Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





For en risikovillig kritikk

Risikovillig kritikk og evne til omverdensanalyse ble etterlyst på årets litteraturseminar på Biskops Arnö. Rapport ved Marit Grøtta.

Kritikerlaget 11. august 2003 Krit.sirkelenSeminarerDebatt

«Kritiken och samtiden» var tema for årets litteraturseminar på Biskops Arnö utenfor Stockholm på forsommeren. Et av utgangsspørsmålene var om kritikken forstår den nye litteraturen, og innlederne var kritikerne Åsa Beckman (Dagens Nyheter), Tue Andersen Nexø (Information), Eirik Vassenden (Vagant), samt forfatterne Matias Faldbakken og Magnus William-Olsson.

Omverdensanalyse

«Vad gör vi nu?» var den offensive tittelen på innlegget til Åsa Beckman. Hun tok utgangspunkt i de høylytte ropene om kultursidenes forfall og kritikkens krise, men erklærte klagesangen for lite konstruktiv, og dessuten selvmytologiserende. I stedet etterlyste hun en evne til å se virkeligheten ? medievirkeligheten ? i øynene og forholde seg aktivt til den: ? Litteraturkritikere har ikke vært spesielt godt trent i det som i næringslivet kalles omverdensanalyse; Altså: Hvordan ser det ut omkring oss? Og ? hva skal vi gjøre her?
Beckman påpekte at folk strømmer til litterære arrangementer som aldri før, og at måten å snakke om litteratur på trenger å utvikles og moderniseres: ? Litteraturkritikken kan ikke lenger ta sin plass for gitt, sa hun.

Risikovillig kritikk

Eirik Vassenden anklaget samtidslitteraturen for å være lite farlig og for ikke å gjøre skade. Han refererte til lyrikeren Fredrik Nybergs utsagn «Jeg har lenge vært interessert i å skrive dikt som kan skade meg».
Derfra tok han fatt i kritikken og mente den ikke var vant til å tenke risiko, men var altfor opptatt av risikominimering, av å beskytte seg selv. ? Kritikeren må risikere sine egne lesemåter og sette seg selv på spill, oppfordret han.
Han fikk innspill fra flere av seminarets kritikere som så «angsten for å ta feil» som problematisk og hemmende. Særlig de svenske kritikerne mente at kritikkens prestisje i Sverige var så høy at den virket hemmende, og her var det faktisk en viss kulturforskjell å spore.
Eksempelet som ble diskutert var Steinar Opstads forfatterskap, som Vassenden så som et eksempel på risikovillig litteratur. Til gjengjeld påpekte kritikeren Hanna Hallgren den manglende risikoviljen i resepsjonen av Opstad. Hun mente homoseksualiteten i tekstene var blitt tiet i hjel, og det nettopp som et utslag av kritikernes risikominimering.