Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Håp, geografi og diktning hos Thomas Pynchon

– I tillegg til å fungere som en introduksjon til visse aspekter ved Thomas Pynchons forfatterskap, er dette foredraget også ment å gi en versjon av min egen personlige vei frem til en sterkt fascinasjons- og begeistringsdrevet forståelse av dette forfatterskapet, noe som etter hvert skal eksemplifiseres ved at vi, i henhold til god seminarpraksis, leser noen utdrag fra Pynchons romaner sammen. Just for the hell of it, liksom, sa Preben Jordal innledningsvis i sitt foredrag på Kritikerseminaret på Lillehammer 27. mai 2011.

Vi bringer her Jordals foredrag i sin helhet.

Kritikerlaget 24. juni 2011 SeminarerLitteratur
Jordal

Av Preben Jordal

Jeg vil begynne med å takke så mye for invitasjonen. Å få anledning til på denne måten å være innbytter for selveste Terry Eagleton føles både som en fin påskjønnelse og en stor utfordring. Jeg håper derfor i det følgende å vise meg tilliten verdig, slik at ingen går tomhendt eller tomhjernet eller skuffet fra dette møtet med utvalgte deler av Thomas Pynchons forfatterskap. Ting tyder i hvert fall på at de kulturklimatiske forholdene akkurat i disse dager er spesielt gunstige: Å hevde at Pynchon-feberen herjer det ganske land, er nok uansett å ta for hardt i, men at det i disse dager blåser en slags lett Pynchon-bris her og der – det må vi vel kunne si? Og fra mitt ståsted, liksom på andre siden av den mektige Pynchon-floden, er dette både gledelig og overraskende. Særlig hvis det fører til at flere leser Pynchons bøker, kaster seg uti det, liksom, slik at han kan gå fra å være et navn som dukker opp i en rekke mer eller mindre gjennomtenkte sammenhenger, til å bli personifiseringen av en av de mest oppfinnsomme og vitale romanforfatterne noensinne. Såpass, ja.

Innledningsvis kan det imidlertid være på sin plass med et kjapt lite høflig bukk til ham jeg tar plassen til. Nå har ikke jeg annet enn en viss perifer kjennskap til det Terry Eagleton fokuserer på i sitt arbeid med å finne ut hva som skjer i humanvitenskapene «etter teorien». Men i likhet med svært mange andre av dagens aktive litteraturkritikere og litteraturvitere, er også jeg et produkt eller barn av nittitallets i overkant teorisentrerte litteratursyn. På godt og vondt, får man vel si. Men heller enn nå å skulle demonisere min egen fortid, eller ta avstand fra den på nyfrelst vis, eller ende opp som en av de nye kynikerne, har jeg i det følgende, som en slags strukturerende impuls, latt meg inspirere av noe den nå 81 år gamle Harold Bloom nylig sa i et intervju i forbindelse med utgivelsen av sin helt ferske bok, The Anatomy of Influence. Bloom uttaler at han ikke ser noe poeng i litteraturkritikk – eller for den saks skyld litterær redaktørvirksomhet – hvis denne ikke er like personlig som poesien eller enkelte varianter av romanen, fortellingen eller dramaet. Enten er litteraturkritikken en del av litteraturen eller så burde den ikke finnes overhodet. Dette innebærer imidlertid at man både våger og evner å være personlig, sier Bloom, enten man nå underviser i, tenker om, leser eller skriver om litteratur. Hva annet er vi her for alle sammen, om ikke for å være personlig? Dyp subjektivitet er ikke enkelt, men veldig vanskelig – hevder Bloom til slutt – det er det man forsøker å utdanne folk inn i.1

I tillegg til å fungere som en introduksjon til visse aspekter ved Thomas Pynchons forfatterskap, er dette foredraget følgelig også ment å gi en versjon av min egen personlige vei frem til en sterkt fascinasjons- og begeistringsdrevet forståelse av dette forfatterskapet, noe som etter hvert skal eksemplifiseres ved at vi, i henhold til god seminarpraksis, leser noen utdrag fra Pynchons romaner sammen. Just for the hell of it, liksom. Mot slutten vil jeg også kunne si noe om hvorfor tittelen ble som den ble, og forhåpentligvis også få i gang en samtale. Men først altså, a trip down memory lane:

Lenge gikk jeg omkring og trodde at det å lese Pynchon – og samtidig like det – var å tilhøre en passe stor krets av lesere som hadde fått kjennskap til noe andre ikke visste om romankunstens fremtid og muligheter. Helt fra debuten som 26-åring med V. hadde Pynchon strukket opp et enormt lerret og vist oss at det for eksempel utmerket godt lar seg gjøre å skrive glitrende prosa om fenomener og ting som ikke bare krever spesialisert kunnskap og er vanskelige å forstå, men som dessuten sjelden blir gitt romanform: aerodynamikk, organisk kjemi og avansert matematikk, pervertert seksualitet, de mest urovekkende former for lengsel etter Gud, verden og mennesker, og dertil en hel rekke små og store, innbilte og reelle, sammensvergelser – alle med det til felles at de spiller på vår trang til å se skjulte sammenhenger for å skape orden i kaos, og samtidig, liksom bakenfor, får hvisket noe om at det neppe vil gå bra med oss alle.

Jeg husker det fremfor alt som en skjellsettende leseropplevelse: Her var en forfatter som var lærd uten å henfalle til skjønnånderi, som var opptatt av tull og tøys, vulgær, utemmet, radikal og antiautoritær; som virtuost kunne gjøre alle stilnivåer til sine og komme fra det på en måte som innbød til den mest oppriktige aktelse. Det fantes tilsynelatende ingen grenser for hva han kunne få til ved hjelp av språk. Og til tross for at jeg, etter hvert som jeg ble eldre, måtte innse at Pynchons verdensanskuelse, slik den fremkommer i særlig hans tidlige romaner, nok var for mørk og for uforsonlig til at jeg helt kunne dele hans skrudde galgenhumor, sto han likevel lenge for meg som en av de ytterst få nålevende forfatterne som gjorde det å lese tykke romaner verd alt strevet, all konsentrasjonen og tiden det tar. I tillegg kom det faktum at Pynchon helt fra starten av har valgt å leve taust og tilbaketrukket, uten pressefoto og representasjonsvirksomhet av noe slag, aldri et eneste intervju.

Forsommeren 1998 reiste jeg så på en internasjonal Pynchon-konferanse i Antwerpen og London. Det var en konferanse uten de helt store navnene, og jeg husker et auditorium ved Universiteit Antwerpen, Prinsstraat, hvor man fra talerstolen la frem den ene intellektualiserte lesningen etter den andre, som om det å stille seg påfuglaktig i veien for den romanteksten man leste var en måte å få den til å virke mer levende på, ja som om det noen gang overhodet ville gi mening å legge Pynchon i lenker … Og i pausene sto vi ute i foajeen med hvert vårt pappkrus og kikket, slik jeg husker det, halvt uinteressert på hverandres navneskilt – Duyfhuizen, Berressem, McHale, eh, Jordal – de fleste av oss kanskje allerede alt for lenge siden overrumplet av en følelse av å være snytt for noe vesentlig, av å ha gått glipp av noe som kunne minne oss, om så bare i forbigående, om det vi tenkte på og lot oss fascinere av da vi satt for oss selv, hver for oss, og leste bøkene. Pynchons romaner – V. (1963), The Crying of Lot 49 (1966), Gravity’s Rainbow (1973), Vineland (1990), Mason & Dixon (1997), og etter hvert også Against the Day (2006) og Inherent Vice (2009) – disse omfattende, fantastisk rikholdige verkene, ofte utgitt med mange års mellomrom, men hver gang verd å vente på, om enn sjelden av årsaker man på forhånd visste om, i den forstand at de sjelden liknet hverandre for mye – Pynchons romaner var nå plutselig redusert til et knippe utstyrslister formulert i konferansens tamme akademikerlingo, Pynchon ditt og Pynchon datt, med det som følge at den berusende følelsen av frihet og storslagenhet, av at det knitrer i hjernen og at alt er mulig, som man som leser av nettopp Pynchon kan rammes av på måter man aldri senere glemmer – nå var borte. Og der sto jeg, overalt omgitt av nerder i alle fasonger – en god del av de mest ihuga Pynchonleserne gir urovekkende nok inntrykk av ikke å lese annet enn Pynchon – der sto jeg og lengtet hjem. Nei, ikke hjem til mor, men mest sannsynlig til en mer opprinnelig fornemmelse av å vite hvordan det faktisk kunne se ut, hvilke former det kunne ta, når et høyt begavet menneske som Thomas Pynchon, i sine forsøk på å forstå sin egen tid, sin verden og sin tilværelse, valgte å gjøre det i form av romaner.

Jeg vil som sagt ikke stå her og kaste vrak på en tidligere versjon av meg selv, det tjener neppe til noe godt, men denne historien illustrerer forhåpentligvis også et mer generelt poeng: Det er åpenbart at det finnes noe her, i Thomas Pynchons romaner, som hele tiden unnslipper, og som vi – ja, for nå er dere med også! – likevel stadig kommer tilbake til for å forsøke å få bedre tak på eller kanskje oppleve igjen. Vi vil kanskje aldri – gudskjelov og heldigvis – få klarhet i nøyaktig hva det er, men vi kan prøve å sirkle det inn, slik som nå:

Med henvisning til Samuel Johnsons begrep om «invention» – det å finne på, det å dikte, som selve essensen i all fiksjon og poesi – hevder Harold Bloom at Pynchon på dette området, altså når det gjelder oppfinnsomhet, forestillingsevne, overgår alle amerikanske forfattere siden Faulkner.2 Jeg mener han har rett. Pynchon er den første som med en naturlig tekstlig autoritet gjør den store fantasiutfoldelsen og intellektuelle djervheten som i begynnelsen av forrige århundre finner sted innenfor naturvitenskapelige disipliner som raketteknologi, organisk kjemi og termodynamikk til en del av skjønnlitteraturen (for nå å bruke en kanskje noe utdatert betegnelse). Og resultatet av dette er at Pynchon noen ganger – ikke alltid, men oftere enn man kanskje skulle tro – får skrevet avsnitt som vi med et uttrykk fra Harold Bloom kan kalle for en ekstatisk-kognitiv musikk, som kommuniserer noe som ikke, mest sannsynlig ikke, kan formidles diskursivt. Jeg har funnet frem til tre slike avsnitt som vi nå skal se litt nærmere på.

Det første er hentet fra Pynchons mesterlige Mason & Dixon, en allegorisk-historisk roman om astronomen Charles Mason og landmåleren Jeremiah Dixon, begge engelske, og deres oppmåling i årene 1763-69 av blant annet den 370 kilometer lange linjen, langs den nordlige breddegrad – 39 grader 43 minutter og 17.4 sekunder for å være eksakt – som danner grensen mellom Maryland i sør og Pennsylvania i nord. Den historiske bakgrunnen for oppmålingen, som Mason og Dixon altså foretar på oppdrag fra The Royal Society i London, er ikke, som man kanskje skulle tro, å legge grunnlaget for en stadig ekspansjon vestover, men snarere at England, etter en rekke kriger, nå ønsker å overføre kostnadene for forsvaret av de Amerikanske koloniene til de amerikanske kolonistene selv. Mason og Dixon måler derfor opp til sammen fem linjer som skal gjøre denne beskatningsberegningen lettere. I 1763 utgår det endog en befaling fra kongen av England om at det ikke skal bygges nye bosetninger vest for en linje trukket gjennom Appalachene, og at all handel i dette området skal skje gjennom kongelige utsendinger. Det er kanskje unødvendig å nevne at dette ikke er en befaling som etterfølges? I Pynchons roman får vi endog en gjendrivelse av den av selveste George Washington, USAs første president, hvis gods i Virginia Mason og Dixon besøker og hvor det blant annet skjer at Washington røyker en joint. Mason takker så vidt jeg husker nei, men Dixon er med på greien. Uavhengig av hvor opptatt han synes å være av kontrafaktisk historieskriving, så synes Pynchon alltid å ha sitt på det tørre når det gjelder detaljert kunnskap om den perioden han skriver om, slik at når han først skaper en fiktiv virkelighet, så skjer dette på grundigste vis, ved at alt fra rekvisitter og kostymer til idéhistoriske sammenhenger stemmer overens, hvilket igjen åpner for at han kan drive en utstrakt – og for leseren til tider utmattende – lek med persongalleri, ordvalg og stilleie. Mason & Dixon, som virkelig er en praktfull roman, er full av den typen påfunn som ikke alle lesere av Pynchon har sansen for: en snakkende engelsk hund, to klokker som samtaler med hverandre, en enorm åttekantet ost, en gal kineser som belærer alle han møter om feng shui, en kjempestor Golem og et avkuttet øre som rører på seg, for nå bare å nevne noe. Den er dessuten fortalt i et språk som ved første øyekast ser ut til å være en pastisj av prosa fra sent attenhundretall, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være det James Wood kaller «en vakker og smidig legering»3 som er i stand til å bøye seg på kryss og tvers i tidsregningen og ta opp i seg stilnivåer fra tidlig attenhundretall så vel som inntrengere fra sent i det tjuende århundre.

Det i vår sammenheng interessante er at Mason og Dixon, som samvittighetsfulle representanter for vitenskap og europeisk tradisjonsbundet rasjonalitet, utover i romanen må bruke det meste av sin tid til et slags sorgarbeid, til bearbeidelsen av en stadig fornyet tapserfaring – fordi virkeligheten gang på gang forråder idealet. Det gamle Europas møte med Amerika er alltid en kollisjon mellom Drømmen og dens fortolkning. «[I]n the beginning, all the world was America», skriver den britiske opplysningsfilosofen John Locke om lag åtti år før Mason og Dixon i Pynchons roman konfronteres med idealets uvirkelighet. Man kan derfor spørre seg om det Amerika Pynchon skriver om, og til dels også beklager tapet av, noen gang egentlig har eksistert. Og hvis det har eksistert, er dette uansett ikke noe vi kan kjenne til. Se bare på følgende fabelaktige avsnitt fra Mason & Dixon. Etter først å ha vært sammen i Kappstaden, Sør-Afrika, for å observere Venuspassasjen i 1761, sendes Mason og Dixon i romanens andre del på det oppmålingsoppdraget som skal gjøre dem kjent. De ankommer Philadelphia 15. november 1763, men vi hopper inn i handlingen noen dager før, da de seiler langs det Nord-Amerikanske kontinentet for så etter hvert å svinge inn Delaware Bay. Dette er altså åpningen av bokens andre del. Først står det riktignok et vers kalt «Linjen» skrevet av en Thimoty Tox som selvsagt er Pynchon selv, men så, altså:

From the shore they will hear Milkmaids quarreling and cowbells a-clank, and dogs, and Babies old and new, – Hammers upon Nails, Wives upon Husbands, the ring of Pot-lids, the jingling of Draft-chains, a rifle-shot from a stretch of woods, lengthily crackling tree to tree and across the water… An animal will come to a Headland, and stand, regarding them with narrowly set Eyes that glow a Moment. Its Face slowly turning as they pass. America. (M&D, 257 f.)

Inne fra land vil de kunne høre Budeier krangle og kubjeller dangle, og hunder og Unger, store og små – Hammere på Spikere, Hustruer på Ektemenn, skramling av Grytelokk, klirring av Trekklenker – et geværskudd fjernt inne fra skogen, et langtrukkent ekko fra tre til tre og ut over vannet … Et dyr vil komme til en Odde og bli stående mens det betrakter dem med tettsittende Øyne som et Øyeblikk gløder. Dets Ansikt vender seg langsomt idet de passerer. Amerika. (M&D norsk, 247)

Jeg vil be dere legge spesielt merke til et par ting. På forhånd vet vi at avsnittets «de» befinner seg ombord på en seilskute – og er det ikke her som om teksten mimer skutens langsomt glidende bevegelse inn mot og langsmed land? Først når livet der inne oss bare i form av lyder. I den engelske originalen er kommateringen enda mer suggestiv enn i den norske. Kun gradvis, etter hvert som flere og flere av dem gjenkjennes, får lydene navn: «Milkmaids quarreling and cowbells a-clank» pause «and Dogs» pause «and Babies old and new» lang pause «Hammers upon Nails, Wives upon Husbands, the ring of Pot-lids». Man kan dessuten se for seg hvordan seilskuten beveger seg fra utmark via beiteland og videre til landsby. Lydene domestiseres, eller hvordan jeg nå skal si det, med en humor som kjennetegner Pynchon på sitt beste. Og så, etter at geværskuddet har tonet ut i en ellipse, kommer det noe til syne. Et dyr. Merk at det ikke står «en hjort» eller noe annet gjenkjennelig. Det er åpenbart ment å fremstå som noe fremmed, noe vi ikke helt vet hva er. I likhet med et norske «vil» kan det engelske modalverbet «will» både uttrykke en fremtidig hendelse, noe uunngåelig og noe man forventer skal skje. Alle disse tre klinger med her. Vi vet ikke sikkert. Og så, den samme bevegelsen, denne gangen som formidling av et synsinntrykk: «come to a Headland» pause «and stand» ny pause «regarding them with narrowly set Eyes that glow a Moment.» Det er som kjent bare når netthinnen i et dyrs øye treffes av en lyskilde utenfra at øyet kan sies å gløde. Er det dette som skjer her? Vi vet ikke sikkert. «Its Face slowly turning as they pass.» Dyret virker med andre ord å være vel så nysgjerrig på dem som de er på dyret. Alle som har møtt for eksempel hjort i skogen her i Norge vet at de sjelden stikker av før de har fått tatt en god titt på hvem det er som kommer. Realismeeffekten er her med andre ord bort imot total. Og så – selve kronen på verket. Det poetiske ordet som gir alt navn og besjeler selve håpet: «America» – attpåtil et hunkjønnsord.

Er vi enige om at dette er flott?

Men her er mer: Det er som kjent slik at de aller fleste tekster står i relasjon til andre tekster, og i dette tilfellet dreier det seg om en dialog mellom avsnittet fra Mason & Dixon og Walt Whitmans kjente dikt «I Hear America Singing» fra den tredje versjonen av Leaves of Grass (1860). «I hear America singing, the varied carols I hear», heter det i første linje, før diktet introduserer oss for samme motivkrets som den vi finner i avsnittet fra Mason & Dixon: Også hos Whitman møter vi snekkeren, den unge hustruen som arbeider, i tillegg til skomakeren, tømmerhuggeren, og «the delicious singing of the mother», som det står – hvilket også avdekker forskjellen: I Pynchons versjon synges det ikke. Vi hører Amerika, det besynges, men det synger altså ikke selv. Kan hende gjør jeg nå for mye av en relativt liten nyanse, men det har slått meg at Pynchons sang – hvis vi kan kalle den det – i motsetning til Whitmans ikke viser tegn på glede over å synges, og at dette utvilsomt har betydning for hvordan vi som lesere oppfatter grunntonen i selve beskrivelsen. Noe er åpenbart gått tapt, idyllen uigjenkallelig brutt, hvilket også lar seg konstatere ut ifra dette at det hos Pynchon krangles eller kjekles der det hos Whitman synges, samt av det faktum at et rifleskudd neppe kan sies å høre hjemme i noen pastorale. Pynchons tekst – ja, hele Pynchons roman, selv om vi her bare leser et ørlite utdrag – er med andre ord en elegi over et Amerika som ennå er veldig nytt.

Mitt andre eksempel er hentet fra Against the Day (2006), som nylig er utkommet på norsk som Mot dagen i Fartein Døvle Jonassens oversettelse. Det dreier seg også her om en scene som gir et slags elegisk sveip der selve det Nord-Amerikanske kontinentets geografi spiller en ikke ubetydelig rolle. Landskapet og menneskene, kvinnene i det. Etter først å ha vært svært fokusert på Europa, og ikke minst Europas blikk på Amerika, synes Pynchon i denne siste fasen av sitt forfatterskap som allerede antydet å være stadig mer opptatt av hva Amerika er blitt, hvordan det ble det, hva det kunne ha vært, hvor det gikk galt, hvis galt her er ordet. Det kan jo også godt tenkes at sånt er uunngåelig; at ethvert sivilisatorisk prosjekt går fra lys til mørke. Vi befinner oss nå litt nærmere vår egen tid, nærmere bestemt i 1893, like etter verdensutstillingen i Chicago, denne gangen i en vogn trukket av hest, på vei vestover.

They pushed out into morning fields that went rolling all the way to every horizon, the Inner American Sea, where the chickens schooled like herring, and the hogs and heifers foraged and browsed like groupers and codfish, and the sharks tended to operate out of Chicago or Kansas City – the farmhouses and towns rising up along the journey like islands, with girls in every one, Merle couldn’t help but notice, the extravagantly kept promises of island girls, found riding the electric trolley-lines that linked each cozy city to each, or serenely dealing cards in the riverside saloons, slinging hash in cafeterias you walked downstairs into out of the redbrick streets, gazing through doorscreens in Cedar Rapids, girls at fences in front of long fields in yellow light, Lizas and Chastinas, girls of the plains and of profusely-flowered seasons that may never quite have been, cooking for threshers far into and sometimes all through the nights of harvest, watching the streetcars come and go, dreaming of cavalry boys ridden off down the pikes, sipping the local brain tonic, tending steaming washtubs full of corn ears at the street corners with radiant eyes ever on the move, our in the yard in Ottumwa beating a rug, waiting in the mosquito-thick evenings of downstate Illinois, waiting by the fencepost where the bluebirds were nesting for a footloose brother to come back home after all, looking out a window in Albert Lea as the trains went choiring by (Against the Day, 71).

Mot dagen:

De fortsatte ut i morgenens åkerland som strakte seg ut mot alle horisonter, det indre amerikanske havet, der hønene stimet som sild og svin og kviger romsterte og beitet som havabbor og torsk, og hvor haiene gjerne kom fra Chicago eller Kansas City – gårdshusene og småbyene reiste seg langs ruten som øyer, alle med jenter på, kunne ikke Merle unngå å legge merke til, løftet om øypiker så til de grader oppfylt, de kunne ses på de elektriske sporvognlinjene som knyttet den ene koselige byen til den neste, de delte med uforstyrrelig ro ut kort på elvekneipene, de stekte poteter i kafeteriaer man gikk ned i fra de røde mursteinsgatene, de kikket gjennom dørskjermer i Cedar Rapids, jenter av slettelandet og de overdådig blomstrete årstider som kanskje aldri riktig har vært, de laget mat til treskekarer til langt utpå og iblant gjennom hele innhøstingsnatten, de så bilene komme og gå og drømte om kavalerigutter som hadde ridd av sted nedover skråningene, de nippet til det lokale hjernetonikumet, passet dampende kar fulle av maiskolber på gatehjørnene med strålende øyne som aldri hvilte, sto ute på gårdsplassen i Ottumwa og banket et teppe, de ventet i myggtette kvelder i søndre Illinois, de ventet ved gjerdestolpen der østhyttesangeren har reir, på at en bror på vidvanke skulle komme hjem igjen tross alt, de så ut gjennom et vindu i Albert Lea mens togene sang flerstemt forbi.

Der det forrige eksempelet kunne se ut til å være bygget på sine pauser, skjer her omtrent det motsatte. I løpet av én lang, bølgende fantastisk setning som består av en rekke små tåblåer, sirkler Pynchon inn en hel tidsalders lengsel etter en annen og kanskje bedre verden, hvor alt ikke handler om skuffet forventning og livsoppholdelse, og hvor det jevne slitet avløses av noe større som på måter vi aldri kjenner til, slipper oss fri. Bildet av Amerika er ikke bare en ung kvinne som arbeider mens hun lengter, men også lengselen etter en slik kvinne, samt selve det hun lengter etter, slik alt dette får plass i fortellerens blikk.

Det er noen unøyaktigheter i oversettelsen som jeg gjerne legger ut til allmenn overveielse, noe som selvsagt er mye lettere enn det å skulle oversette en slik roman som dette fra begynnelse til slutt. Det følgende må derfor tas i beste mening. Like etter Cedar Rapids, som jo som kjent er en by i delstaten Iowa, står det i originalen: «girls at fences in front of long fields in yellow light, Lizas and Chastinas, girls of the plains and of profusely-flowered seasons that may never quite have been». Jentene ved gjerdene foran langstrakte marker i gult lys, disse som eksempelvis har navn som Liza og Chastina, er falt ut i den norske oversettelsen, og det er dumt – det hadde vært så fint om de var med. Originalens «streetcars» er blitt til «biler» på norsk, når det skulle ha stått «sporvogner» eller kanskje trikk, siden «sporvognlinjene» er blitt brukt lenger oppe. Men i den lesningen jeg her legger opp til, er det den påfølgende setningen som blir den utslagsgivende. Det står at jentene «drømte om kavalerigutter som hadde ridd av sted nedover skråningene». Jeg tror det ville være riktigere å skrive «kavalerigutter som dukket opp ridende» eller «dukket ridende opp». Jeg vil altså gjøre fortid til fremtid, av hensyn til ordet drøm. Originalen har: «dreaming of cavalry boys ridden off down the pikes». «Pike» kan ganske riktig bety skråning, men også vei, som i «turnpike». Men samtidig finnes det et uttrykk som heter «come down the pike» som betyr å dukke opp, bli lagt merke til, komme rekende, forstått som en fremtidig hendelse. Jeg er langt fra sikker, men etter mitt syn ville man da fått indikert klarere at jentene her drømmer om noe fremtidig. Dersom kavaleriguttene hadde ridd nedover skråningene etter å ha møtt jentene som nå drømmer om dem, ville det slik jeg ser det ha vært mer nærliggende å skrevet at de lengtet der det nå altså står at de drømmer. Kavaleriet ble jo på denne tiden brukt som ordensmakt i territorier der næringsinteressene var truet av banditter, indianere og i Against the Day ikke minst også anarkister. Virker det ikke derfor mer sannsynlig at jentene drømmer om at de plutselig en dag dukker opp i den byen man står og passer kar fulle av dampende maiskolber, enn at de rir vekk fra den?4

Grunnen til at jeg dveler såpass lenge ved dette, er ikke for å leke oversettelsespoliti, det gjør man sjelden ustraffet, har jeg forstått, men snarere for å vise hvor vanskelig det kan være å få høy nok presisjon i den norske oversettelsen til at en amerikansk originaltekst på dette nivået kan komme til sin fulle rett. Samtidig vil jeg understreke hvor overmåte viktig det er at presisjonsnivået er så høyt som det kan få blitt, og hvor krevende det kan være å lykkes med dette.

Og siden jeg nå først har sagt A får jeg også si B – og legge hodet på blokken selv. For dersom vi nå, med det som til nå er sagt som utgangspunkt, spoler raskt frem til Pynchons foreløpig siste roman, California-romanen Inherent Vice, om en hippiedetektiv som roter seg inn i nok forskjellig til at Pynchon rekker å gi oss et skarpt satirisk, men likefullt nokså godlynt portrett av L.A. anno 1970, så finner vi også her en scene av den typen vi til nå har konsentrert oss om. Helt mot slutten av Inherent Vice, som altså er oversatt av meg og på norsk heter Iboende brist, skjer det at hovedpersonen, Doc, havner i tykk tåke ute på motorveien, så tykk tåke at bilene er tvunget til å kjøre nesten støtfanger mot støtfanger i sakte karavane. Innenfra bilen føles det som om de et øyeblikk befinner seg utenfor selve tiden. Romanen slutter som følger:

Doc figured if he missed the Gordita Beach exit he’d take the first one whose sign he could read and work his way back on surface streets. He knew that at Rosecrans the freeway began to dogleg east, and at some point, Hawthorne Boulevard of Artesia, he’d lose the fog, unless it was spreading tonight, and settled in regionwide. Maybe then it would stay this way for days, maybe he’d have to just keep driving, down past Long Beach, down through Orange County, and San Diego, and across a border where nobody could tell anymore in the fog who was Mexican, who was Anglo, who was anybody. Then again, he might run out of gas before that happened, and have to leave the caravan, and pull over on the shoulder, and wait. For whatever would happen. For a forgotten joint to materialize in his pocket. For the CHP to come by and choose not to hassle him. For a restless blonde in a Stingray to stop and offer him a ride. For the fog to burn away, and for something else this time, somehow, to be there instead (Inherent Vice, 368 f.)

Doc tenkte at hvis han bommet på avkjøringen til Gordita Beach, så kunne han ta den første av de han kunne lese skiltet til og jobbe seg tilbake via bygater. Han visste at ved Rosencrans begynte motorveien å svinge skarpt østover, og på et eller annet punkt, Hawthorne Boulevard eller Artesia, så ville han komme ut av tåken, hvis den da ikke i kveld spredde seg og la seg over hele regionen. Kanskje den da ville bli værende i flere dager, kanskje han bare måtte fortsette å kjøre, ned forbi Long Beach, ned gjennom Orange County og San Diego, og over en grense hvor ingen i tåken lenger kunne avgjøre hvem som var meksikaner, hvem anglo, hvem som var noen. Men på den annen side så ville han muligens gå tom for bensin før det skjedde, og bli nødt til å forlate karavanen, og svinge inn til veikanten og vente. På hva som da ville skje. På at en glemt joint skulle materialisere seg i lommen hans. På at California Highway Police skulle komme forbi og velge å la være å plage ham. På at en rastløs blondine i en Stingray skulle stoppe og tilby ham å sitte på. På at tåken skulle brenne bort, og noe annet denne gangen, på et eller annet vis, skulle finnes der i stedet (Iboende Brist, 398).

Nøyaktig hva det er, dette «something else» som Doc en liten stund håper skal dukke opp, får vi aldri vite av Pynchon. Verken her eller i noen andre av hans romaner. Det løper en slags utopisk understrøm gjennom hele forfatterskapet som aldri helt virkeliggjøres, men heller aldri helt gis opp. Denne gjenstridigheten er ett av Pynchons viktigste og mest karakteristiske kjennetegn. Og kanskje også grunnen til at Tariq Ali, i en samtale han har med Edward Said i 19945 , og hvor sistnevnte gir uttrykk for at han mistet interessen for Pynchons verbale pyroteknikk etter debutromanen V., mildt – dette altså Tariq Ali, kan irettesette sin venn med å si: «Pynchons work is quite radical, Edward …» Hvilket faktisk stemmer på en prikk.

Takk for oppmerksomheten!

Fotnoter

1 http://bostonreview.net/NPM/adam_fitzgerald_harold_bloom.php

2 Harold Bloom, «Introduction», i: H. Bloom (ed.), Modern Critical Views: Thomas Pynchon, New York/New Haven/Philadelphia 1986, s. 2.

3 James Wood, «Thomas Pynchon and the Problem of Allegory», i The Broken Estate. Essays on Literature and Belief, Modern Library Paperback Edition 2000, s. 186.

4 Kommentar tilføyd i ettertid: Jeg er oppmerksom på at bruken av preposisjonen «off», i originalens «come down off the pike» muligens har et idiomatisk etterslep i betydningen «å ta avskjed med noen», «sende dem videre på sin vei», som i «send off», hvilket jo bare kan skje dersom man har møttes. Jeg er som nevnt langt fra sikker, men gitt at hele avsnittet synes å handle om lengsel etter en form for forløsning, har jeg valgt å holde fast ved min opprinnelige tolkning.

5 Senere utgitt som Tariq Ali, Conversations with Edward Said, New York/London/ Calcutta 2006 (hvor det påfølgende sitatet står på s. 116).

Kommentarer

vendita viagra 16. november 2012
wenn die zuruckgebliebenen Wurzelstocke in dem, http://cialis20mgbestellen.com cialis deutschland altem gutem Eichenholze bestehen und nicht, anche una specie di congestione sanguigna nei, http://venditaviagragenerico.net acquistare viagra on line e le loro proprieta sembrano essere le stesse di, da auch das Vorhandensein der kleinsten, [url=http://cialis20mgbestellen.com#0,45370E+34]cialis tabletten[/url], Diese Vermischung der verschiedenen Flussigkeiten, la quale colla specie seguente [url=http://venditaviagragenerico.net#2,50022E+13]viagra forum[/url], prime portate da lunghi picciuoli, mehr oder minder hervortretende rot he Farbung, <a href="http://cialis20mgbestellen.com#57707">cialis</a>, welche durch die Schlinggruben in das Erdreich, a queste favole molte altre asserzioni non meno, <a href="http://venditaviagragenerico.net#22895">viagra prezzo</a>, puo nei giardini divenire violetto,
comments powered by Disqus