Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Hvor god er egentlig Tor Ulven?

Tirsdag 27. april møttes kritiker og forfatter Torunn Borge og kritiker Kjetil Røed til diskusjon på Josefines vertshus. Debatten var preget av enighet om betydningen av Tor Ulvens forfatterskap og holdt en relativt lav temperatur. Debattleder var Tonje Tveite.

Kari Løvaas 14. mai 2004 DebattLitteraturKrit.sirkelen
Tor ulven

Torunn Borge: Verdensfascinasjon

Da Torunn Borge og Henning Hagerup skrev boken Skjellet og hjerte i 1996, var det med utgangspunkt i nettopp denne spørsmålsstillingen: Hvor god er egentlig Tor Ulven? Spørsmålet stilte de seg på bakgrunn av Ulvens sterke posisjon i deres egen lesning og arbeided med tidsskriftet Vagant. Ulven hadde satt en mal i forhold til tekstene de fikk inn og i forhold til deres egen skriving. De ble imidlertid fort enige om at Ulven var nettopp så god som de alltid hadde ment.
Torunn Borges fascinasjon for Tor Ulven har utgangspunkt i hvordan han i sitt minituøse språk klarte å holde buene mellom det alminnelige og det ekstraordinære, det historiske og det overhistoriske ? innenfor forfatterskapet og de enkelte bøkene. Borge påpeker at det ikke finnes episke avrundede forløp i Ulvens forfatterskap. Tekstene kalles fragmenter, fortellinger, men ikke noveller. Han har skrevet bare én roman, som forholder seg ironisk til det «romanmessige». Ulven går langt i forhold til å ikke avrunde historier, ikke bestemme skikkelsenes karakter.
Borge opplever bevegelsen mot noe forskjellsløst som sentralt i Ulvens forfatterskap. I denne sammenheng henviser hun til et essay av Anniken Greve, som nyanserer uttrykket «forskjellsløs verden» ved hjelp av antropologen Gregory Bateson. Bateson skiller mellom forskjeller som gjør en forskjell, og forskjeller som ikke gjør en forskjell. Det finnes nok forskjeller hos Ulven ? men de spiller ingen rolle. I forhold til å finne det forskjellsløse ? som også dreier seg om befrielse fra eksistensens smerte ? må man være innom alle forskjellene, påpeker Borge. Og her kommer det minituøse inn.
Borges fascinasjon for Ulven har hele tiden hatt sitt utgangspunkt i en verdensfascinasjon. Derfor ble hun overrasket da hun møtte akademiske lesninger som så sterkt betonte døden, det pessimistiske, spor, rester, det tilbakelagte. Borge er mer opptatt av det hun kaller bruddsteder hos Ulven. Et av disse er nettopp den verdensforelskelse hun opplever så sterkt, og som står i et stort spenn i forhold til ønsket om å komme ut av smerten, inn i det forskjellsløse. Borge lokaliserer også bruddsteder på et mer formalt plan: mellom bilde og bilde, fragment og fragment, fortelling og fortelling. Ulvens minituøse språk vitner om en forelskelse i forhold til språkets valører, både når det gjelder vokabular og setningsbygning. På den ene siden har man noe hos Ulven man kan kalle tematisk svart, hevder Borge, på den annen side har du en omgang med språk og litterære virkemidler som er så begjærlig at du må stille spørsmålstegn ved hvor svart det egentlig er. For øvrig påpeker hun at han nok var like ambivalent i forhold til eksistensiell smerte og livsbejaelse som hvem som helst av oss kan være.
Man kan gå inn i Tor Ulvens litterær korpus fra veldig mange kanter, mener Borge. Man blir ikke ferdig iløpet av et livs lesning. Bruddstedene vil stadig stå i kø.

Kjetil Røed: Ulvens optikk

Tor Ulven er veldig god, hevder Kjetil Røed. Dette er fordi Ulven får noe til å skje med språket, han forandrer språket og utvider dermed virkeligheten. Ulven har utviklet et eget idiom. Han har et svært sanselig, konkret og tinglig språk, som iblant nesten lukter av jord.
Tor Ulven skriver om vårt forhold til døden, mener Røed ? kollektivt og individuelt. Han skriver om hvordan alt forsvinner og etterlater seg spor, rester, fragmenter. Mennesket står ikke i noen særstilling i kosmisk målestokk. Det dødsbevissthet og historiebevissthet som skiller mennesket fra dyret. Også Kjetil Røed påpeker at Ulven søker det forskjellsløse ? det som er utenfor mennesket ? tingen. Mange av tekstene er stillebensaktige beskrivelser, hvor tingene er rykket ut av sine brukssammenhenger. Ulven skriver inn en kontinuitet mellom mennesket og naturen og en kontinuitet mellom mennesket og dyret. Han setter ord på eksistensielle spørsmål ved å bevege seg ut i randsonen for det menneskelige. Her går han ofte konkret til verks, og utnytter det gestiske og antydende potensialet i språket. Ofte påkaller han i tekstene sine noe som ikke lenger er, noe fraværende. Sporet er et vesentlig bilde på det som gir noe fraværende et nærvær. Sporet blir en refleksjonsfigur for eget forfatterskap og litteraturen som sådan. Røed påpeker at leseren befinner seg i et tilsvarende erfaringsrom, etterstilt i forhold til verket. Slik blir leseren nødt til å betrakte seg selv i lys av egen forsvinning, forsteining og død.
Røed griper til et begrep fra kunsthistorien for å beskrive et slikt erfaringsrom, nemlig anamorfosen. Han bruker som eksempel Hans Holbeins bilde <LINK http://www.gmsys.net/teachers/norsk/litteratur/1500_1800/ambassadorene.php _top>Ambassadørene (1533). Bildet viser to menn lent mot et bord med rekvisitter. En kolbelignende gjenstand svever tilsynelatende fritt i luften foran dem. Når bildet betraktes fra venstre hjørne, nedenfra, kan man se at kolben egentlig er et dødningehodet. Perspektivfordreiningen gjør at den desinteresserte betrakteren må oppgi sin nøytralitet for å trekkes inn i en memento mori-erfaring. Tilskuerposisjonen innlemmes i bildet, vi trekkes inn i bildeflatens logikk uten mulighet til å verge oss. Forgjengeligheten iscenesettes som et drama, og gjør det vanskelig å skille mellom subjekt og objekt, det skjer noe mellom dem.
Denne perspektivfordreiningen finner Røed igjen hos Tor Ulven. Det åpnes et mellomrom mellom den som leser og det som blir lest idet leseren skjønner at han er en del av motivet. Slik skaper Ulven en særegen optikk. Leseren inviteres til å betrakte seg selv innenfor samme forsteiningens struktur som tekstene selv, som spor, er uttrykk for. I iscenesettelsen av et møte mellom to stumme instanser mener Røed at Ulven kan minne om Paul Celan. I likhet med Celan anvender Ulven også fortielsen, ellipsen, som litterært grep: han formidler det han vil si ved ikke å si det.
Som Borge mener Røed at det finnes mange innganger til Ulvens forfatterskap.

Debatt

Er Tor Ulven humoristisk? På et spørsmål fra salen om Ulvens humor, svarte Kjetil Røed at humoren hos Ulven alltid er jorda i en form for eksistensielt alvor. Den er aldri flåsete, enkel, lett. Han siterte et eksempel på ulvensk humor fra en tekst i Gravgaver: «Et drikk og vær glad. Spy, piss og vær glad.»
Borge fortalte at hun og Henning Hagerup i forbindelse med arbeidet med Skjellet og hjerte ofte satt og skoggerlo. Hun bekreftet også et innspill fra salen der Ulvens humor ble sammenlignet med Buster Keaton. Det finnes en film hvor han står mot en stor låvevegg som ramler inn over ham. Keaton skal ha brukket ryggen to ganger; han fortrakk aldri en mine. Røed supplerte at denne scenen alltid inneholdt en viss risiko for at det ikke skulle fungere helt, og at Ulvens humor i en viss grad er sånn.
Borge påpekte også at oppfattelsen av humor hos Ulven avhenger av hvordan man har kommet til forfatterskapet, hvordan man tror man skal lese det. Selv mener hun at mange av de som har jobbet med Ulven i en akademisk sammenheng står for en veldig respektfylt, men kanskje mangelfull resepsjon. Da har kanskje ikke sett alle valørene i forfatterskapet.
Finnes det ingen svakheter hos Ulven? Kjetil Røed nevnte at enkelte har etterlyst fornyelse hos Ulven, at han har gjentatt seg i for stor grad. Røed mener selv at dette heller skal ses på som et genuint forsøk på å trenge inn i det materialet som er Ulvens eget ? og da må man gjerne gjenta seg selv. I et innspill fra salen ble det også stilt spørsmål ved hvorvidt Ulven har fått en slik heltestatus at ingen tør å si at de ikke forstår, fatter eller liker ham. På dette svarte Borge at det var en periode på 90-tallet da flere uttrykte seg kritisk i forhold til Ulvens forfatterskap, bl.a. Cathrine Grøndhal. Selv mener Borge imidlertid at kritikken var mer ubegrunnet enn modig. Røed supplerte at alle tekstene jo ikke er like gode. Her trekker han fram et eksempel fra Søppelsolen, hvor det finnes et tillegg Røed mener er unødvendig og svakere enn de virkelig gode diktene.
Jørn Sværen sluttet seg til at Ulvens forfatterskap er et av de beste vi har, at det vil bli stående. Men han mener at det går an å diskutere kvaliteten på tekstene innbyrdes i forfatterskapet. Selv mener han poesien er slappere og svakere i forhold til prosaen. Dette hevdet imidlertid Borge er et svært kontroversielt synspunkt, uten at hun gikk nærmere inn på å begrunne det.
Energinivå. I et innspill fra salen ble det hevdet at når du først har lest Ulven, glemmer du det aldri. Han treffer ikke bare i form av flinkhet, men også emosjonelt. Han har et energinivå som minner om Edgar Allan Poe.
Borge istemte at det fins et veldig emosjonelt trykk hos Ulven. Samtidig er det alltid et fullendt kunstnerisk uttrykk han søker.
Røed likte sammenligningen med Poe. De har begge bl.a. et fokus på død og dødsbevissthet, på akutte tilstander i den menneskelige tilværelse. I den grad Ulvens tekster er emosjonelle, ligger det imidlertid på et annet plan enn det formale. De er stramt og klassisk komponert, aldri noe særlig ekspressive.
Borge sa seg enig i at det ikke fins noe vesentlig ekspressivt nivå i tekstene, men at han snarer benytter seg av en stadfestende retorikk. I den grad man kan avlese følelsesuttrykk er det impresjonistisk.
Ulven-skole? I et innspill fra salen ble det referert til en viss «Ulven-skole», poeter som skal ha latt seg påvirke av Ulven i sterk grad.
Borge hevdet at hun ikke hadde kjennskap til noen slik skole. For øvrig påpekte hun at resultatene av en sterk inspirator kan illustreres med måten Lars Norén dannet skole på i Sverige. Du vil alltid ha noen få som er så talentfulle at de står seg, og andre som er så sentimentale i forhold til forelegget at det blir rent epigoneri. Kjetil Røed tror nok at Ulven har influert mange, men kjenner heller ikke til noe «skole».
Ulven og Celan. Borge mener at det ikke er naturlig å sammenligne Ulven med Celan. Røed på sin side mener Ulven og Celan er beslektet. Begge uttrykker en akutt, kritisk eksistens. Begge mener litteraturen er et type paradis, et sted hvor man kan finne et hjem; det å skrive er å skrive seg fram til en identitet, et jeg. Kanskje kan man fille berøringspunkter tematisk, hevder Borge. Men rent estetisk skiller de lag.
Jørn Sværen tok til imidlertid til orde for et retorisk berøringspunkt mellom de to, et slektskap som kan relateres til opplevelsen av tekstene som påtrengende og instisterende: Den henvendende formen, bruken av et du, det imperative, fokuset på møtet. Dette mener Sværen løsner hos Ulven først i korttekstene. Ulven er mer hjemme når han skriver prosa, når han tipper over i det deskriptive.
Kjetil Røed supplerte at de to deler et prosjekt om å finne fram til det som Celan kaller et tilsnakkelig du. Ikke i et sosialt rom, men i litteraturen. Duet mener Røed er leseren, eller et stadium på vei mot leseren.
Borge mener at det viktigste Ulven eventuelt skulle ha til felles med Celan, er ideen om at det går an å henvende seg til noe som ikke fins. Videre spør hun seg hva vi egentlig kan vite om hva forfattere tenker. Ulven selv har jo sagt i sitt Vagant-intervju at skriving er en nøye planlegging av det som ikke kan planlegges. Det finnes noe i de viktigste tekstene som unndrar seg, hevder Borge.

comments powered by Disqus