Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Hvorfor Eggen ikke går opp

I følge T. Eggen som er en omfangsrik forfatterfigur i offentligheten, yter ikke kritikken kunsten rettferdighet fordi den skrives for fort. Til det kan man si at kanskje kan han skrive, men regning er ikke Eggens sterke side. Derfor blir han bare en dilettant når han kritiserer anmelderne for ikke å bruke nok tid på anmelderjobbene. Men det er kan hende både forlagene og redaktørene mer enn fornøyde med.

Christer Dynna 20. oktober 2006 Krit.sirkelenForhandlingerDebatt
Primary

<IMG SRC=http://kritikerlaget.no/fileadmin/bilder/botero-promenade.jpg ALT=Presten ALIGN=LEFT HSPACE=20>Et annet mer vesentlig spørsmål er om det blir kritisk kulturjournalistikk når det er Eggens agenda som blir problematisert i avisspaltene? Bør ikke kulturjournalistene også kunne regne, og vurdere Eggens kritikk realpolitisk? Follow the money, som gutta i økonomiseksjonen sier?
Ettersom Eggen selv anmelder bøker for Klassekampen kan han påberope seg å vite noe om anmeldergjerningen. Det er fint. Til NRK Frokost-tv oppgir han 19.10. at han som anmelder bruker en uke på å gå gjennom og oppleve boken, og deretter en dag på å skrive anmeldelsen samt ytterligere en formiddag for å sjekke at teksten står seg. Det er fint, hvis man ikke har kritikk som et levebrød. For hvis man skriver nær femti anmeldelser på et år og forventer en årslønn for det, da kan man ikke bo i Norge. Simpelthen fordi det en kritiker får i honorar for å skrive 50 anmeldelser ikke på langt nær motsvarer en norsk årslønn.
Kun i den best betalende kulturredaksjonen i landet som etter det vi kjenner til er Dagens Næringsliv, gir anmelderi ? skrevet etter Eggens lest à én uke, eller ca 50 pro anno ? i høyden 250 000 kroner brutto årsinntekt. Enkelte skriver for 1/5 av dette, mens de fleste ligger på omtrent halvparten i honorar per anmeldelse.
I fall man virkelig ønsker å produsere kritisk kulturjournalistikk kunne det være interessant å se på hva Eggen hever i honorar hos Klassekampen for å skrive bokanmeldelser, og naturligvis i tillegg reise spørsmålet hvorfor Eggen tar slike anmelderoppdrag.

Inntekten forklarer ikke.
Dersom Torgrim Eggens inntekt i 2005, slik den fremkommer av skattelistene som ligger ute nå i oktober, skulle være fra erverv som anmelder alene, så måtte Eggen enten skrive 100 anmelderser på et år ? det vil si doble hastigheten han oppgir å bruke ? eller han måtte fått kr 9000 i honorar per anmeldelse. Men vanlig honorar for en anmelder er, som angitt over, mellom 1000 til 5000 kroner per tekst. Et vanlig arbeidsvilkår er at man får betalt for hva man leverer, for i likhet med Eggen tar de fleste som skriver kritikk jobbene som frilansoppdrag. I praksis jobber derfor anmelderne på akkord. Da blir med ett Eggens anmelderi i nettopp Klassekampen interessant ikke bare i realpolitisk forstand, men også i et mer ideologisk lys?
For hvordan kan kritikere øve press for bedret lønns- og arbeidsvilkår når andre yrkesgrupper som har inntekt fra blant annet boksalg, driver honorarene nedover? Og hvis ikke lønna er verdt strevet, hvorfor skriver da forfatterne selv kritikk? Hva får forfattere som Eggen til å gjøre kritikergjerningen til halv pris?! <IMG SRC= http://kritikerlaget.no/fileadmin/bilder/fat-woman-lost-dog.jpg ALT=Presten HSPACE=20 ALIGN=RIGHT> De som har noe å svare for er ikke kritikerne, det er, foruten redaktørene som fastsetter så vel dead line som honorar, alle som bedriver anmelderi basert på premisset om at det er ganske greit å jobbe på akkord og motta honorarer som tilsvarer halvparten av det en norsk industriarbeider får utbetalt ? og da selvfølgelig med sykelønn og alle rettigheter ivaretatt.
Når det kommer til kritikerstanden er ikke arbeiderlønninger noe reelt sammenligningsgrunnlag, ofte er anmelderi sultekunst så god som noen. Det forklarer kanskje også hvorfor en rekke kunstnere kan vie seg til disiplinen uten at det skaper legitimitetsprobler. Det er ikke dermed sagt at det er problemfritt. Hva enn man måtte mene om akkurat det så blir det ikke desto mindre dilettantisk å kreve mer av kritikkens tidsbruk enn det lønns- og arbeidsvilkår gir rom for. Det minste man kan forvente av en oppegående og klartenkt kulturjournalistikk som utgir seg for også å være kritisk reflekterende er vel i det minste at den greier å sette søkelys på de rammebetingelsene og underliggende strukturene som årsaksforklarer en eventuell kritikkverdig situasjon? Eller er kulturjournalistikken selv offer for de samme mekanismene og produseres under et slikt tids- og salgspress at den overstrøes med søtt for å gi salt til maten? Så er vel kulturjournalistene selv de egentlige dilettantene i dette høyst realpolitiske spillet? For de trenger ikke mer enn å banke på døren hos redaktøren å spørre om det enhver kritiker vet så inderlig vel, hva er lønna? Men så lenge kulturjournalistikk slås i hartkorn med feature-journalistikk så forventes ikke avdelingen å beherske elementær regnekunst. Og inntil den dagen kommer kan deres skriving heller ikke forventes å problematisere realitetene bak beregnende forfatterutspill. Det er kan hende både forlagene og redaktørene mer enn fornøyde med.
For dem som finner veien til kritikergjerningen er det kanskje heller ikke noe problem, de har jo gått med på disse premissene. Problemstillingen som gjenstår er om ikke dette samtidig er forutsetninger som kan innskrenke rekrutteringsgrunnlaget til kritikken, ettersom det for en del skarpe hoder overhodet ikke er et alternativ så lenge det aldri vil kunne bli til å leve av. Skulle rekkene av kritikere dannes av anmeldere med andre motiver enn å ha det som sin profesjon òg sitt levebrød, vil offentligheten i sin tur kunne lide under det. Og det kan jo være flere som er fornøyd med akkurat det.