Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2016

Tale ved Morten Olsen Haugen under utdelingen 2. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo:

Et hovedtema i årets nominerte bøker er livets alvor. Den norske barnebokbransjen har stor tillit til at unge lesere kan forholde seg til store spørsmål. Disse bøkenes hovedpersoner er alene med spørsmål som kan gjøre selv voksne personer bleke om nebbet. Vi snakker om lammende sosial angst, en far i krig med både politiet og russisk mafia, og om et samfunn i en borgerkrigslignende tilstand der alt kjent bryter sammen.

Juryen har lest seg gjennom en årgang av bøker hvor noen forfattere har begått sin beste bok, noen har gjort interessante stileksperiment, og noen nye navn har krevd sin plass i semifinaleheatene. Alvor, estetikk og leseglede er noen av mange mulige nøkkelord.

I fjor hadde den samme juryen gleden av å trekke fram fire nominerte hvor ulike bildebøker utgjorde tre av fire. Kanskje var det ytre sett sjangerlikhet, men samtidig var variasjonen mellom de tre minst like påfallende. Blant årets fire nominerte er barneromanene klart i overvekt, med tre av fire bøker. Og den indre variasjonen er like stor i år.

De nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2016 er:
Torun Lian og Øyvind Torseter (ill.): Alice svømmer ikke, Aschehoug

Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen (ill.): Eg er eg er eg er, Samlaget
Arne Svingen: Revolvergutten 2, Gyldendal

Tyra Teodora Tronstad: Mørket kommer innenfra, Aschehoug

Det er en stor glede for meg å betro dere at en enstemmig jury har tildelt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2016 til Tyra T. Tronstad for Mørket kommer innenfra.

Tyra Teodora Tronstad har skrevet seks bøker til nå. Hvis ser på de fire barne- og ungdomsromanene hun har skrevet til nå som en kjerne i forfatterskapet, ser vi et samlende tema: «Ingen slipper unna livet uten å bli merket av det – uten å miste uskylden».

I Hvis det er flere som juger nå (2011) fra er vi vitne til et kammerspill med to venninner og en forstyrret mor. I Hundetanker fra 2012 er verdenen blitt større; det er ei lita grend med flere husstander og skogen rundt dem. I fjorårets bok Mørket kommer innenfra er det et helt samfunn som står på spill. Barnet er både observatør og aktør i det som skjer. Det spesielle med Tronstad er hvordan hun er ubarmhjertig overfor sine hovedpersoner. Alle følelser, intensjoner og selvbedrag skal filleristes.

Jeg-personen Rebekka i Hvis det er flere som juger nå er vitne til et sterkt drama når bestevenninnen Agnes forsøker å meste en psykisk syk mor. Det er sterkt og fælt, men det blir ikke nådeløst før Rebekka får søkelyset vendt mot seg: hvorfor tillater hun seg å gjøre det som er mest bekvemt for seg selv: å spille med i Agnes’ hemmelighold av morens sykdom.

Hundetanker er både en historie om dyr og om bygdedyr. Vera flytter sammen med faren til ei lita, lukket østlandsbygd, hvor faren skal arbeide på et bokmanus om ulven. Typisk nok for ny norsk barnelitteratur er faren mindre sosialt kompetent enn barnet, og det er Vera som først ser at det er en interessekonflikt mellom farens dyrevernengasjement og bygdas hemmelige ulvejaktlag, som ikke er mer hemmelig enn at «alle» vet om det. Tronstad har senere bekreftet at historien henter erfaringer fra hennes egen oppvekst på Koppang. I møte med den lille bygda blir den bråmodne Vera overveldet av et uoverskuelig mønster av voksne med hemmeligheter.

I Mørket kommer innenfra har Tronstad valgt en kjent popkulturell sjanger: postapokalypsen, hvor byen har blitt lovløs. Dette er likevel ikke bare sjangerlitteratur, det er også en påminnelse om at borgerkrig og ødelagte byer er bitter virkelighet i mange land. Max og Linnea forstår ikke umiddelbart at familiene deres står på hver sin side. Linneas mor er sykepleier og spion for de forhatte myndighetene, Max’ brødre er ledere i den militante opprørsbevegelsen. Tronstad velger en moderne helteskildring; hvor de etiske og episke dilemmaene stiller større krav til oss. Ingen er rene, hvite riddere, og selv skurkene har noen gode intensjoner.

I tillegg til sine egne tre romaner har Tronstad også skrevet halvparten av den korte brevromanen Det blir pinlig uansett (2013), hvor hun gir stemme til Susanne som innleder en epostveksling med den ukjente Elias – som Bjørn Sortland fører pennen for. Susanne er reservert, sårbar og redd for at hun ikke er i stand til å kjenne igjen hvordan livet skal være når det er fint.

Jeg liker den livskloke, veslevoksne resignasjonen som Tronstad avslutter sine romaner med:
Vera i Hundetanker vet at ikke alt handler om flaks eller dyktighet. Du trenger noen som gir og hun selv må gi noe for at harmonien skal bestå: «Jeg har en venn. Vi har en judoklubb. De funker på en slags måte. […] Det hender han kaster meg i bakken – særlig hvis jeg gjør meg litt slapp og tenker på noe annet et lite øyeblikk. Da blir han glad. Det er fint når han er glad.» Og sluttordene mellom Max og Linnea: «Stoler du på meg?» «På deg?» svarte hun. «Selvfølgelig stoler jeg ikke på deg.» Og svaret gjorde Max nesten lettet. Det var så klart, det var enkelt. «Og du kan ikke stole på meg heller», fortsatte hun.» Det er en robust mangel på sentimentalitet her, og paradoksalt nok er det nettopp i dette usentimentale at vi finner de sterkeste følelsene. Og kjenner klumpen i halsen.

På vegne av juryen, som foruten meg selv har bestått av Karen Frøsland Nystøyl og Geir Vestad, vil jeg gratulere Tyra Teodora Tronstad med Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2016! Prisen er et trykk av Tom Stian Kosmo. Gratulerer!