Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikeren, en historie i seg selv

Sissel Furuseth er i disse dager aktuell med boka Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Her følger foredraget hun holdt under Kritikerseminaret, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i mai i år.

Kritikerlaget 27. september 2016 ReferaterLitteratur
Foto lars kristian steen
Foto: Lars Kristian Steen

For ett år siden sto kritikkhistoriker Eivind Tjønneland ved talerstolen her i Holbøsalen og beklaget at vi i dagens offentlighet har fått en kritikertype som er både ufølsom og hårsår. I det ene øyeblikk hamrer han løs mot bøker og forfattere med stor retorisk kraft, mens han i det neste kjenner seg krenket fordi noen har tatt til motmæle. Slik demonstrerer den moderne kritikeren en paradoksal kombinasjon av allmakt og avmakt.

Denne paradoksale kritikerskikkelsen (sterk og svak på samme tid) forstås delvis som en refleks av en generell normoppløsning i det postmoderne samfunnet; når verdifundamentet er usikkert, kan det bli noe krakilsk angstbitersk over den vurderende domfellelsen. Men kritikerens usikre autoritet skyldes også at offentligheten er blitt splittet opp i små private diskursfellesskap med begrenset rekkevidde. Med innføring av bokblogger og sosiale medier har narsissisme erstattet dialog, sa Tjønneland i fjor. Fellesrommet for meningsutveksling er innsnevret.

Innsnevret sammenliknet med hva?

Tjønnelands utgangspunkt var 1700-tallets offentlighetskultur. Riktignok fantes det selviscenesettelse i kritikken også for tohundreogfemti år siden, men forskningsantologien Kritikk før 1814 (redigert av Tjønneland 2014) ville bl.a. vise at 1700-tallsskribentens selviscenesettelse var noe annet enn den som praktiseres av skribenter i dag. Mens 1700-tallets kritikere hadde «som funksjon å bygge en offentlighet gjennom stilisering av perspektiver», der ulike klasser møttes i et forsøk på å utvikle et felles samtalerom, er dette fellesskapet i dag truet: «Offentligheten er blitt fragmentert, og fellesskap er erstattet av selvbekreftende sekter. Den offentligheten som ble bygd opp på 1700-tallet, river vi nå ned, og kritikken blir sneversynt og impotent» (Eivind Tjønneland, Lillehammer 28. mai 2015, ifølge referat [http://kritikerlaget.no/saker/referat-fra-kritikerseminaret-kritikkens-rolle-i-fremtiden] fra Norsk kritikerlags nettsider 17. juni 2015).

Når vår tids kommunikasjonsteknologi favoriserer en subjektiv, impresjonistisk kritikk, innebærer det at den tidligere så viktige grensen mellom offentlig og privat er visket ut. Slik har kritikeren mistet (eller gitt slipp på) sin autoritet.

Hvor treffende er denne analysen? Kunne man ikke også forestille seg en subjektiv inntrykkskritikk med autoritet og gjennomslagskraft? Jeg kommer tilbake til disse spørsmålene senere.

For å forstå kritikerens angivelige autoritetstap må vi først bli enige om hva slags autoritet vi snakker om. Hvilken myndighet og hva slags mandat er det kritikeren i realiteten har hatt opp gjennom desenniene? Dette må være det sentrale spørsmålet i enhver kritikkhistorie, enten man beskjeftiger seg med perioden før 1814 eller med perioden etter det moderne gjennombrudd. Kritikkhistorie er i den forstand alltid en historie om kritikeren som aktør, en historie om hvordan idealistiske enkeltskribenter har tatt grep og endret historiens gang.

Det er dette som er tema for mitt foredrag her i dag: Kritikeren, en historie i seg selv.

Ofte handler kritikkdebatter, som dere jo så altfor godt vet, om de begredelige rammevilkår kritikken opererer under. Forskning viser imidlertid at kritikere gang på gang ikke bare evner å levere godt arbeid på tross av disse begrensningene (som sikkert lyder som en mager trøst for utslitte freelance-anmeldere), men at kritikere med ujevne mellomrom også lykkes med å endre selve rammevilkårene som definerer dem: Hvis det blir for trangt i den eksisterende pressen, skaffer de seg handlingsrom og innflytelse ved å opprette en ny avis, et nytt tidsskrift eller en ny organisasjon (eller i verste fall en blogg). Finnes ikke offentligheten, skapes den – av enkeltindivider som søker sammen. Litteraturkritikeren finner alltid utveier.

Slik lyder den heroiske versjonen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 som utkommer på Universitetsforlaget i år. Denne boken har mange helter. Kritikkhistorieverket inneholder derfor et femtitalls kritikerportretter av en rekke flotte mennesker. I disse portrettene får den enkelte skribent tre fram med sine dyder og karaktertrekk, i både ord og bilde.

Men en kritikkhistorie skal naturligvis være noe mer enn et familiealbum med fotos av kritikere.

Før jeg kommer nærmere inn på kritikeren i seg selv, vil jeg derfor si noe overordnet om strukturen i dette verket, som jeg har skrevet sammen med Edvard Beyer, Trond Haugen, Irene Iversen, Kristoffer Jul-Larsen, Ingeborg Mjør, Thorstein Norheim, Erlend Nødtvedt, Sigurd Tenningen, Jahn Holljen Thon og Eirik Vassenden.

I Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 har vi analysert publisert kritikk fra 1870 til i dag ut fra noen overordnede teoretiske perspektiver eller akser: For det første er verket en historie om normer og verdidommer. Det vil si at vi belyser hvordan kvalitetskriterier delvis har forandret seg og delvis har holdt seg konstante siden det moderne gjennombrudds tid. Ikke minst løfter vi fram hvordan ulike normsett har støtt mot hverandre i opphetede debatter. For det andre søker kritikkhistorien å gjennomlyse kritikkens retorikk de femten siste desenniene. Langs den retoriske aksen drøfter vi blant annet hvordan kritikken tar farge av ulike dominante samfunnsdiskurser som bl.a. psykologi og juss, og vi analyserer eksempler på språklig smitte mellom objekttekst og kritikktekst. For det tredje er kritikkhistorie også et stykke mediehistorie i den forstand at vi viser hvordan litteraturkritikken i løpet av de siste hundre årene delvis har forflyttet seg fra aviser og tidsskrifter over til nye publiseringsplattformer som radio, fjernsyn og internett. Og for det fjerde er kritikkhistorien en historie om økt profesjonalisering og voksende organisasjonsliv. Litteraturkritikk må altså behandles som en kulturinstitusjon i sin egen rett, som et eget virksomhetsområde i samfunnet. Det vil si at bokanmelderiet inngår i en særegen produksjonssammenheng som delvis atskiller seg fra annen kulturproduksjon.

Når vi betrakter litteraturkritikk som en institusjon, betyr det at vi er særlig oppmerksom på samspillet mellom de materielle og samfunnsmessige rammebetingelser for kritikken på den ene siden og de estetiske verdinormene på den andre. På dette punktet er Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 skrevet i mer eller mindre direkte forlengelse av de tidligere kritikkhistorieutgivelsene til Edvard Beyer & Morten Moi og Arild Linneberg (Universitetsforlaget hhv. 1990 og 1992). Hos disse ble kritikkinstitusjonen forstått som en delinstitusjon innenfor den mer omfattende litteraturinstitusjonen.

Vi har nok i enda sterkere grad understreket at kritikkinstitusjonen også er noe kvalitativt annet enn litteraturinstitusjonen, ikke minst på grunn av medienes sterke føringer for kritikkpraksisen det siste hundreåret, men også på grunn av den tverrestetiske fusjonen mellom de ulike kritikerlagene ved slutten av millenniet. Den viser at kritikere fra ulike kulturfelt har noe grunnleggende til felles. Det rokker likevel ikke ved hovedsaken: Institusjonsbegrepet som sådan, slik det ble utviklet av de tyske forskerne Peter Uwe Hohendahl og Peter og Christa Bürger, har fortsatt forklaringskraft.

Det samme gjelder det Habermas-inspirerte offentlighetsbegrepet, som henger nært sammen med institusjonsbegrepet. Det er jo mediene og den publisistiske kulturen som utgjør den materielle og samfunnsmessige basisen for kritikken.

Offentlighetsbegrepet dukker da også opp i flere av hovedoverskriftene i Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Slik er verket delt inn i ulike kronologiske bolker:

1870-1890: POLITISERING AV ESTETIKKEN
1890-1905: PROFESJONALISERING AV KRITIKKEN
1905–1925: NASJONALISERING AV KRITIKKOFFENTLIGHETEN
1925–1945: VERDIKAMP OG NYTT MASSEMEDIUM
1945–1965: ETTERKRIGSTID OG KULTURELL NYORIENTERING
1965–1990: LITTERATURKRITIKK I VELFERDSSTATEN
1990–2010: NYE UTVIDELSER OG INNSNEVRINGER AV KRITIKKOFFENTLIGHETEN

Grunnlaget for denne disposisjonen ble lagt med kritikkprosjektet som Edvard Beyer startet ved Universitetet i Oslo på 1980-tallet. I innledningen til Norsk litteraturkritikks historie 1770–1940. Bind I: 1770–1848 så man nemlig for seg at det sene 1800-tallet var kjennetegnet av en utdifferensiering av ulike typer deloffentligheter.

De «motkulturelle» bevegelsene som vant fotfeste fra 1850-tallet og utover – håndverker- og arbeiderrørsla, lekmannsbevegelsen, målrørsla, kvinnebevegelsen – etablerte seg alle som opposisjonelle «deloffentligheter» med siden egne aviser, blad, tidsskrift og publikasjoner (Beyer og Moi 1990: 15).

Denne analysen bekreftes langt på vei av det vi har funnet. I Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 har vi derfor valgt å fortsette den samme fortellingen som Beyer, Moi og Linneberg har begynt å fortelle. Det er liten tvil om at spenningene i den liberale offentligheten i siste halvdel av 1800-tallet førte til opprettelse av en rekke nye tidsskrifter og aviser som fikk stor betydning for det litteraturkritiske ordskiftet. Kall det gjerne utdifferensiering av deloffentligheter.

Med andre ord har også offentlighetsbegrepet stadig sin forklaringskraft.

Samtidig skal vi ikke stikke under en stol at det er noe monolittisk trykkende og bedragersk over ord som «offentlighet» og «institusjon». De reflekterer en deduktiv top-down-tenkning, der teorien risikerer å konstruere rammer og enheter som i realiteten ikke finnes. De kan også lure oss til å tro at «den kritiske offentligheten» omfatter store forhold, og de kan narre oss til å tro at det var større forhold før enn nå.

Men at offentligheten var større før, stemmer ikke nødvendigvis. Når vi graver i den kritikkhistoriske materien, ser vi at forholdene i realiteten var ganske små. Det er ikke dermed sagt at de var betydningsløse. Men en såkalt deloffentlighet besto gjerne av en liten krets der man omgikk hverandre personlig.

For oss som kritikkhistorieskrivere innebærer denne erkjennelsen at enkelteksemplene har måttet få tre fram med ekstra tyngde. I det verket som nå utgis, har vi søkt å innta et nedenfra-opp-perspektiv ved å beskrive konkrete aktører og små miljøer som vi mener har vært innflytelsesrike på tross av sin litenhet.
Irene Iversen, som tidligere også var involvert i Edvard Beyers kritikkprosjekt, har i vår sammenheng understreket nettopp kretsens betydning. Ikke minst har hun interessert seg for Dagbladet-kretsen og Sars-kretsen, som i 1880-årene var til dels overlappende miljøer.

Det her hendt at jeg selv, når jeg under arbeidet med Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010 har lagt fram kapittelutkast om politiseringen av estetikken under det moderne gjennombrudd, for dramaturgiens skyld har vært fristet til å slå stort opp hvordan etableringen av de liberale avisene Bergens Tidende, Verdens Gang og Dagbladet ved utgangen av 1860-årene forandret de kritikkhistoriske rammebetingelsene fundamentalt. Men Irene Iversen har da vært raskt på banen med å minne meg om at Dagbladet til å begynne med var en liten lutfattig avis med en håndfull medarbeidere. Avisen holdt på å gå konkurs flere ganger, men klarte så vidt å holde det gående, blant annet takket være skribent Margrete Vullum, som ga avisen lån av sine egne penger, penger som hun knapt fikk igjen.

Dette er bare ett eksempel på hvordan én enkelt person kan utgjøre en stor forskjell. Kritikkhistorien kunne ha sett svært annerledes ut dersom skribentens personlige forutsetninger hadde vært annerledes.

Av dette følger det at vi i vår kritikkhistorie har tillatt oss å inndra biografiske faktorer i den historiske framstillingen. Tydeligst viser dette seg i kritikerportrettene. Portrettene må likevel ikke oppfattes som historisk-biografisk nostalgi fra vår side. De viser ganske enkelt at vi anerkjenner en litteratursosiologisk betraktningsmåte som tar høyde for at dynamikken i norsk kritikkhistorie også beror på et sosialt samspill mellom enkeltaktører.
Offentlighetsbegrepet finnes der fortsatt. Men kritikerne som virket i det som utenfra sett, og fra ettertiden sett, ble oppfattet som en borgerlig liberal offentlighet, utviklet sine tanker og tekster i relativt små overskuelige vennekretser, gjerne med en helt konkret fysisk base, som oftest en kafé, en kantine eller en salong.

Det finnes en rekke slike kretser i norsk kritikkhistorie. De mest profilerte i nyere tid er Profil-kretsen og Vagant-kretsen, miljøer som knytter an til spesifikke publikasjoner som har vist seg å bli sentrale premissleverandører i det kritiske ordskiftet. Et hundreår tidligere var det Sars-kretsen som dominerte. Ut fra denne ble Nyt Tidsskrift skapt.

Det vi kaller utdifferensieringen av en egen kvinneoffentlighet, starter nettopp her, med at et fåtall kvinnelige skribenter inviteres inn i liberale kretser av allerede toneangivende mannlige intellektuelle, som bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson og Ernst Sars. Det gjaldt både Mathilde Schjøtt og Amalie Müller (senere Skram). Begge hadde i 1879 skrevet rosende vurderinger av Bjørnsons verk: Amalie Müller i Oplandenes Avis om Kongen, og Mathilde Schjøtt i Nordisk Tidskrift om flere av Bjørnsons siste stykker.

Smiger lønner seg altså. Men det lå mer i disse vurderingene. Kritikkene var innsiktsfulle analyser som gikk tett på verkene. Særlig Mathilde Schjøtt fikk ros for sine særegne evner som kritiker, ikke bare av Bjørnson selv, men også av Ernst Sars som i et brev til John Paulsen skrev om henne at hun hadde «et særdeles godt og fint æsthetisk Skjøn» (sitert etter Lervik 1978: 46). Selv Georg Brandes antydet at Mathilde Schjøtt måtte ha mye av æren for den perspektivrike anmeldelsen av Ibsens Gengangere i Nyt Tidsskrift 1882 som er signert ektemannen (greskfilolog Peter Olrog Schjøtt).

Det å løfte fram Bjørnsons diktning, fungerte som en inngangsbillett til kretsen. Men når kvinnene først var lagt merke til, var det deres estetiske skjønn og analytiske evner som var avgjørende for at de kunne etablere seg som skribenter.

Men det var ikke alt som lot seg gjøre innenfor rammene av kretsen. Amalie Skram ble etter hvert frosset ut av Sars-kretsen på grunn av det noen oppfattet som upassende oppførsel. Mathilde Schjøtt var fortsatt innenfor, men opplevde at den liberale kritikken i flere tilfeller var for streng. Særlig fant hun Dagbladets Irgens Hansen lite konstruktiv i møte med den litterære underskogen. Prøvende kvinnelige forfattere uten formell utdannelse ble rammet ekstra hardt av den skarpe kritikertonen. Det var én av grunnene til at Mathilde Schjøtt valgte å involvere seg i kvinnesaksarbeid og som skribent i tidsskriftet Nylænde, som Gina Krog var primus motor for. Fra 1887 til 1927 var Nylænde et sentralt organ for den såkalte kvinneoffentligheten.

Dette er ett eksempel på hvordan en såkalt deloffentlighet springer ut av en krets. Vi ser også hvor viktig nettverk er for å få innflytelse. En kritiker uten nettverk har ingen myndighet.

Etter hvert formaliseres nettverkene i organisasjonsvesenet, først ved stiftelsen av Den norske forfatterforening i 1893, senere ved stiftelsen av Norsk litteraturkritikerlag i 1946. Men det hele starter som regel med at noen venner går ut på byen og tar seg et glass. Der bestemmer de seg for å organisere seg.
En kritikers innflytelse er en refleks av summen av roller hun har i nettverket. I noen tilfeller har én enkelt person så mange roller at hun eller han utgjør en liten krets i seg selv. To sentrale aktører som er med på å opprette Norsk litteraturkritikerlag, illustrerer dette: Hans Heiberg og Eugenia Kielland. Heiberg var i 1946 både kritiker, forfatter, teatersjef og kulturredaktør tilknyttet VG. Eugenia Kielland var lærer, forfatter, forlagskonsulent og kritiker tilknyttet Morgenposten. Sistnevntes konsulentrolle i Aschehoug innebar at hun var i en posisjon hvor hun også kunne skaffe Litteraturkritikerlaget stipendmidler. Slik brukte hun summen av sine posisjoner til å styrke organisasjonen som helhet.

Makt er altså et gode når den forvaltes med klokskap. Og en god kritiker vet å søke innflytelse. En kritiker uten vilje til makt, er ingen reell kritiker.
Men det er ikke bare gjennom sosiale nettverk man oppnår innflytelse. Norsk litteraturkritikks historie kan også framvise en rekke eksempler på hvordan kritikere forvalter sin myndighet ved å distansere seg fra kretsen og trekke seg tilbake fra kafélivets surr. I essayet «Boken og jeg, jeg og boken. Å pleie sin personlighet» har Nøste Kendzior formulert tilbaketrekningsbehovet slik:

Går det an å sitte der langt oppe i Finnmark og anmelde bøker? spurte en vantro jypling meg på en kafé i Oslo. Hvordan kan jeg begå meg i den litterære institusjonen uten den private omgangen, sladderen, underground-virksomheten og alt det andre udokumenterte litteraturarbeidet som betyr så uendelig mye for den som vil henge med?

Fordi, svarte jeg, jeg da ikke så lett lar meg fortumle av bekjentskapers bekjentskap. Her i reinsdyrskinnene fins det bare boken og jeg, jeg og boken. (Kendzior 1996: 146)

Med dette peker Kendzior på hvor avgjørende personlig integritet er for en kritiker. Hennes myndighet ligger i dette at hun ikke lar seg påvirke av omgivelsene.
I dag hvor web 2.0-revolusjonen har ført til at vi er påkoplet den litterære institusjonen døgnet rundt, uansett hvor vi befinner oss, er det å reise til Finnmark neppe en god nok tilbaketrekningsstrategi.

Kaja Schjerven Mollerin uttalte i et intervju med Klassekampen 23. juli 2012, det året hun ble kåret til «Årets litteraturkritiker», at hun var håpløst dårlig oppdatert på det som foregikk på internett, men at nettopp det å ikke ha internett hjemme, og dermed unngå å delta i ulike sosiale medier, var helt nødvendig for at hun skulle kunne virke som kritiker. Hun opplevde at internett «spiste opp hodet» og gjorde det vanskelig å lese langsomt. Det å skjerme seg fra støy er en forutsetning for å kunne levere god kritikk.

Men som undertittelen i Nøste Kendziors essay antyder, handler ikke tilbaketrekning bare om arbeidsro og integritet. Avsondretheten er også uttrykk for en form for selvopptatthet. En kritiker som er seg bevisst den makten hun har, må nemlig pleie sin egen følsomhet og verdighet: «Jeg befinner meg i alle fall på Parnassos, hvor jeg nyter en viss autoritet, en autoritet jeg ikke akter å diskreditere, en autoritet som forplikter. Derfor må jeg pleie min personlighet» (Kendzior 1996: 138). Forfengelighet og eksponeringsbehov synes å være blant kritikerens regalier.

Slik er det en tilsynelatende motsetning mellom den kritikerautoriteten Nøste Kendzior beskriver og det idealet Tjønneland stiller opp med utgangspunkt i 1700-tallets offentlighetskultur. Mens Tjønneland oppfatter den subjektive dreiningen i kritikken som en trussel mot fellesskapet, er selvopptattheten både et krav og et behov for kritikeren ved millenniumskiftet.

Personlighetepleie høres da mye bedre ut enn narsissisme.

Selvopptatthet var for Kendzior ikke forbundet med autoritetstap. Forfengeligheten var en måte å beskytte kritikerrollen på, for derigjennom også å kunne beskytte litteraturfeltet mot banalisering og vulgarisering. Men ikke mot engasjement. For henne var engasjementet kritikkens basis, enten det slo ut som indignasjon eller begeistring. Dette handlet også om omsorg for leseren; for at folk skal gidde å høre på en kritiker, må hun vise seg verdig oppmerksomheten og framtre som kraftfull nok i seg selv.

Er den moderne kritikerens mandat fundert på en stockmansk forestilling om at sterkest er den som står alene?

Hvis det er slik kritikere i dag oppfatter sin egen rolle, skal vi nok også ha litt medfølelse med den hårsåre ufølsomme kritikertypen som Tjønneland beskrev for oss i fjor. En slik kritiker kan være vanskelig å like. Men tenk da på at han befinner seg i en brytningstid der hans kritikermandat er uklart.

Gjennom hele vår kritikkhistorie har vi sett hvordan litteraturkritikeren stadig må gå opp grensen mellom privat og offentlig på nytt. Dette tærer på nervene.

Litteratur
Beyer, Edvard og Morten Moi (1990): Norsk litteraturkritikks historie 1770–1940. Bind I: 1770–1848. Oslo: Universitetsforlaget.
Furuseth, Sissel m.fl. (2016): Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010. Oslo: Universitetsforlaget.
Kendzior, Nøste (1996): «Boken og jeg, jeg og boken. Å pleie sin personlighet». I: Lund, Cecilie mfl. (red.): Det glatte lag. Tanker om litteraturkritikk. Oslo: Aschehoug, s. 138–146.
Lervik, Åse Hiorth (1978): «Portrett av en forgjenger: Mathilde Schjøtt (1844–1926)». I: Kvinner og bøker. Festskrift til Ellisiv Steen på hennes 70-årsdag 4. februar 1978. Oslo: Gyldendal, s. 43–67.