Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste voksenbok 2017

Kritikerprisen for beste voksenbok 2017 ble i dag delt ut på Litteraturhuset. Se hvem som er vinneren og les talen her.

Kritikerlaget 01. mars 2018 PriserNyheterLitteratur
Loveidcecilienystorsentrert helge skodvin
Foto: Helge Skodvin / Kolon forlag

Tale ved Janneken Øverland under utdelingen 1. mars 2018.

De fire nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok 2017 er, i alfabetisk rekkefølge:

Jan Kjærstad: Berge, roman, Aschehoug
Cecilie Løveid: Vandreutstillinger, dikt, Kolon forlag
Olaug Nilssen: Tung tids tale, roman, Samlaget
Carl Frode Tiller: Begynnelser, roman, Aschehoug

Medlemmene i Kritikerlaget har, fra denne fine listen, valgt den boka som sjangermessig skiller seg fra de øvrige, og prisen for 2017 går til Cecilie Løveid for diktsamlingen Vandreutstillinger.

Kritikerprisen for beste voksenbok har eksistert siden 1950. I de første femti årene gikk 12 av prisene til en lyriker. For fjerde gang i dette århundret går kritikerprisen i dag til en lyriker. Øyvind Rimbereid har fått den to ganger, Inger Elisabeth Hansen en. Den som er god i hoderegning, ser øyeblikkelig at dette, i alle de 67 årene, blir sånn ca. hvert fjerde år.

Men litteraturhistorisk er det interessant å registrere at på 60-tallet gikk seks av ti priser til lyrikk, på 80-tallet ingen, på 90-tall og 00-tall bare en i hvert tiår. I dette tiåret, har vi med prisen til Cecilie Løveid, allerede tre lyrikkpriser.

Hvis vi da kan snakke om en ny, lyrisk blomstringstid, kan det ikke være tvil om at Cecilie Løveid er dens frontfigur, med seks samlinger etter 2000, tre etter 2010 og priser i fleng, senest Brage-prisen i fjor for Vandreutstillinger.

Verken litterært eller poetisk er hun noen novise. Men først med Spilt, på Kolon i 2001, sto det «dikt» i tittelen. Da hadde hun i tre tiår vært en undercover-poetesse, eller poeta, som det latinske, og italienske, kjønnsnøytrale ordet for dikter er.

Fra debuten i 1972 kamuflerte hun overveiende poetiske tekster som romaner eller «tekster».

I gjennombruddsboka Sug finnes for eksempel det ikoniske «Rug», der dikteren Sigbjørn Obstfelder mildest talt svever over teksten, og over det kvinnelige jeg-et, forkledd som en rugåker. Det er kildrende morsomt i dag å se for seg at han kanskje allerede da var underveis til det lekne lang-diktet i Vandreutstillinger. I 2017-samlingen får han en kort, men lydmalende og poetisk biografi og en seks-delt (tegne)serie i ord, der natten bukter seg, og rugen ennå skjelver.

I dag er dette altså et stort og rikt verk, som med skuespillene, barnebøkene og noen samleutgivelser består av et førtitalls titler.

Det som preger forfatterskapet, og også prisvinnerboka, er noe genuint «løveidsk», som ikke er så lett å sette ord på, men likevel er gjenkjennelig: Et mangfold som kanskje kan sirkles inn i en lang ordliste, med ord som originalitet, mot, nysgjerrighet, kunnskapsformidling, lekenhet, spontanitet, direkthet og boblende ordglede.

Nysgjerrigheten handler om både personer og ting. Hos denne forfatteren vandrer historiske og samtidige skikkelser av forskjelligste slag inn og ut av tekstene. De bringer med seg utallige rekvisitter og de underligste saksområder. De bringer med seg stemninger og sentimenter av vidt varierende slag. Leseren kastes fra det tragisk alvorlige til det lykkelig flirende, fra det dødsdømte til det livsbejaende, fra tekst til tekst.

I Vandreutstillinger henter hun inn 1970-tallsterroristene fra Baader-Meinhof-gruppen. Indirekte, slik hun ofte gjør, som motiv fra bilder, eller fotografier. Her er det via tyske Gerhard Richters foto-malerier. I disse ekfrasene – dikt som beskriver kunstverk – lukker hun opp for de dobbeltinntrykkene, av fascinasjon og ambivalens som bildene skaper. Hun spør hvorfor noen hendelser, også de dødelig brutale, aldri gir oss fred, hvorfor de, med hennes skarpe, svart-hvite, ambivalente ordbilde «(…) glefser som svaner».

Balansekunsten beherskes perfekt i det dypt rørende og rasende diktet «Straff. En fantasi», om 22. juli-terroristen.

Om Peggy Guggenheim i «Flyttegondol» er tonen munter, men samtidig kunsthistorisk klokt formidlende og med blikk for det folkelige: I Venezia tar Peggy «(…) brystene sine ut av Max Ernsts hender», mens den gamle gondolieren hennes, når Peggy er død, legger til ved galleritrappen og «For første gang stiger (han) i land for å se selv.»

Det spørres mye i Cecilie Løveids tekster. Noen ganger, men ikke alltid, svares det. Ofte blir det mystiske værende igjen i leseren, som noe stimulerende, som en utfordring:

«Hva het hun, Sigbjørn? Damen din.» «Var hun blond og hadde en liten rød kjole som gikk av og på?»

«Gråter bilder?» «Pipler det blod?» «Kan bilder vekke døde til live?» «Det evig mystiske med kunsten, at det er et arbeid å komme inn.»

Vandreutstillinger står fram som en suveren behandling av det historiske og det samtidige i diktform, og viser en dikter som i lek og alvor finner ord for det vanskelig sagte.

Det er en glede og en ære å få lov til å gi Cecilie Løveid årets pris, som er et trykk i Håkon Gullvågs Ibsen-serie.