Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste voksenbok 2013

Kritikerprisen for beste voksenbok 2013 går til Øyvind Rimbereid for Orgelsjøen.

– Rimbereid har utmerket seg med dikt som på samme tid er både høystemte og lekende, historisk rotfestede og fantastisk nyskapende. Med en utpreget formbevissthet og et enormt register fletter han inn verden i diktningen på en måte som gir leseren følelsen av å stå midt i virkeligheten, sa Knut Hoem i pristalen.

Kritikerlaget 05. mars 2014 LitteraturPriser
Copy of img 0316
Øyvind Rimbereid (Foto: Kritikerlaget)

Tale ved Knut Hoem/Silje Bekeng under prisutdelingen på Litteraturhuset i Oslo 6. mars 2014

De nominerte for beste voksenbok er:
• Cecilie Enger for Mors gaver, Gyldendal
• Roy Jacobsen for De usynlige, Cappelen Damm
• Øyvind Rimbereid for Orgelsjøen, Gyldendal
• Dag Solstad for Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, Forlaget Oktober

Det finnes ikke noe instrument mer voldsomt enn orgelet, visstnok ikke noe instrument med større klangvariasjon eller rikere toneomfang. Likevel, eller nettopp derfor, er det sårbart – hver bestanddel må fungere for at det skal kunne spille som det skal.

Det er dette instrumentet som står i sentrum i boka som vinner årets Kritikerpris: Øyvind Rimbereids Orgelsjøen.

Øyvind Rimbereid fikk Kritikerprisen for årets beste voksenbok også i 2004, da for Solaris korrigert. Den gang var det første gang Kritikerprisen gikk til en lyriker siden 1990, og Kritikerlagets taler, Trond Haugen, annonserte prisvinneren «med en kombinasjon av djup skam og ustyrtelig glede», som han sa.

Siden den gang har faktisk ingen andre poeter mottatt prisen. Når prisen nå, ti år etter, igjen går til en diktsamling sier det mye om Øyvind Rimbereids posisjon i norsk litteratur at Kritikerlagets medlemmer nok en gang tildeler ham prisen.

Samtidig er valget av Rimbereid også et tegn på en blomstringstid for poesien som sjanger i Norge. Ikke bare ble forrige Bragepris vunnet av en poet, det var poeter blant tre av fire nominerte. Poesien er altså til stede i norsk offentlighet på en måte vi ikke har sett på lenge. Men hvis vi kan snakke om en ny gullalder for poesien her til lands, så har Øyvind Rimbereid en del av æren for nettopp det. Diktsamlingene han har gitt ut de siste årene, foruten Solaris korrigert også Herbarium og Jimmen, har blitt omtalt (av NRKs Marit Grøtta) som et vannskille i norsk lyrikk. Han har vunnet Brageprisen og blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger, og han må være en av ytterst få norske poeter som er oversatt til bengali!

Rimbereid har utmerket seg med dikt som på samme tid er både høystemte og lekende, historisk rotfestede og fantastisk nyskapende. Med en utpreget formbevissthet og et enormt register fletter han inn verden i diktningen på en måte som gir leseren følelsen av å stå midt i virkeligheten.

Med Orgelsjøen har Rimbereid befestet sin posisjon ikke bare som en av Norges, men som en av Nordens aller viktigste lyrikere. Orgelsjøen er myldrende og sanselig, preget av et påfallende overskudd og mangfold, samtidig som bildene og beskrivelsene trer fram som glassklare, uhyre presist.

I denne samlinga bølger tekstene over sidene i dikt som former en lang, mangslungen bevegelse. Igjen og igjen dukker bølgebevegelsen fram, representert ved telefonkommunikasjon, røntgenstråler, lydvibrasjoner, havstrømmer, global varesirkulasjon, fiskestimer. Rimbereid minner om de usynlige forbindelsene som hekter hver og en av oss inn i historien, og som dessuten stiller oss overfor spørsmål om personlig ansvar i en globalisert verden med store utfordringer foran seg.

Dette som er Rimbereids sjette diktbok, begynte angivelig med at han fikk i oppdrag å skrive dikt til innvielsen av konserthusets nye orgel. Heldigvis satte oppdraget i gang en prosess som har resultert i fjorårets mest lysende poesi. Orgelsjøen slår leseren umiddelbart som et overflødighetshorn av språklig eleganse, av referanser til historie, filosofi, naturvitenskap og nåtidig politisk virkelighet. Som i et 1800-talls kuriositetskammer stilles vi overfor et vell av de besynderligste detaljer fra vår verden, og sammenhengene dem i mellom trer kanskje først fram etter hvert. I Orgelsjøen finner vi en virvel av verdensmaterie: Vi er innom Stalin og Andy Warhol, Henrik Wergeland; Hegel og Händel. Vi er innom papirindustrien i Moss og svartalbatrossens glideflukt over et hav av søppel, oppdagelsen av røntgenbølgene. Og med Rimbereids formsikre poesi sammenføyes disse tilsynelatende så forskjelligartede og uavhengige elementene. Ikke så de oppnår fullstendig, fullendt harmoni eller så vi kan nå enkle konklusjoner – i stedet flerrer de åpent noe i oss som var lukket. Dette er voluminøse og storslagne dikt, som ikke trenger å tonesettes av et faktisk orgel for at man skal kunne kjenne de dype tonene resonnere i mellomgulvet. Rimbereid minner om at dikt er lyd, volum, tilstedeværelse, ja – på sitt beste nettopp noe som resonnerer i mellomgulvet – der følelsene sitter før de forlenges av språket.

Hva er orgelet en metafor for? Kritikerne tolket det både som et bilde på teknologiens virken på sjelslivet og som Hegels idealstat, det perfekte system frembrakt av historiens rasjonalitet (NRK), og som selve verdensmaskinen, det store, økologiske systemet (Bokmagasinet Klassekampen). Lesningene har vært mange og ulike. Det er en av samlingas mange styrker nettopp det at det er nærmest umulig å lukke seg om én lesning av den. Slik er diktene også sannferdige overfor et liv hvor det nettopp ikke finnes noe fullendt, hvor det ikke finnes enkle konklusjoner. Som Rimbereid selv skriver, i samlingas epilog, et dikt tilegnet den nylig avdøde litteraturprofessoren Atle Kittang:

Men selv om sangen også kan forvirre,
har diktet alltid visst dette:
Livet skal aldri gå opp,
og har heller aldri gjort det.

Diktet avsluttes med noe det er vanskelig ikke å tenke på som håpefullt, både for litteraturens plass hos menneskene og for selve livet:

I diktet gjemmes krigene
Fordi der slagene stod,
Gror det nå tett med solsikker,
Engsoleier og skinnende valmuer.

Det er dette diktet alltid har visst.

Samtidig som det er noe definitivt livsbejaende i Rimbereids poesi, ligger ikke mørket langt unna. De skapende og ødeleggende kreftene stilles ikke opp mot hverandre hos Rimbereid; den ene glir over i den andre i den store maskinen. I Orgelsjøen finner vi en tydelig modernitetskritikk, ofte med et økologisk perspektiv, som aldri lyder hul eller lemfeldig. Verdensmaskineriet orgelet står som bilde på er mektig og rikt, samtidig nådeløst og likegyldig.

Men som nevnt ligger det noe lysende og håpefullt i bunn av Rimbereids poesi. Noe stort og pustende som forbinder alle historiens mennesker. Rimbereid minner om at nettopp forgjengeligheten er prisen for å være en del av den store, evige maskinen, for eksempel når han skriver:

Dette
som bare breier seg ut
og som du ikke kan slippe unna
og heller ikke vil slippe unna,
denne bølgen som også skal komme
til andre,
på en varm aprildag, eller komme
en alminnelig kveld i oktober.
Komme også når du ikke finnes lenger.
Og at det er i orden.

Øyvind Rimbereid, vinneren av Kritikerprisen for 2013, skriver dikt som rykker oss nærmere verden. Det trenger vi.

Prisen er et trykk av Marianne Boberg med tittel «Eg hev vore so vide»

comments powered by Disqus