Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste oversettelse 2017

Kritikerprisen for beste oversettelse ble delt ut på Litteraturhuset i dag. Se hvem som er vinneren, og les talen her.

Kritikerlaget 01. mars 2018 PriserNyheterLitteratur
Oystein vidnes c simone stibbe
Foto: Simone Stibbe

Tale ved Carina Elisabeth Beddari under utdelingen 1. mars 2018 på Litteraturhuset i Oslo

«Ethvert språk er en del av språket, som er større enn et hvilket som helst språk. Hvert enkelt litterært verk er en del av litteraturen, som er større enn hvert enkelt språks litteratur. Det ligger i litteraturens natur, slik vi nå forstår den – forstår den rett, tror jeg – å forflytte seg, av forskjellige og nødvendigvis urene grunner. Oversettelser utgjør sirkulasjonssystemet for all verdens litteratur. Litterær oversettelse er først og fremst, tror jeg, en etisk oppgave, en oppgave som speiler og mangedobler litteraturens egen rolle, som består i å styrke vår innlevelse; å utdanne hjerte og sinn; å føre til selvfordypelse; å bestyrke og befeste (med alt det fører med seg) bevisstheten om at andre mennesker, mennesker som er forskjellige fra oss, virkelig finnes.»

Susan Sontag vektlegger i dette sitatet, som er hentet fra et foredrag om oversettelse fra 2002, at litteraturen er betydningsfull fordi den former mennesker, fordi den åpner oss mot andre, fordi den lar oss forstå oss selv og andre. Hun peker på at oversettelser i så måte er altavgjørende for både vår menneskelighet og den litterære kulturen – et poeng som ikke alltid kommer like klart fram i den norske litterære offentligheten. At også norske forfatteres litteratur står i gjeld til oversettelser, er blitt en selvfølgelighet.

Derfor kan vi, i en anledning som denne, si oss glade og faktisk stolte for at Kritikerprisen for beste oversettelse finnes – denne prisen skal være et bidrag til å synliggjøre sirkulasjonssystemet som Sontag snakker om.

Juryen har, i år som i fjor, bestått av Audun Lindholm, Janneken Øverland og meg selv. Vi har som vanlig latt oss imponere av omfanget av bøker som oversettes til norsk – i 2017 leste vi blant annet oversettelser fra serbisk og ukranisk, språk som sjelden overføres til norsk. De fire vi i år har endt opp med å nominere, har ikke strakt seg så langt i geografien, men desto lengre bakover i historien. De nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse 2017, er følgende:

Merete Alfsen: Mrs. Dalloway av Virginia Woolf, Pax Forlag
Erik Ringen: Inferno. Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, Bokvennen Forlag
Øystein Vidnes: Tre kvinner av Robert Musil, Skald
Margunn Vikingstad: Madame Bovary. Frå livet i provinsen av Gustave Flaubert, Skald

Oversetterne vi har nominert, har gitt seg i kast med forfattere som ikke trenger noen videre introduksjon. Her er det snakk om verdenslitteratur i ordets aller vektigste betydning, fire verk nappet rett ut av den vestlige kanon. Samtlige av de nominerte er dessuten nyoversettelser; diktverk, romaner og noveller vi også tidligere har kunnet tilegne oss på norsk.

Hvorfor trenger vi nye versjoner av klassikerne? Et av litteraturens mysterier er at originalteksten holder, mens oversettelser fort kan bli daterte. At enhver tid krever sitt eget språk og sin tone, er det vanlige svaret på hvorfor vi trenger nyoversettelser – fortiden må stadig formes på nytt. Et annet svar ligger i den kjente påstanden om at hver oversettelse også er en tolkning. Hvem spør seg hvorfor vi trenger enda en innspilling av Mozarts Requiem eller Beethovens tredje symfoni? Og hvor søvndyssende hadde ikke scenekunsten vært, om vi hver gang vi skulle se et stykke av Goethe eller Shakespare, var tvunget til å se de originale oppsetningene?

En nyoversettelse skal ikke nødvendigvis være en erstatning, men et tillegg, et nytt perspektiv på en tekst som har overlevd gjennom årtier eller århundrer. For eksempel vil Erik Ringens blankvers på bokmål ikke komme til å erstatte den Dante vi kjenner fra Sigmund Skards eller Magnus Ullelands versemål.

Og likevel – dersom jeg skulle geleide en ny leser av Robert Musils noveller til en norsk oversettelse, ville valget utvilsomt falt på årets prisvinner. Det er en glede å annonsere at Øystein Vidnes i år tildeles Kritikerprisen for beste oversettelse for sitt arbeid med Robert Musils Tre kvinner. Jeg må her med det samme nevne at Audun Lindholm erklærte seg inhabil etter nominasjonsprosessen, og at årets prisvinner derfor er utpekt av meg og Janneken Øverland.

De tre novellene i Tre kvinner (1924) dreier seg alle om selvforståelse og kjærlighetsforhold; samtlige handler om menn som på uforutsett vis får livet omveltet av en uforglemmelig kvinne fra et annet samfunnslag. Det kan lyde lettsindig, men det er ikke først og fremst lettsinn som preger disse novellene; Musil gir oss små studier i splittede sinn. Samtidig trer hele verdener fram omkring hovedpersonene; verdener som det må ha krevd kolossale krefter å gjenskape i en oversettelse. Fjerne fjellandsbyer, middelalderske borger og den tyske storbyens «grove menneskegrus» stiger opp med samme selvfølgelighet i Vidnes’ tekst. Fortelling og kulisse blir ett i partier som det jeg nå skal sitere, hentet fra den friske novellen «Grigia»:

Så sat ho der, i det fiolettbrune skjørtet sitt og det spraglete skautet, i utkanten av enga si, med spissane på treskoa krumma opp i lufta, hendene falda over det fargerike forkleet, og såg så naturleg og søt ut som ein slank liten giftsopp, medan ho no og då ropte instruksane sine til kua som beita lenger nede. Eigentleg bestod desse berre av fire ord: «Gå uppom!» og «Gå ogofor!». Det syntest å bety noko slikt som «kom hit» og «kom opp», når kua gjekk for langt vekk. Men om denne dressuren feila, kom det eit heftig forarga: «Hei din låke jækel, gå uppom!» (…) Han kunne ikkje nekte for at hjartet hans slo livlegare når han nærma seg henne som sat slik i det fjerne; sånn slår det når ein plutseleg merkar dufta av bartre eller den krydra lufta som stig opp frå ein skogbunn der det veks mykje sopp.

På norsk blir tysk litteratur gjerne assosiert med riksmål. Særlig de store, tyske modernistene har oftest blitt gjengitt i en mildt konservativ språkdrakt. Å lese for eksempel Thomas Mann på radikalt bokmål, eller for den saks skyld nynorsk, har nærmest vært utenkelig. Det samme kunne ha blitt sagt om Robert Musil. Inntil nå. Øystein Vidnes viser, med sin like deler frodige og forstandige nynorske oversettelse av Tre kvinner, at tysk modernisme på nynorsk ikke bare er fullt mulig, men også kan være ytterst kledelig. Selvfølgelig kan det det!

At villskapen og inderligheten i Musils tre noveller kommer så godt og lett fram i Vidnes’ oversettelse, skyldes imidlertid ikke at nynorsk er et kraftigere, mer poetisk eller mer jordbundet språk enn bokmål. Den slags klisjeer kan vi ikke bekjenne oss til. Man finner saftige, slående formuleringer på hver eneste side i Vidnes oversettelse av Tre kvinner, men ingen av dem skal tilskrives nynorskens rikdommer – de stammer ene og alene fra oversetterens språkfølelse.

Prisen er et trykk fra Henrik Gullvågs Ibsen-serie. Øystein Vidnes – gratulerer!