Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Selvinnsikt, motstand og oppmuntring

Hvor brenner det akkurat nå? Er vi alle del av en uerkjent åndskamp? Hvor står det verdier på spill? Dette er spørsmål Vigdis Hjorth mener kritikere bør spørre seg.

Merete Røsvik Granlund 27. mai 2014 LitteraturReferaterSeminarer
Vigdis hjorth
Vigdis Hjorth. (Foto: Øystein Vidnes)

Kritiker og redaktør Ingvild Bræin intervjuet Vigdis Hjorth på Kritikerseminaret på Lillehammer 22. mai. Tema for seminaret var «kritikk og krav». Utgangspuntet var Hjorths essaysamling Fryd og fare som kom ut i fjor, men samtalen kom også inn på hva Hjorth mener kritikere bør tenke på når de vurderer litteratur. For, som hun sier: Resepsjonen er enormt viktig for den litterære samtalen.

Vigdis Hjorth insisterte på å snakke litt over overgangsalder, svetting og kraftige menstruasjonsblødninger i starten av intervjuet, for det er det jo ingen som snakker om, samtidig som det finnes en hel kunnskap der ute om hvordan man takler slikt. Referenten tar seg imidlertid den frihet å ikke begi seg inn på gjenfortelling av dramatiske bindskifter på Cuba-ferie, selv om det var svært underholdende i muntlig form.

Ingvild Bræin presenterte så hvilke forfattere som er omtalt i Fryd og fare. Det følgende er et litt fortettet referat av det videre intervjuet.

Ingvild Bræin (heretter B): Hvorfor ble det akkurat disse forfatterne?

Vigdis Hjorth (heretter H): Det er forfattere jeg har vært veldig opptatt av. Noen er ulike meg, derfor kan jeg gå i dialog med dem. Noe er gjenlesninger av bøker jeg leste for mange år sider, og jeg merker at jeg leser tekstene annerledes enn da jeg var ung. Det er jo gjerne slik at man krangler mest med dem man står nær.

B: Du krangler med Gombrowiz?

H: Det er en del selvgenierklærte menn med hardtslående utsagn og forakt mot alt og alle. Det er en tradisjon jeg kan misunne mennene – det er noe befriende ved det. Men selvhøytidligheten er ikke så sympatisk.

B: Tar du en kritikers posisjon når du skriver om disse forfatterne?

H: Nei, jeg beundrer først og fremst. Jeg lærer av dem også. Tove Ditlefsens liv kan for eksempel lære meg at det ikke er lurt å blotte for mye av seg selv. Men den rollen hun hadde i offentligheten var ikke bare blottstillelse, det var også retorikk. Å ha en tabloid replikk kan være en ulempe. Det som åpenbart er ordspill når ikke ut i media, det blir gjerne tolket i en retning du ikke har kontroll over.

B: Hvorfor mener du at disse tekstene sier mer om deg enn de skjønnlitterære tekstene dine?

H: Sakprosajeget er et annet en romanjeget. Det interessante i essayet kommer når du er ærlig, derfor går essayet nærmere meg. Det er ulike former for sannhet i romaner og sakprosa.

Bræin bad Hjorth lese fra boka om da hun ble beskyldt for å ha plagiert Sebald i romanen Tredje person entall, som hun gjorde. Saken kom opp i Stavanger Aftenblad i januar 2012.

H: Jeg kan jo ikke operere med noteverk i en roman, men prøver å bruke sånt som er så kjent at leseren vil se det. Jeg kan ikke oppgi legge forfatternavn i munnen på romankarakterer.

De fleste kritikere jeg kjenner driver også med andre ting, med mer langsiktige prosjekter, skriving, de er redaktører eller liknende, de er utpregede litterære mennesker. Lesingen preger alt de gjør, og de leser det som responderer med der de er der og da. Jeg ønsker meg at de i kritikken gjør rede for hva de er opptatt av, hvor de er når de leser, som forklaring på hvordan de reagerer på en bok. En slik forpliktelse vil kanskje også gjøre dem mer klar over disse sammenhengen. Min opplevelse er at umiddelbar antipati ofte skyldes at noen ligner på meg – det er veldig pinglig for øvrig.

B: Kritikeren må jo jobbe med teksten uansett hvor hun er i livet, det er jo oppgaven. Blir det ikke rart å legge for mye vekt på rammen rundt?

H: Jeg tror ikke det. Da Garborg slaktet sluttscenen i Gjengangere, svarte Amalie Skram på kritikken. Det moderne gjennombrudd er fullt av kvinner som forsvarer det fra sitt ståsted. Det er lett etterpå å se at kvinnene hadde rett, men mennene så ikke at det var en berettiget kamp. Hvor brenner det akkurat nå? Er vi alle del av en uerkjent åndskamp? Hvor står det verdier på spill? Å kunne redegjøre for sine antipatier vil kunne være klargjørende. Brandes var jo en talsmann for kvinnerettigheter – men ble voldsomt provosert av Camilla Collett som motsa ham. Hvorfor blir mann så provosert når kvinner skriver om kvinneting? Det hadde vært befriende om menn kunne reflektere rundt det.

Det kjedeligste med å dø er at vi ikke vil få vite hvordan ettertiden vil vurdere det som skjer i dag.

Romanen Onkel Toms hytte bidro til å oppheve slaveriet. Så deilig om noen kunne si meg hvor kampen står nå – så jeg kunne være med å dytte. Tenkt på de som dør på Lampedusa på vei til Europa – det vil ikke se bra ut for ettertiden.

B: Tilbake til denne saken med Sebald. Det viste seg jo at han også plagierte – fra Hofmannsthal.

H: Jeg reiste til Mallorca og tenkte gjennom alt jeg har brukt av annen litteratur gjennom åra. – Jeg må legge meg flat, innrømme alt, tenkte jeg. Men så kom det i Stavanger Aftenblad at Sebald selv hadde lånt det aktuelle sitatet! Jeg hadde lik smak som Sebald! Rolf Jacobsen bruker jo et sted et ordrett sitat av Pessoa, før Uroens bok var oversatt til norsk: «Alle er barn når de sover, da fins det ikke krig i oss.»

B: Hjulskift-tittelen din er rappa fra Brecht?

H: Ja, men da har jeg også sitatet trykt som epigraf i boka. Det er fantastisk hva poetene greier, så det er ikke rart at vi rapper noen strofer.

B: Alle rapper, og journalister har ikke hørt om intertekstualitet. Men du gikk likevel inn i selvransakelse. Var det egentlig grunn til å ta det inn over deg?

H: Jeg tenkte at hvis dette er så gæærnt, hvorfor følte jeg ikke skam i gjerningsøyeblikket? Men jeg har jo gjort verre ting, jeg har gjort det samme i sakprosa, men uten å huske hvor jeg hadde det fra. Da jeg var på Mallorca, trodde jeg at jeg hadde tatt noe fra Atle Kittangs Freud-bok. Jeg ringte rundt for å finne ut av ting, men til slutt fant jeg det i en bok om Kirkegaard. Man må passe seg for slikt i sakprosa. Jeg skrev en bekjenneslse til forlaget mitt, men de sa: – Vi synes ikke du skal bekjenne noe du ikke er anklaget for! Per Petterson kaller slike setninger for stupebrett. Selv har han safet og satt referanse for sitat i kolofonteksten til Ut så stjæle hester.

B: Begrepet «krav». Hvilke krav stiller de forfatterne du har skrevet om til deg som leser?

H: Jeg opplever ikke at de stiller krav, men at de åpner rom i meg. Jo, Brecht er forresten utfordrende, han har stor tro på kunsten og litteraturens kraft. Han var jo kommunist og rømte til USA, men der mente han at det kommersielle presset var like hemmende som det ideologiske hadde vært i Europa. Han sa: – De har sitrontrær her også , men det er som de mangler en prislapp.

B: Hva venter du av kritikere som skal lese deg?

H: Jeg var på Dagsnytt 18 med Bjerck Hagen for 5-6 år siden. To menn var nominert til Nordisk råds litteraturpris. Bjerck Hagen sa vel rett ut at kvinner skriver dårligere enn menn. Jeg avviste det, for kvinner er jo på høyden på alle andre områder. Men det gutta produserer ligger nærmere opp til det som anses som gjengs kvalitetskrav. Noen ville si at det ikke er smigrende formennene. Disharmoni burde belønnes. Når kvinners tekster avviker fra det gjengse, betraktes det som svakhet. Når menn avviker, blir det betraktet som veloverveide brudd med tradisjonen. Det må være kritikkens og resepsjonens oppgave å utvikle følsomhet for kvinnenenes uttrykk i stedet for at kvinnene må nærme seg gjengs oppfatning om hva som er god litteratur.

Jeg har kjent på det selv; må jeg skrive som visse menn for å nå gjennom? Jeg har klart meg, men jeg hadde trengt mer knapp på skulderen når det var vanskeligst. Det som er marginalt trenger støtte. De som er i startgropa trenger oppmuntring, og tenkt å få møte noen som skjønner hva som skal til for at de skal klare å løfte tekstene sine! Jon Fosse fikk oppmuntring for å begynne med dramatikk. Resepsjonen er enormt viktig for den litterære samtalen.

B: Kjønnsperspektivet kunne vært sett og omtalt mer, kalle en spade for en spade osv. Hvordan ville det gått med deg om du ikke kunne skrevet skjønnlitteratur?

H: På dunken, for jeg er så selvdestruktiv. Men jeg kan bli sinna på tastaturet, artikulere sinnet mitt. Jeg er ikke noe pent postkort, men da ville jeg vært mye verre.

B: Hva om du aldri hadde møtt krtittkk?

H: Thomas Mann sier at forfatteres verk ser annerles ut når de har møtt motstad. Han sier ikke bedre, men annerledes. Jeg trenger motstand, for å skjerpe meg. Smart kritikk har jeg lært mye av.

Se flere bilder fra seminaret på Kritikerlagets Facebook-side.

Bilder

Ingvild braein og vigdis hjorth
Ingvild Bræin og Vigdis Hjorth. (Foto: Øystein Vidnes)
comments powered by Disqus