Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Imot romanen. Imot kritikken

Forfatteren arbeider for språkets frihet, språkets muligheter, sa Tomas Espedal i sitt foredrag på Kritikerseminaret på Lillehammer, mens Mette Moestrup forklarte at hun med boken Jævnet med jorden ønsket å løsrive seg fra den type strukturer som kan visualiseres som bindingsverk, Martina Lowden fortalte at hun i arbeidet med unge litteraturinteresserte blir minnet om selve grunnlaget for sin egen skribentvirksomhet, og Anders Johansson hevdet at det å skrive kritikk forutsetter at man sliter seg selv i stykker.

Mariann Enge 07. juni 2010 SeminarerLitteraturReferater
Espedal2

Norsk kritikerlag opplevde rekordhøy søkning til årets Kritikerseminar under Sigrid Undset-dagene, Imot romanen. Imot kritikken, som gikk av stabelen på Lillehammer 27.-28. mai. Samtlige foredrag på seminaret var også godt besøkt av det allmenne festivalpublikummet. Særlig populær var Tomas Espedal, hvis seneste bok, den Kritikerprisbelønte Imot kunsten (2009), også hadde gitt inspirasjon til tittelen på seminaret. Hans foredrag «Drømmen om den umulige boken» fylte Holbøsalen i Kulturhuset Banken til randen med folk. Men også danske Mette Moestrup, svenske Martina Lowden og svenske Anders Johansson ble møtt med stor interesse. Ane Farsethås måtte dessverre melde frafall på grunn av sykdom, men hennes foredrag «Speilinger. Om Karl Ove Knausgårds Min kamp» vil etter hvert bli publisert her på nettsidene.

Jævnet med jorden

Danske Mette Moestrup fikk æren av å åpne seminaret, med et foredrag som besto av refleksjoner rundt og lesninger fra hennes seneste bok, genrehybriden Jævnet med jorden fra 2009, en slags romancollage. Tidligere har hun gitt ut tre diktsamlinger og to barnebøker, og hun har også gjort flere konseptbaserte tekstprosjekter på nettet. Hun hevdet at hun med Jævnet med jorden ønsket å løsrive seg fra den type strukturer som kan visualiseres som bindingsverk – for øvrig sterkt forbundet med dansk «idyll», et bilde på danskhet – og sa at boken handler om å miste og slippe bindinger, om å tørre å falle med åpne øyne. Hun hevdet å være opptatt av forbindelsen mellom idyll og gru, sentimentalitet og kynisme, og lidenskap og lidelse. Hun mente at Jævnet med jorden desidert ikke kan kalles «hjemstavnslitteratur», hun ville heller snakke om stedsspesifisitet, ettersom opptattheten av stedet gir seg uttrykk i en problematisering av forbindelsen mellom stedet og språket. Boken som sted, rom innebærer også en utforskning av språk, kropp og kjønn, og med Jævnet med jorden har Moestrup skrevet om en kvinnelig slekt; mennene er utelukket fra teksten. Hun understreket at hun er opptatt av det stedsspesifikke i litteraturen som forbundet med aktivitet, forskning; at forfatteren agerer, metodisk. Moestrup sa at hun for sin del arbeider med dansk opprinnelse som en etnisitet, på tilsvarende måte som kunstneren Pia Arke arbeider med den grønlandske etnisiteten.

The Kids Are Alright

Forfatter, kritiker og tidsskriftredaktør Martina Lowden var invitert til seminaret for å snakke om sitt arbeid med litteraturtidsskriftet Ponton, som utenom Lowden selv har en redaksjon med aldersgrense – i redaksjonen sitter ungdommer i alderen 14 til 21 år, og det er også denne folk i denne aldersgruppen som skriver i bladet – både artikler, anmeldelser og skjønnlitterære bidrag, bestilt og innsendt materiale fra hele landet. Ponton har eksistert i 12 år, og mange av dagens profesjonelle forfattere har publisert tekster der som unge, kunne Lowden fortelle. Hun hadde kalt sitt foredrag for «The Kids Are Alright», og det var også noe av budskapet hennes i foredraget, for selv om hun påpekte at unge folk kan være intensivt konservative og konvensjonelle i sin tankegang, så vektla hun at hun i arbeidet med unge litteraturinteresserte blir minnet om selve grunnlaget for sin egen virksomhet – den egne viljen, de voldsomme følelsene, «hjertene og stjernene». Det finnes så mye redsel og dyktighet i det profesjonelle, sa Lowden. Hun mente imidlertid at kritikk ikke er de unge skribentenes sterkeste side, at det i deres anmeldelser ofte handler om at «dette er sant for meg». Men i et temanummeret om kritikk som Ponton laget for en tid tilbake ble det stilt voldsomme krav, fortalte Lowden, og mente at dersom man som kritiker kunne bli motløs av forventningene til kritikken, så var det i alle fall en trøst å se at litteraturkritikken faktisk har engasjerte lesere.

Drømmen om den umulige boken

Tomas Espedals korte men engasjerte foredrag til var, som tittelen angir, viet drømmen om den umulige boken. Er det mulig å skrive et mesterverk i dag, spurte Espedal – og er det interessant?

Espedal karakteriserte de fleste norske romaner som nåtidslitteratur; bøker som er glemt straks man har lest dem, litteratur som benytter fortidens språk, en dinosaur som sluker leseren. I motsetning til dette vektla Espedal, slik han også gjorde da han deltok på Kritikerseminaret i 2007, samtidslitteraturen som en mulighet til å forske i språket. Han sa at for ham er skrivingen alltid en form for hukommelse, en undersøkelse. Espedal hevdet nødvendigheten av å utfordre genrene for å utvide dem – nødvendigheten av å spørre «hva er et dikt, hva er en novelle, hva er en roman – og hva kan det være, i 2010?»

En del av forfatterens arbeid er å lese, studere, sa Espedal, og trakk frem noen bøker som han selv er opptatt av, bøker av Peter Waterhouse, Maria Zennström, Jacques Roubaud, Klaus Høeck, Johan Jönsson, Lars Skinnebach, Marguerite Duras og Claude Royet-Journaud. Han hevdet at det viktigste språkarbeidet i dag foregår innenfor lyrikken – og utbrøt i den forbindelse: «Man må aldri, aldri, aldri si at dikt er vanskelig!»

Drømmen om den umulige boken har brakt litteraturen videre, sa Espedal, som mente at det forfatteren arbeider for er språkets frihet, språkets muligheter.

Att riva sönder litteraturen

Svenske Anders Johansson, som i år er aktuell med Göra ont. Litteraturens metafysik, er kritiker i Aftonbladet, redaktør i Glänta og blant annet kjent for boken Nonfiction fra 2008.

Av årets foredragsholdere var Johansson den som i sterkest grad forhold seg til et skriftlig utarbeidet foredrag, med essayistiske og akademiske kvaliteter. I sitt foredrag om den litterære kritikken tok han utgangspunkt i en anekdote om to svenske litteraters ulike tilnærmingsmåter til bøker; mens den ene rev bøkene i stykker for å få plass til dem i lommene, rev den andre i stykker lommene for å få plass til bøkene. I Johanssons lesning var førstnevnte opptatt av hvordan man kan bruke litteraturen, hva som var funksjonelt for ham, mens den andre sto for en mer forsiktig lyttende tilnærming, som lar litteraturen ta den plassen den krever. Men begge tilnærminger innebærer en voldsakt, påpekte han – noe måtte rives i stykker, for litteraturen passer ikke inn.

Johansson fokuserte på kritikkens vilkår og situasjonen i Sverige i dag, hvor krisediagnostikken er stadig tilbakevendende. Han bemerket en tendens til at det blir skrevet kommentarer og kronikker i stedet for kritikk, en tendens til at kritikerne inngår i det allmenne «tyckandet», synsingen, som preger offentligheten. Johansson beskrev den svenske offentligheten som respektfull, hensynsfull; den river ikke i stykker noe, mente han. Kritikerne beskriver og vurderer sine følelser, men tolker dem ikke, rakker ned på egenskaper ved teksten uten å forklare osv.; vurderingene mangler altså begrunnelse.

Sin egen kritikervirksomhet beskrev Johansson som noe som går i bølger, mengden oppdrag varierer, og med dem også en tvil med tanke på kritikerarbeidet: Hvorfor gjenta seg selv enda en gang, hvorfor inngå i det stadig voksende apparatet av kommentarer, en kvelende overflod av tekst? Skal man forsøke å gjøre en forskjell? Denne overfloden av kommentarer – for eksempel i det aktuelle tilfellet med debatten omkring kunstneren Lars Vilks (som er truet på livet etter sine fremstillinger av profeten Muhammed) – fremkaller både behov for taushet og for enda en kommentar. Men når man leser for eksempel Erasmus, sa Johansson, så oppdager man at opplevelsen av kommentaroverflod ikke er noe nytt, men snarere er litteraturens vilkår.

Det mediale landskapet blir stadig mer personlig, og derigjennom, paradoksalt nok, stadig mer homogent, hevdet Johansson, og stilte følgende spørsmål: Er tvilen noe jeg bør overvinne eller bejae? Er ikke tvilen en reaksjon på fangenskapet? Er det ikke tvilen jeg må ta utgangspunkt i for å bryte ut, for å realisere litteraturens frihet? Johansson tok til orde for en kritikk som retter kritikken også mot seg selv, som reflekterer over den egne doxaen, sin egen opplevelse. Kritikken forutsetter at man sliter seg selv i stykker, hevdet han.

Ingressbilde: Tomas Espedal. Foto: Mariann Enge

Oppdatering 10.06.2010: Anders Johanssons foredrag kan nå leses i sin helhet her: Slitas itu. Om kritiken som litterär genre

Bilder

Kristinei3
Kristine Isaksen fra seminarkomitéen. Foto: Mariann Enge
Mettem4
Mette Moestrup. Foto: Mariann Enge
Mettem5
Mette Moestrup tegner og forklarer. Foto: Mariann Enge
Lowden2
Martina Lowden snakker om Ponton. Foto: Mariann Enge
Cathrines
Cathrine Strøm fra seminarkomitéen. Foto: Mariann Enge
Espedal fullt
Et stort publikum kom for å høre på Espedal. Foto: Mariann Enge
Espedal fullt2
Holbøsalen med publikum. Foto: Mariann Enge
Espedal3
Tomas Espedal. Foto: Mariann Enge
Andersj
Anders Johansson. Foto: Mariann Enge
comments powered by Disqus