Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Hva må kritikken lære?

8. oktober 2015 ble kritikersalongen Hva må kritikken lære arrangert på Litteraturhuset i Oslo. Her følger referat fra kvelden.

Kritikerlaget 16. oktober 2015 LitteraturKritikersalong
335

I panelet satt:
Silje Stavrum Norevik (SSN), Kritiker i Bergens Tidende
Ane Farsethås (AF), Kulturredaktør i Morgenbladet
Sissel Furuseth (SF), professor ved NTNU og prosjektleder for Norsk litteraturkritikks historie 1870–2000

Ordstyrer:

Bernhard Ellefsen (BE), Kritiker i Morgenbladet

Arrangementet var støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

Går det an å snakke om kritikk uten krise? spurte BE innledningsvis.

Den journalistiske kritikken forandrer seg med det omkringliggende medielandskapet, sa BE. Fritt Ords støtte til kvalitetsjournalistikk ble nevnt, det samme ble den nye nettsatsingen www.littkritikk.no, samt sjangerfornyende prosjekter som Bokpod og Bergens Tidendes anmelderintervjuer. Er kritikken en uunnværlig del av norsk journalistikk, spurte BE. Hvordan kan den forbli det/ hva mangler?

AF trakk fram en leder i Vagant, som omhandlet kritikken som journalistisk sjanger. Aviskritikk og journalistikk henger sammen. Videre mente AF en solid bokdekning bør bestå av fire grunnelementer: intervju, kritikk, debattinnlegg, journalistisk reportasje.

AF: De aller fleste kritikere har ikke forankring i journalistyrket, men kommer fra litteraturen eller akademia. Det er et interessant motsetningsforhold: hvor folk kommer fra og hvor kritikken blir produsert.

Videre snakket AF om aviskritikeren: en skal skrive en tekst som er lesbar, samtidig skal en formidle interessante tanker om samfunnet. Ikke alle tekster lever opp til så spenstige idealer. Mye blir altfor kjedelig, innadvendt, vendt mot forfatterne, produksjonen av litteraturen, mente hun.

SF fortalte om bokanmeldelsens historie i Norge. Bokanmeldelsen oppstår i den periodiske pressen på 1700-tallet, med korte tekster. På 1800-tallet får man lange føljetonganmeldelser. På 1890-tallet skjer det en vending med bulevardavisene. Lesergruppene blir mangfoldige, formatet krymper. Kritikerne henvender seg til leserne: man skal være subjektiv, skrive lyrisk. Bokanmeldelsen ligger nærmest meningsjournalistikken.

BE snakket videre om ytterpunktene i samtidens litteraturkritikk, om Fritt ords ønske om sjangerfornyende kritikk, noe han hevdet SSN hadde forsøkt å utfordre.

SSN: Kritikken er subjektiv og erfaringsbasert, men operer samtidig ikke i et vakuum. Forsøket med anmelderintervjuet har vært å finne aktuelle problemstillinger, åpne verket mot verden. Kritikken risikerer å bli monologisk – at bare kritikerens tanker trekkes inn i teksten. BT vil utfordre denne monotonien. Man åpner opp for en annen forståelse av verket hvis meninger brytes mot hverandre, ikke ulikt disputasen. Anmelderintervjuet er et supplement, en berikelse – det er positivt for kritikeren å tre ut av sitt ensomme lønnkammer.

AF savnet mer kritikk og kunnskap i det generelle forfatterintervjuet, ofte blir intervjuene for slappe: Man bør jobbe mer for kritiske intervjuer, hvor man stiller godt forberedt. Forfattere får ikke gode nok spørsmål, hevdet hun.

SH mente anmelderintervjuene til BT var en schizofren sjanger: Problematisk at den man samtaler med er forfatteren, som innehar en privilegert plass i den litterære offentligheten. Anmelderintervjuet hadde vært en mer interessant form hvis man hadde brukt andre lesere, gått i dialog med et verk.

SSN: Anmelderintervjuet er en vurdering på lik linje som en anmeldelse. Det må være lov å prøve ut nye former.

AF: Hvem ønsker ikke at forfatteren skal delta i offentlig debatt? De har all rett til det, de sitter på masse kunnskap og er flinke til å skrive. Det skaper godt avisstoff. Forfattere bør ha all mulig plass i offentligheten.

SH: Riktig at kritikken er en del av offentligheten. Men kritikken skal ikke hjelpe å selge aviser. Det er ikke kritikkens oppgave å hjelpe forfatterne å selge bøker. Kulturavisene er opptatt av forfatterpersonen – vet at den selger, sa SH, og nevnte VGs live-anmeldelser. Hadde det ikke vært mer interessant om han hadde intervjuet en politimann? spurte SH, og trakk fram Støres anmeldelse av Solstads Armand V-roman som et eksempel på en sjangerutfordrende anmeldelse som lykkes, både fordi han er følsom overfor det litterære uttrykket, men samtidig stritter imot Solstads samfunnsanalyse.

Kritikken skal være så god, velbegrunnet og engasjerende som mulig. Men det er også vanskeligere å bestille? Spurte BE.

Ja, mente AF. Hun etterlyste mer kunnskap blant kritikerne, større vekt på teksten som tekst. Kritikerne må stille høyere krav til seg selv. Den enkelte må jobbe med det, ha det som mål.

BE: Hva er en forbilledlig kritikk?

AF: Idealkritikeren har lest veldig mye, kan veldig mye, er orientert om samtida, historien, er interessant, raus, imøtekommende og morsom. AF trakk fram Daniel Mendelsohn og Roland Barthes.

SH: Arne Garborg. Uhyre skarp intellektuell, glassklar i resonnementene. Han setter i gang ting, er høyt og lavt. Fører debatter, oppdatert på det som skjer.

SSN: Den uredde kritikken. Anmelderen må tørre å utfordre seg selv, være modig. Gi leseren mulighet til å tenke selv.

14.10.15 Ellen Sofie Lauritzen