hele problematikken som er komplekst og interessant.

KH
Det er interessant å bruke begrepet didaktisk litteratur, det må være første gang det er brukt positivt på mange år. Det er på tide med nye begreper for Loes forfatterskap. Det er et forfatterskap det er forsket mye på, skrevet mye om, mange har forsøkt å forstå hva han gjør, er det naivisme, absurdisme – men det virker som om kritikken strever med å finne språk for hva som særpreger litteraturen hans. Vi sliter med å finne ut om hun i Vareopptelling blir hengt ut eller om han er empatisk med henne. Hva er det i stedet for realisme? Hvordan skal vi klare å finne ut av et språk og en signatur som er utrolig karakteristisk, ingen er i nærheten av å skrive som ham. Jeg synes jeg ser en utvikling mot mer desperasjon i tekstene hans, men jeg har et ønske om å finne en mer presis måte å snakke om det på.

EV
Hvilket språk som fungerer i forhold til dette språket vi ikke har sett på, er et av kritikkens grunnleggende spørsmål. I møte med en så gjenkjennelig signatur, blir det en tendens til å bruke samme kategorier og lesemåter som sist. Vi tyr til det vi har av hjelpemidler når vi skal lese en ny tekst. I forhold til Vareopptelling kunne jeg tenke meg å diskutere hvordan konseptet om realisme ikke fungerer her – de aller fleste kritikerne diskuterer romanen innenfor rammen at det ikke er noen kritikere som ville oppført seg sånn. Så realismen sniker seg inn og forpurrer lesningen, den er en usynlig norm vi må forhandle med enten vi vil eller ikke.

MV
Jeg synes det var interessant rundt lanseringen av Vareopptelling hvordan Loe ble intervjuet og kommenterte deler av innholdet i boka, og sa at det å være kritiker er en syk virksomhet. Det er litt fint at folk tar litt i og diagnostiserer kritikken og kritikeren, men for min del ble det noe som slo litt inn og som jeg kanskje med fordel ikke hadde trengt å ha med for å vurdere romanen. Kanskje det forstyrret noe. Det blir nesten sånn at «jeg skal i alle fall ikke bli en sånn kritiker» – det å komme med sur kritikk blir vanskeligere når forfatteren har parodiert en sur kritiker. Man kommer i en skvis, man vil jo være et anstendig menneske og vurdere på kompetent vis.

KH
Den romanen elsker overdrivelsen hele veien. Når du tror han ikke vil ta den lenger ut, dreper hun bokhandleren. Han tar situasjonen et steg lenger. Det kjennetegner alle scener i boka. Samtidig opplever jeg hele analysen av den litterære institusjonen som realistisk. Diggingen av unge debutanter til fordel for eldre, alle de litterære karakterene er en realistisk skildring av hvordan det er. Så kommer det en diskusjon utenfor boka som kanskje slår inn i min egen vurdering. At jeg selv ikke tolker det som overdrivelse, men begynner å snakke realistisk om romanen. Da blir den mer risikopreget – når vi på fullt alvor snakker om at dette er en krenket kvinne, tar henne på alvor.

EV
Jeg er enig med deg, beskrivelsen av de groteske overdrivelsene er ikke skrevet for å le av, tenker jeg. Tross den drøye og komiske voldtektsscenen og overkjørselen er boka skrevet med sympati og solidaritet til hovedpersonen. Jeg tror ikke det er riktig å le av Nina Faber.

Å kalle noe didaktisk har vært et skjellsord i vår tid, preget av grenseløs lekeaktighet og spillogikk som går inn i alle våre valg og verdiavgjørelser. Men innenfor barnelitteraturen er det helt greit med denne typen lærdom og pedagogiske grep. Man forventer det. Jeg ser ikke at Loe generelt skiller skarpt mellom voksen- og barnedelen av forfatterskapet sitt. Muleum ble anmeldt på tvers av kategoriene. Noen kalte den voksenbok, og kommenterte kritisk tendensen til pedagogisering, andre så den som ungdomsbok og leste den motsatt. Det må være en styrke at forfatterskapet greier å forvirre oss på den måten.

KH
Vi skal ikke undervurdere eskapisme som grunn til å lese romaner. Volvo lastvagnar er ren eskapisme. Mens Loe på 90-tallet spurte: Landet er bygget, hva gjør vi nå?, var spørsmålet i Volvo lastvagnar¬ : Hva er igjen av landet, da? Det er en desorienterthet, men i hovedsak ren eskapisme, en lek og et spill – og det er vanskelig å sette ord på som kritiker, synes jeg. Jeg tror det er derfor Volvo lastvagnar fikk dårlig mottakelse, for heller ikke da visste vi hva vi skulle gjøre med den.

MV
Jeg husker at den formmessig ble et stilig brudd med flinkheten i Doppler, han viser det i formen. Det er interessant og bra gjort. Men jeg tenker – det er et privilegium å ha en forfatter som har holdt på i 20 år og som skal holde på lenge fortsatt, og derfor antyder jeg at det ville vært kjekt å se noe nytt, det er noen karakteristiske trekk i Loes ideunivers og tematiske tilnærming som med fordel kunne fått en dytt i en retning.

Etter paneldebatten leser Kim Hiorthøi opp en liste fra bakomfilmen de skulle lage om turen i forbindelse med L – som aldri ble ferdig.

Erlend Loe avslutter:
Det er rart å høre på dere, men fint også. Jeg synes det er skummelt – hvorfor synes jeg det? Jeg har lest en del, men ikke så systematisk og akademisk som dere. Og jeg har vel et problem med å ta min egen skriving hundre prosent på alvor, der ligger vel kjernen av problemet mitt. Så det er lærerikt, men også ubehagelig. Jeg klarer ikke se meg selv på tv lenger, det er ikke til å holde ut, men jeg har tydeligvis sagt der en gang at jeg til nå bare har skrapt i overflaten … Om jeg har sagt det, er det forferdelig, men jeg har sikkert sagt det.

Det fineste kritikerportrettet i fiksjon jeg kan tenke på, er i Pixars film Ratatouille, hvor en matkritiker som heter Anton gir en dårlig anmeldelse så kokken tar livet sitt eller noe. Mot slutten av filmen når han serveres ratatouille igjen, kommer tilbakeblikk på hans vanskelige barndom, så får han denne maten og det saliggjørende i den scenen er det vakreste pixarøyeblikket og mest forsonende kritikerøyeblikket i fiksjonen. Da blir jeg glad i dere.

Jeg tok noen fag i litteraturvitenskap for å legge et press på meg selv, jeg gikk på noen forelesninger om Helene Cixous som handla om å føde seg selv og være sin egen datter og det var ikke måte på, da ble jeg så provosert at jeg tenkte fuck det her, dette kan jeg ikke ha noe med å gjøre. Jeg skrev en lapp til foreleseren, antakelig noe ufint, la den på kateteret, gikk ut og kom aldri tilbake. Det er barnslig, men der stoppet min utvikling som litteraturteoretiker opp. Der har jeg noe å hente inn, for forhåpentlig å utvikle meg som menneske og forfatter.

Erlend Loe leser tre smakebiter fra Kurtby, Stille dager i Mixing Part og Vareopptelling.

Referent: Silje Bekeng

Salongen ble arrangert med støtte fra Norsk kulturråd og Fritt Ord.

comments powered by Disqus