Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste oversettelse 2003 til Sverre Dahl

Den nystiftede kritikerprisen for åres beste skjønnlitterære oversettelse, går til Sverre Dahl for hans oversettelse av Johann Wolfgang von Goethes Wilhelm Meisters læreår.

Kritikerlaget 03. mars 2004 PriserLitteratur
Wilhelm meister

Tale ved jurymedlem Mari Lending

I en av de nominerte bøkene til Kritikerprisen for årets beste oversettelse 2003 opptrer den franske setningen «Bonsoir les choses d´ici bas». Forfatteren, som er spansk, fastslår at setningen er uoversettelig: Dét fremkommer også i den norske oversettelsen, som følger originalen ord for ord: Upoetisk inntil det meningsløse lyder den «God aften dere ting her nede». Oppgivelsen av, men særlig anstrengelsen for å omdanne denne franske setningen til god spansk eller i vårt tilfelle til godt norsk, kan stå som en innledende kommentar til denne nye prisen, som har som sitt fremste siktemål å vekke større oppmerksomhet omkring oversettergjerningen, og forhåpentligvis lede til en mer kritisk omgang med de mange tekstene vi alle leser – nettopp i oversettelse.

Oversettelsesarbeid omtales gjerne som det umuliges kunst. Det absolutte skille mellom en originaltekst og dens oversettelser er sjelden så radikalt forstått som i tilfellet Koranen. Men også når det gjelder prosaiske tekster er oversettelsen noe definitivt annet enn utgangspunktet, og noe annet enn en påminnelse om eller substitutt for originalen: En oversettelse er en ny selvstendig språklig begivenhet. Den fortolkningsmessige investeringen som på norsk betones i ordet gjendiktning og som vi normalt forbeholder poesien, foregår i enhver sammenheng der man forsøker å overføre mening, tanke- og skrivestil fra et språk til et annet. I heldige tilfeller innebærer møtet mellom originalens språk og det norske en kritisk utforskning av det norske språkets muligheter. Betydelige oversettelser representerer et fornyende språkarbeid tilsvarende det vi finner i god, nyskrevet litteratur – som kjent kan en virkelig god oversetters produksjon ta form av noe som ligner på et forfatterskap.

I dette perspektivet er oversettelse det muliges og mulighetenes kunst.

I arbeidet med å kåre fjorårets beste norske oversettelse har juryen – som har bestått av Leif Høghaug, Nora Simonhjell og meg selv – tatt utgangspunkt i et snevert, eller innsnevrende kriterium: Vi har forutsatt at originalteksten det oversettes fra skulle holde et høyt litterært og stilistisk nivå. Om dette begrepet om kunstprosa, eller kunstpoesi, har utgrenset en rekke tekster, har det også gitt rom for å vurdere ikke-skjønnlitterær tekst.

Likevel – og nesten beklageligvis – har vi endt med å nominere tre romaner, og tilfeldighetene har villet at samtlige inngår i serier for oversatt litteratur. Det spørs likevel hvor tilfeldig dette er når alt kommer til alt, det er tilfeldig i den forstand at det ikke har styrt vår lesning – likevel kan det kanskje antyde at det er i forbindelse med slike serier at forlagene arbeider seriøst med oversatt litteratur, at det er her titler velges av rent litterære motiv, og at det er her tekster og oversettere føres sammen med velberådd hu. Det er uansett vårt inntrykk at den umiskjennelige eimen fra messe-litteraturen letter i nærheten av disse seriene.

Følgende tre romaner er nominert:

Romanen Osnabrück fra 1999 av den Algeri-fødte, Paris-baserte essayist, dramatiker, litteraturteoretiker og altså også romanforfatter Hélène Cixous. Cixous´ innfløkte, sensualistiske og intellektuelle franske erindringsprosa er etter vår mening på beste måte ivaretatt i Grete Kleppens kraftfulle, presise og malende nynorske versjon.

Den spanske romanen Bartleby & Co utkom i 2001, den er forfattet av Enrique Vila-Matas, er formgitt som 86 noter til en ikke-eksisterende tekst – og er en vittig og vindskjev hyllest til allverdens avbrutte, ufullførte forfatterskap. Romanen danner en litteraturhistorisk bricolage, og mobiliserer et stort sett av eksisterende og mer tvilsomme forfatterskap og tekster; deriblant flere som oversetteren Christian Rugstad har et nært forhold til – som oversetter, jeg tenker særlig på portugiserne Pessoa og Saramago. Sitat- og motiv-rikdommen har ganske sikkert stilt oversetteren overfor mange avveininger – som har funnet sine lykkelige løsninger i et sammensatt og ledig norsk.

Den tredje nominerte romanen er en av verdens mest berømte, en tekst alle kjenner, om ikke annet så av omtale. Johan Wolfgang von Goethes Wilhelm Meisters Lehrjahre, som ble utgitt første gang ved midten av 1790-tallet, har fått æren av å innstifte en genre: bildungsromanen eller dannelsesromanen. Goethes fortelling om den unge Wilhelm Meisters viderverdigheter er en virkelig språklig og stilistisk utfordring ? som er løst med stor sikkerhet i Sverre Dahls nyanserte, versatile norske prosa.

Prisen for beste norske oversettelse 2003 går til Sverre Dahls oversettelse av Goethes Wilhelm Meisters læreår. Juryens begrunnelse er følgende:
Dette er verken tid eller sted for å foreslå klassifikasjonssystemer for oversettelsestyper og – temperamenter. Jeg hopper derfor over systemet og går rett til kategorien i et forsøk på å plassere Sverre Dahls oversettelseskunst. Sverre Dahl er filolog, og hele hans omfattende oversetterverk er preget av en kritisk, tradisjonsbearbeidende praksis som aksentuerer oversettelse som fortolkning, og filologi som en særegen kunnskapsform ? utfoldet gjennom flere tiår i møte med klassisk, romantisk og moderne tyskspråklig prosa. Nå mottar ikke Dahl denne prisen for sitt samlede verk, eller for sitt arbeid med Goethe for øvrig ? det må nevnes at om Goethe i Dahl har funnet en eminent oversetter, har han åpenbart ikke funnet seg noe norsk forlag. Wilhelm Meister er utgitt av Aschehoug, romanen Valgslektskapene fra 1809 ble utgitt hos Bokvennen i 1996, mens erindringsboken Italiensk reise (ferdigstilt i 1829) utkom på Pax i 1999.

I den komplekse Wilhelm Meister forenes likevel mange av de utfordringer Dahls oversettelser har turnert gjennom årene: klassiserende óg romantiske tendenser, samlet i noe som kan kalles moderne – hva gjelder romanens stilistiske skift og genrebrudd, og dens struktur, ellers tilsynelatende mangel på det samme. Sånn sett vil kanskje Goethes og Dahls nye lesere få seg en liten overraskelse under lesningen av denne av litteraturhistorien monumentaliserte teksten. Ryktet om Wilhelm Meister forteller om en solid bauta, mens romanen ved selvsyn er fragmentert og oppløsende – hvilket ikke minst bidrar til å høyne den språklige vanskelighetsgraden.

Nok en tilfeldighet har gjort sitt til at det var en definitiv klassiker som utmerket seg blant fjorårets oversettelser. Juryen er av den oppfatning at det likevel gir god mening at en ny oversetterpris tildeles en norsk versjon av en kanonisert klassiker. Møtet mellom Sverre Dahls moderne norske prosa og Goethes 1700-talls språk og tenkning har bidratt til å gi det norske språket et nytt erfaringsrom. Slik oversettes tradisjon til samtid. Med dette arbeidet av Sverre Dahl er det norske språket blitt noe rikere.

Gratulerer!

comments powered by Disqus