Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2002 til Hilde Hagerup

Hilde Hagerups tekst er troverdig ungdommelig, den har en billedrikdom og en tekstlig fascinasjonskraft som bare tilhører den gode litteraturen, en jeg-forteller som er særpreget og psykologisk mangefasettert.

Kritikerlaget 07. mars 2003 LitteraturPriser
Lovetann

Tale til Hilde Hagerup i anledning utdelingen av Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2002 på Tostrupkjelleren 6. mars 2003
Av Inger Østenstad

Det er slik det skal at Hilde Hagerup ikke er her i dag for å motta godord og kunst. En forfatter med velfortjent suksess bør være bortreist på dagen, i Australia hvor hun sikkert ikke hviler for mye på laurbærne, men skriver på en ny roman til glede for mange. Etter Bølgebiter, som hun fikk debutantprisen for i 1998, Høyt elsket fra 2000, Agatha Christie-biografien i 2001, og nå Løvetannsang, har Hilde Hagerup foruten god tekst og spennende fortellinger med intense konflikter og interessante karakterer, gitt oss nye bemerkelsesverdige ord: Bølgebiter, Løvetannsang.
Assosiasjonene til ordene og klangen i navnene er åpenbart viktig for Hilde Hagerup. Tenk på Gerd – hovedpersonen i Løvetannsang. Gerd. Et navn som et pistolskudd. Søsteren heter Siv, venninnene Maja og Kajsa. Gerd er noe helt for seg selv, skarpere, mer gjennomtrengende, mer uutholdelig. Gerd har en sur tone, forteller hun om seg selv, og denne sure tonen er Løvetannsangs grunntone. Løvetannsang. Det er sangen til en seig, trassig og sterk plante med en rot som er hard som stein, umulig å bli kvitt og ikke særlig verdsatt. Slik er Gerd. Men romanens tittel bringer også tankene hen på sommerens lys hvor løvetannfjon danser skinnende under den seirende sol. Løvetannfjon om sommeren er fint.
Løvetannsangs ene hovedtema er sorg. Gerd sørger over sin far som er død. Det andre hovedtema i Løvetannsang er et som de fleste jenter kjenner til gangs: rivalisering, jenter som stjeler hverandres venninner, kampen om hegemoniet i en jentetrio. Her overskrides grensen mellom kjærlighet og hat før en har forstått hvordan det har skjedd. Det handler om den nye jenta i bygda som ødelegger en etablert, tilsynelatende grunnfestet balanse, slik at vonde ting skjer, som også kan bli til det gode. Det er ingen helter og ingen skurker i Løvetannsang.
Det handler kort og godt om Gerd og Kajsa som har vært venner siden de så dagens lys. De bor på småstedet Storvik, et sommerparadis, men om vinteren et trangt sted hvor alle snakker om alle. Gerd og hennes familie gir mye å snakke om: Faren er død, moren og faren var ikke gift, Gerd og søsteren Siv er ikke døpt, Siv, som var med faren i båten den dagen ulykken skjedde og han druknet, har siden ikke sluttet å synge. Hun synger riktignok med en langt søtere tone enn Gerds sure, og er mildere, mykere og mer feminin, men hun er likefullt ikke normal. Kajsa derimot har mor og far som er gifte og som lever, hun er døpt og savner ingenting. Hennes eneste plett er et stygt herpessår i munnviken. Pletten i Gerd og Kajsas vennskap er maktforholdet mellom dem. Gerds desperate selvhevdelsestrang som Kajsa er eneste mottaker for.
Slik kommer Maja til dekket bord da hun kommer kjørende i farens sølvgrå Mercedes, pen på håret og i tøyet: Spillet er straks i gang. Maja og Kajsa arm i arm mens Gerd utestenges. Gerd og Maja arm i arm mens Kajsa utestenges. Kampen drives til psykiske ytterligheter, men også til fysiske: I en sentral scene tvinger Gerd Kajsa til å spise maur. Livet står på spill i denne kampen.
Hilde Hagerups tekst er troverdig ungdommelig, den har en billedrikdom og en tekstlig fascinasjonskraft som bare tilhører den gode litteraturen, en jeg-forteller som er særpreget og psykologisk mangefasettert. Den gir et enestående jenteportrett i mørke, sterke, farlige, kompromissløse psykologiske sjatteringer. Det er portrettet av Gerds sorg, hennes kamp med seg selv og omgivelsene, hennes dårlige selvbilde og selvhevdelsestrang. Det skildrer et ungt menneske i besværlig bevegelse mot innsikter som bringer henne videre. Romanen og Gerd deler en kompromissløs holdning til erfaringen som noe som er nødvendig.
En straffestil Gerd skal skrive over temaet «Noe jeg angrer på» går som en rød tråd gjennom romanen. Gerds konklusjon etter at hun har tvunget Kajsa til å spise maur, vært stygg i kjeften mot Siv, og prøvd å slå i stykker Maja, er at hun ikke angrer på noe, og romanen står på hennes side i dette. Det er bra å ha den sure tonen, konkluderer Gerd. Her er jentene langt fra søte, manipulerbare dukker som lar seg tilpasse omgivelsenes fiks ferdige form.
Dette dristige jenteportrettet gjør ikke Løvetannsang til en mindre verdig vinner av kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok i 2002.