Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2015

Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok ble delt ut på Litteraturhuset i dag. Les talen og hvem som er vinneren her.

Kritikerlaget 03. mars 2016 PriserNyheterLitteratur
Øyvind torseter collage ny ny

Tale ved Karen Frøsland Nystøyl under utdelingen 3. mars på Litteraturhuset i Oslo

Frykten for det ukjente kan kanskje sies å være en fellesnevner for bøkene som er nominert til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok dette året. Frykt for det du skal gå i møte. Frykt for å miste det du har. For suppesultne hekser og trollmenn. Frykt for trollet – i deg og utenfor. Frykt for hva som vil skje om en åpner seg opp og kommer den andre i møte. Livet – summert opp i frykt, mot og tillit.

Årets jury har lest både vidt og langt og bredt. Norsk barne- og ungdomslitteratur fortoner seg for et førstegangsreisende jurymedlem som et rikt landskap. Kupert, litt lunefullt, fantastisk, vakkert og – best av alt – fullt av små stikkveier ut i det ukjente der en tror en har oversikt og vet hva en leser og hva som kommer – men så gjør en ikke det likevel. Dette landskapet er en skatt for norske barn og ungdommer og deres medlesende voksenpersoner. Blant annet fordi det utfordrer og bekrefter på måter som er gode.

De nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok er:

Stian Hole: Morkels alfabet. Cappelen Damm
Bjørn Ousland: Småbarnssuppe. Cappelen Damm
Øyvind Torseter: Mulegutten. Cappelen Damm
Liv Marit Weberg: Det er heldigvis ingen som trenger meg. Aschehoug

En enstemmig jury er glad for å offentliggjøre at Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok går til Mulegutten av Øyvind Torseter.

Bildeboka eller tegneserien Mulegutten er en moderne versjon av eventyret om «Risen som ikke hadde noe hjerte på seg». Det er blitt sagt at Asbjørnsen og Moes folkeeventyr er noe av det mest forutsigbare en norsk kunstner kan prøve seg på å tolke. Det kan så være – men Torseters tolkning er alt annet enn forutsigbar. Galant hopper forfatteren over innledningen (med de seks brødrene og damene deres som trollet har gjort til stein, den engstelige faren og alt annet som vår helt går og tråkker i der hjemme) og starter historien med et sprang over en kvart side og et «Farvel, Far» fra Mulegutten, seilende gjennom lufta på sin noe negative hest («Dette har jeg fryktelig lite lyst til å være med på, altså.»). Videre bærer det gjennom karrig fjellandskap, dype skoger og inn i trollets mørke hule hvor hjertet skal finnes og prinsessa vinnes.

Mulegutten skiller seg fra det meste Torseter har gjort tidligere. Den episke tråden er sterkt understreket på eventyrets vis, mens de senere bøkene hans har vært løsere i strukturen. Her er også atskillig mer tekst enn Torseter har pleid å ha, og det meste av den er framstilt i snakkebobler, som i tegneserien. Det episke draget i bunnen gir en fast ramme rundt Torseters viltert fabulerende stil. Dermed får en saksofonspillende blekksprut sin helt naturlige plass i dette eventyruniverset.

Torseter frir seg fra eventyrspråket når han lar Mulegutten i nattens mulm og mørke og på livsviktig jakt etter risens hjerte (som visstnok skal ligge i skapet der inne) plutselig si: «Jeg må på do.» Slik gir Torseter seg selv et påskudd til å tegne norsk eventyrverdens aller første utedo over et par-tre sider, og i samme vending, om mulig, øke leserens sympati for historiens lillebror-helt.

Torseter har flere ulike bildespråk. Mulegutten tilhører den skissepregede delen av ham; strekene er noen ganger bare antydende, og han er ikke redd for å la skjøtene og montasjene synes. I Mulegutten fungerer skissepreget utmerket og fortellingen har god balanse mellom innfall og framdrift. En tegneserierute bres gjerne ut over en hel side eller et oppslag, og alt forsvarer sin plass. Detaljrikdommen i interiør og landskap åpner det kjente eventyret opp. Det visuelle bærer historien like mye som det litterære forelegget eller teksten i oppslagene. Og på den måten har Torseter gjort troll til troll igjen.

For vi må ikke glemme trollet. Frykten. Et nesten utflytende utydelig troll. Det skal noe til for å lage et moderne troll. Det er blitt sagt om Torseters troll at det er «en kavalkade av løpsk biologi, udefinert kjøtt og en utstrålende ond vilje som får det til å virke som den naturkraften troll skal være. Trollet er absolutt grusomt, men det er akkurat som om tegningene bevisst svikter når det skal beskrives, slik at trollets fremtoning aldri trer helt frem for leseren».* Og der, i det utflytende og utydelige, ligger fryktens magi. Og trollet blir det fæleste trollet du noensinne har sett.

Mulegutten selv, som vi har møtt i Torseters tidligere utgivelser, er tegnet med enkle og rene blyantstreker. Verden rundt ham er detaljrik og viltvoksende. Det finnes så mye der ute for den som våger å dra. At Mulegutten også er en moderne heltefigur blir tydeligere for hver lesning; her er både samvittighet, tvil og lojalitet i en troverdig eventyrperson.

Som illustratør og forfatter har Øyvind Torseter de senere årene levert den ene fulltrefferen etter den andre. Men det spørs likevel om ikke dette er en av de sterkeste bøkene hans. En samstemmig jury gleder seg over hvordan troll er blitt til troll igjen.

På vegne av juryen, som foruten meg selv har bestått av Geir Vestad og Morten Olsen Haugen, vil jeg gratulere Øyvind Torseter med Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2015! Prisen er et trykk av Tom S. Kosmo med den perfekte tittelen for akkurat denne prisen til akkurat denne boken: White Beast Dream. Gratulerer!

  • http://www.barnebokkritikk.no/det-faeleste-trollet-du-noensinne-har-sett/#.VtWBMcfXWkc