Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste oversettelse 2016

Kritikerprisen for beste oversettelse ble delt ut på Litteraturhuset i dag. Les talen og hvem som er vinneren her.

Kritikerlaget 02. mars 2017 LitteraturNyheterPriser
Taeb549c
Foto: Trond Solberg

Tale ved Audun Lindholm under utdelingen 2. mars 2017 på Litteraturhuset i Oslo:

«Att öppna en tjock bok och sänka sig ner i den! Djungel på ena sidan, en strid ström på den andra. Ingen kan nå en på den smala klipphyllan mellan Punkt och Stor bokstav. Han kan som en gråsugga kila in mellan pappret och ordet, ligga stilla, ibland kika fram. Han kan kittla orden i deras ryggar så att de skrattar hörbart endast för honom. Han kan gå omkring i ordets skog där ljuset spelar så vackert och bakom varje krök i texten se något nytt: ord som valvbågar, som trädkronor, som kroppar och eldslågor.»

Disse setningene er skrevet av Göran Tunström, og står å lese i romanen Juloriatoriet (1983). Noen bøker er virkelig slik Tunström beskriver her, og da helt uavhengig av tykkelsen: De lar oss oppslukes av en verden annerledes enn den vi er omgitt av, samtidig som de gjør at vi blir mer til stede også i våre egne omgivelser.

For at dette skal kunne skje, må språket være mulig å fortape seg i – og vi må kunne kjenne på styrken og klarheten i ordene som er brukt. Slike bøker åpner en verden for oss, og henleder i samme bevegelse oppmerksomheten til hvordan de er skrevet.

Noen ganger når man leser oversettelser merker man at noe er ørlite galt. Ordene klarer ikke helt å skape det nærværet Tunströms leseopplevelse er avhengig av. Men heldigvis utkommer hvert år flere skjønnlitterære oversettelser til norsk som lever opp til beskrivelsen i dette partiet av Juloriatoriet. Fra 2016 har vi – en jury bestående av Carina Elisabeth Beddari, Janneken Øverland og meg selv – nominert fire av disse til Kritikerprisen. De er:

Begge deler av Ali Smith, oversatt fra engelsk av Merete Alfsen (Forlaget Oktober)
Nær livets ville hjerte av Clarice Lispector, oversatt fra portugisisk av Anne Elligers (Bokvennen)

Ete, pule, drite, føde, drepe, blø av Hiromi Itō, gjendiktet fra japansk av Ika Kaminka (H//O//F)
Historia om det tapte barnet av Elena Ferrante, oversatt fra italiensk av Kristin Sørsdal (Samlaget)

Forfatteren bak årets prisvinner har beskrevet skriveprosessen ved å si at den begynner med minnesfragmenter som slumrer i bevisstheten og søker en form. Disse fragmentene kan være visuelle, eller det kan dreie seg om stemninger og situasjoner – men det må språk til for å sette dem sammen. I et intervju i The Paris Review sier hun at hennes litterære ideal er å fange en erfaring uten å temme den, uten å gjøre den til et stivnet bilde, en klisjé. Det gjelder å finne det rette ordet, den forløsende rytmen, den passende tonen: «Litterær sannhet er fullt og helt et spørsmål om ordvalg og er direkte proporsjonal med energien man klarer å få inn i setningene.»

For å lykkes med å frembringe denne typen «litterær sannhet» kan forfatteren ha jobbet i årevis – og så, når teksten skal gjenskapes på et annet språk, må ordvalgene gjøres på ny! Tonen må finnes, og en setningsmelodi skapes, ofte på et språk som er radikalt annerledes enn opphavsspråket.

Leser man årets vinner, oppslukes man umiddelbart av de mange beretningene som bukter seg inn og ut av familier, par, vennskap og ikke minst viktige kapitler i den nære europeiske historien – som studentopprøret og kvinnekampen.

Samtidig merker man seg at oversetteren har sørget for at forfatterens vide språklige register, fra det napolitansk-aggressive via det ungdommelig-romantiske og politisk-intrigerende til det seksuelt betroende og modent reflekterende, er blitt overført til et presist, uanstrengt og vitalt nynorsk. Verket omtaler ofte ulike dialekter og sosiolekter, uten å bruke disse; likevel gir det sterke inntrykk av hva språket betyr i romanpersonenes liv:

«Ho hadde blåmerke i ansiktet, fekk ein plaga grimase og la til på svært vulgær dialekt: Viss ein mann vil ha fitte og han vil ha det så mykje at han ikkje eingong klarer å seie eg vil ha det, og om det så er kokheit olje du kommanderer han til å stikke pikken i, så stikk han den inn. Så tok ho seg til hovudet og rista det mellom hendene som om det var eit beger med terningar, og eg skjønte at også ho skjemdest. Ho likte ikkje måten ho var nøydd til å oppføre seg mot Gennaro på, ho likte ikkje korleis ho hadde skjelt ut Alfonso, og korleis ho hadde kasta ut broren. Ho likte heller ikkje eit einaste av dei orda ho nettopp hadde spydd ut.»

Hvorvidt oversetteren likte å oversette dette partiet – eller å høre det lest høyt nå – vet jeg ikke. Men Kritikerprisen for beste oversettelse 2016 går altså til Kristin Sørsdal, Elena Ferrantes norske oversetter.

De fire romanene i Napoli-kvartetten har gjort pseudonymet Elena Ferrante til en av samtidens mest leste forfattere. Internasjonalt sammenlignes hun ofte med Karl Ove Knausgård, og da er det gledelig at vi også på norsk har fått en Ferrante-oversettelse som gir oss grunn til å forstå hvorfor de så ofte omtales sammen, i sine likheter og ulikheter – og da ikke bare på grunn av romanenes omfang.

Historia om det tapte barnet avslutter kvartetten om livene til Elena og Lila. Som i de tre første bindene er handlingen rik, persongalleriet stort og sceneskiftene mange. Romanen – for kvartetten er i virkeligheten én roman, og derfor får Sørsdal prisen for oversettelsen av alle fire bøker – er ført i pennen av en selvgranskende forteller, som forsøker å forstå sitt eget og venninnens liv gjennom å skrive. I det ytre kan romanen ligne en dannelsesroman, men den er ikke skrevet fra den tradisjonelle dannelsesromanens avklarte, tilbakeskuende synspunkt. Snarere vakler den mellom ulike holdninger til det å fortelle. Verket endrer underveis karakter flere ganger, ikke minst beveger det seg fra en kontrollert fortellemåte til noe råere, mer uformidlet, ubehandlet. Og nettopp dette uavklarte, at bøkene hele tiden er på leting etter nye erkjennelser om romanpersonenes livsløp, har nok bidratt avgjørende til at Ferrantes kvartett er blitt så besettende lesning for så mange. For å si det med Tunström igjen:

«Där finns mycket han inte förstår och det gläder honom allra mest, därför att det då finns en värld framför honom som han måste nå. Det obegripliga är det besta, eller som han en dag skulle skriva: ‹Jag vet inte, därför måste jag vidare.›»

Prisen består av et trykk av Tom Stian Kosmo. På vegne av juryen som: Gratulerer, Kristin Sørsdal!

comments powered by Disqus