Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Hvem skal betale for kritikken?

Norsk kritikerlag ønsker en virkelighet hvor kritikkhonorarene står i forhold kritikernes kompetanse og arbeidsinnsats.

Ida Habbestad 03. mai 2013 ØkonomiYtringerDebatt

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen torsdag 2. mai.

Diskusjonen om frilansernes vilkår handler mye om hvordan vi vil tilrettelegge for de stadig flere frie kulturarbeiderne i Norge. Problemstillingen gjelder også norske kritikere, som leverer en type stoff som er essensiell for norsk kulturliv. Vi opplever at norske medier ser meningsstoffet som viktig, og mener det er beklagelig at det ikke kan gjenspeiles bedre i kritikernes vilkår. Vet landets sjefredaktører, medieeiere og tidsskriftsredaktører hvor lite de faktisk betaler for kritikken? Hvorfor er betalingsviljen for kritikk så liten?

Vi har gjort en undersøkelse blant medlemmene i Norsk kritikerlag. 36 % av respondentene svarer at de får 2000 kroner eller mindre for en kritikk. 33 % tjener 2100–2500 kroner, mens 18 % tjener 2500–3000. Samtidig oppgir et flertall at de bruker 5–14 timer på en kritikk, forarbeidet inkludert. I snitt gir dette en timelønn som ikke tar høyde for frilansernes utgifter, som dekningen av eget kontor/utstyr samt separat sykdoms- og pensjonsforsikring. Kompetansen er heller ikke tatt i betraktning. Norske kritikere er høyt utdannet. 37 % av de som svarte på undersøkelsen, har utdanning på bachelornivå, 53 % har mastergrad og 12 % har PhD.

Et flertall av våre medlemmer oppgir at de ikke har noen kontrakt med mediet de arbeider for. De kan risikere å måtte gå på dagen, noe som gjør det vanskelig å forhandle.

Vi ønsker at sjefredaktører og medieeiere forholder seg til de etiske spørsmålene som oppstår når de, som har i oppgave å avdekke uverdige forhold i samfunnet, selv kan velge å holde honorarene til kritikerne lave. Et spørsmål er også hva dette gjør med kritikken. Det er grunn til å tro at gode kritikere faller fra når livssituasjonen deres krever tryggere rammer, eller kompetansen blir fanget opp fra annet hold.

Vi mener et minstekrav burde være at satsene heves fra år til år slik lønnen i de fleste arbeidsforhold øker i takt med samfunnets prisvekst. For kritikere kan honorarene ligge på samme nivå i årevis før de eventuelt heves. Honoraret for en kritikk bør ikke ligge under honoraret for frilansjournalisters arbeid. En anstendig sum for en kritikk burde starte på 4000 kroner. Da er kritikken fremdeles rimelig.

Heller ikke staten har fulgt godt nok opp om kritikken. Kulturfeltet er løftet, men statens støtte til kritikk er minimal. Vi ønsker 10 nye arbeidsstipend til kritikere, men kanskje viktigere, at staten går inn i en diskusjon om hvordan det kunstneriske kretsløpet kan fungere bedre. Kunst skal ikke bare produseres, den skal også tas i mot og diskuteres.

Det er et paradoks at man i et land som setter den kritiske ytringen høyt er så lite villige til å betale for kritikk. Vi ønsker en virkelighet der honoraret for kritikken står i forhold til kompetansen kritikerne besitter, og risikoen det medfører å levere kritiske ytringer i det offentlige rom.

Så lenge man mener at kritikk er en viktig del av offentligheten, og så lenge kulturpolitikken mer enn før anbefaler å stimulere kritiske kvalitetsvurderinger, bør offentligheten bidra til at det å kritisere gir samme uttelling som annet arbeid.