Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Hvordan kan vi leve sannere? Om Vigdis Hjorths forfatterskap

Mandag 9. november 2015 ble kritikersalongen «Hvordan kan vi leve sannere? Om Vigdis Hjorths forfatterskap» på Litteraturhuset i Oslo. Her følger referat fra kvelden.

Kritikerlaget 23. november 2015 LitteraturReferater
Fra venstre  astrid fosvold, irene engelstad, unn conradi andersen og bernhard ellefsen
Fra venstre- Astrid Fosvold, Irene Engelstad, Unn Conradi Andersen og Bernhard Ellefsen

Salongen er støttet av Fritt ord og Norsk kulturråd.
I panelet satt Irene Engelstad (IE), Unn Conradi Andersen (UCA) og Bernhard Ellefsen (BE). Ordstyrer var Astrid Fosvold (AF).

AF: Ønsker velkommen, presenterer panelet og oppsummerer forfatterskapet til Vigdis Hjorth. Det er en tydelig forbindelse mellom liv og fiksjon i bøkene, litteraturen er sant og godt diktet på samme tid. I romanen Tredje person entall sier Hulda Kråkefjær at «litteraturen kan ha større betydning enn det som er sant og være sannere». Og hos Hjorth er også skrivingen et instinkt, en måte å finne ut av livet på. Tekstene er selvrefleksive og nedsenket i livets utfordringer og store spørsmål, hun er ikke den type forfatter som tar en pause fra livet for å skrive ned sin visdom. Hun framviser snarere en særegen blanding av fakta og fiksjon, og er dessuten selvransakende, på grensen til det selvdestruktive. I de seneste utgivelsene har også omverdenen fått en mer framtredende posisjon, og Hjorth løfter fram høyaktuelle politiske problemstillinger.

IE: Vil gjøre noen nedslag i forfatterskapet, ut fra spørsmålet «Hvordan leve sannere». I Drama med Hilde møter vi en dramalærer som er opptatt av tingenes betydning. Men hun kommer til en erkjennelse av at det er kroppen, og ikke tingene, som gir liv. I Fransk åpning møter vi Laura Buvik, som er fremmed for sin egen elsker. Spørsmålet stilles: Hvis alt er lov, vil begjæret utfolde seg, vil de være sannere sammen? Nærværet av den andre gis verdi mot slutten av romanen, ikke begjæret. I Om bare går bevegelsen fra pasjon til destruktivitet. Finnes det håp om et sannere liv for Ida? Hjorth kommer her i kontakt med psykoanalysen, ved at det som sårer hovedpersonen, ligger dypt nede i fortiden hennes. I Tredje person entall tematiseres det som Georg Lukács kaller en inautentisk søken etter autentiske verdier i en inautentisk verden. Fiksjonen kan være sannere enn det som er sant, men hva er sannheten om Huldas liv? Selve fortellermåten tilslører også hvem hun egentlig er. I Snakk til meg skriver Hjorth om makt og kjærlighet. Hvem utnytter hvem? Hvorfor vil ikke sønnen ha noe med hovedpersonen å gjøre? Går det an å eliminere forholdet til et barn, blir livet sannere når hun antar definisjonsmakten? Og hva er prisen for et sannere liv? I Leve posthornet! og Et norsk hus er det ansvarliggjørelsen som diskuteres. Å være virkelig eller virkelig være. Mye av den senere Barthes også her, vedrørende hvordan det egentlig skal være mellom menneskene. Gjennomgående er sex og begjær en drivkraft for Hjorth, hun søker på psykoanalytisk vis etter løsningen i dybden.

UCA: I forbindelse med romanen Gjennom skogen, publiserte Dagbladet et intervju med Hjorth. Overskriften var «Å skrive er erotikk». Denne overskriften satt på sett og vis rammene for mottakelsen av forfatterskapet på 80- og 90-tallet. Hun var fanget i tabloidjournalistikkens forenklende språk. Til tross for at seksualiteten er svært intrikat skildret hos Hjorth. Symptomatisk for tendensen er at Kristoffer Schau tar med seg Vigdis Hjorths samlede verker inn i sitt forfallsprosjekt. I En erotisk forfatters bekjennelser tar hun til motmæle på en ukonvensjonell måte. I stedet for å negere påstanden, spiller hun på merkelappen. På en selvrefleksiv måte, overdriver hun hvordan kategorien «kvinne» blir til. Hun framviser definisjonsmakten. Hjorth leker med hva som er diktning og ha som er eget liv, på samme selvrefleksive måte, lenge før Knausgård selvfølgelig. Hun leker med vår forståelse, skaper forvirring om egen posisjon. I for eksempel Hjulskift tegner Hjorth både en fiksjonskontrakt og en virkelighetskontrakt med leseren. Hun leker sannhet på en opplagt løgnaktig måte, sånn gjør hun løgnen om til sannhet.

BE: Punktene som fascinerer i forfatterskapet, er også mulige svakheter. Mangelen på narrativ tålmodighet. Eksposisjonen, for eksempel, er det lite av, og mindre blir det i de senere utgivelsene. Dette fører til en energi i skrivemåten. Hver roman trekker på det samme reservoaret av bilder, som stadig videreutvikles og utvides. Om bare og Tredje person entall står i særstilling. I Tredje person entall følger vi Hulda gjennom et helt liv, hvor hun forsøker å løfte seg opp fra konformiteten. Men det har sin pris i ensomheten. Hjorth spiller på Tomas Tranströmer når hun i et viktig øyeblikk lar Hulda se sine medmennesker, med sine liv og historier som «valv bakom valv oändligt». Man må løfte seg opp fra konformiteten, samtidig som man ikke må bli en Raskolnikov, et unntaksmenneske. Dette gjelder flere av Hjorths heltinner. Og det gjelder forsøket på å omgås politikken, å diskutere hvordan verden bør styres, uten å henfalle til vertikaliteten. Den norske solidariteten gir seg nettopp ikke til uttrykk i spektakulære rammer. Overskridelsen er også viktig hos Hjorth, men overskridelsen har sjeldent et konkret mål, det er overskridelsen i seg selv som er verdifull. Ingenting er dermed forgjeves. Friheten finnes i de små overskridende handlingene. Sannheten kan derfor ikke finnes.

AF: Kan man gruppere inn forfatterskapet i perioder?

IE: På sett og vis inngår bøkene i en psykologisk romantradisjon. Interessen for Freud later til å komme etter Drama med Hilde. Hjorth har dessuten likheter med Dag Solstad, det er interessant å lese de to forfatterskapene mot hverandre. Likheter og forskjeller. For eksempel med tanke på skam. Begge skriver mye om skam, men på svært forskjellige måter.

AF: De siste bøkene har kanskje en mer markert vending mot verden?

IE: Absolutt, og det selvbiografiske forsvinner litt. Kanskje. Eller ikke når det gjelder alle aspekter ved Et norsk hus.

AF: Man kan kanskje si at den første delen av forfatterskapet er innadvendt, mens den andre delen er utadvendt?

BE: Uenig, det er en markant kontinuitet i forfatterskapet. Vil snarere klassifisere det som et utrolig litterært forfatterskap. Hjorth låner fra alle mulige typer bøker. Hun ble anklaget for plagiat av Sebald, men så viste det seg at Sebald selv hadde lånt passasjen fra noen andre. Sier uansett noe om allusjonsrikdommen. Det er fantastisk hvordan Hjorth klarer å gjøre et Tranströmer-dikt om til en romansituasjon. Dette markerer dessuten en tydelig kontrast til at romanene tilsynelatende kommer fort og stilen er utålmodig.

AF: Hjorth har kanskje kommet litt skjevt ut i forhold til samtiden?

UCA: Ut fra et sosiologisk perspektiv, skjedde det en endring mot år 2000, hvor det å omtale det private ble stuerent. Hjorth får hjelp av at grensene mellom offentligheten og det private forskyves. Dermed blir ikke forfatterskapet lenger redusert til for eksempel «det kvinnelige». Tidligere bøker er alt annet enn svake, så dermed kan en forskyvning i konteksten være en forklaring på endring i mottakelsen.

BE: Men også med tanke på skrivemåten er denne forskyvningen slående. Hjorth har en utrolig inderlighet, som på et tidspunkt, da den postmoderne leken om mening dominerte, var utidsmessig. Hele forfatterskapet holder et høyt nivå, men det er også indre nivåforskjeller. Mye større trykk i Om bare enn i Fransk åpning, for eksempel. Om bare og Tredjeperson entall står litt over de andre, det er også helt konkret større bøker.

AF: Tredjeperson entall begynner i leken, men er også den mest selvbiografiske.

BE: Romanen legger ut på et fabelnivå, men plukker det fra hverandre. Til slutt er det bare Kråkefjær-navnet som er litt rart, og hvis man skjeler til Mykle, er det kanskje ikke så rart likevel. Romanen er rå, et livsprosjekt som går ut på å bryte opp fra noe, gjennom små overskridelser. Sånn er livet, man vinner bare en bitteliten ting om gangen, og så går det fort over.

Vigdis Hjorth leser en tekst om julaften.

Alf van der Hagen (spørsmål fra salen): Er det andre ting vi kan se etter, med tanke på forskjeller og likheter med Solstad?

IE: Følelsen av å være ubekvem i livet, ligner jo mye. Ubekvemhet i forhold til forventninger og konvensjoner, i tillegg til en stor grad av klossethet. Fornemmelsen av stilistisk slektskap er også der.

BE: Direkte henvisninger til Arild Asnes, 1970, for eksempel i Leve posthornet!. Mange tydelige nikk. Dessuten strukturen: En politisk omvendelsesroman, fra det eksistensielle til det politiske.

AF: Hva oppnår Hjorth med å ta tilbake definisjonsmakten?

UCA: Hun viser hvordan definisjonsmakten blir til gjennom en spesiell prosess, og hvordan den reduserer. Det kan virke som å negere en definisjon blir en bekreftelse av den. «Jeg er ikke en erotisk forfatter» blir fort til «jeg er en erotisk forfatter». Hjorth bruker en annen strategi. Forfatterskapet er derfor veldig interessant ut fra et sosiologisk perspektiv. For eksempel med tanke på Bordieu.

BE: Det er et forfatterskap som det er lett å lese ut fra seg selv. Samtidig finnes det mange hint som sier at det ikke er så enkelt.

IE: Hjorth bruker mye energi på å utforske den mannlige seksualiteten, som en motsetning til den mannlige reduksjonen av den kvinnelige seksualiteten som noe hemmelighetsfullt. Hva i alle dager er det som driver den mannlige seksualiteten?

UCA: Hun legger den mannlige seksualiteten inn i kvinnens repertoar. En aktiv forståelse av den kvinnelige seksualiteten.

IE: Kom også til å tenke på at det er interessant å sammenligne med Solstad hva gjelder unntaksmennesket.

BE: Å skrive unntaksmennesket, er et mønster. Hos Thoreaus Walden står man på Nietzsches fjell og beskuer verden, hos Hjorth er det viktig å stå midt blant de andre.

AF: Avslutningsvis – Vigdis Hjorth lager et livsverk av både bøkene sine og rollen i offentligheten, og på denne måten ligger kanskje sannheten i løgnen.

12.11.15, Erik Engblad

comments powered by Disqus