Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Debattmøte under festspillene i Bergen

21. mai holdt kritikerlaget sitt debattmøte under Festspillene i Bergen. Seminaret hadde tittelen «Arven etter Arne Nordheim», og i panelet styrt av kritiker Astrid Kvalbein, satt festspilldirektør Per Boye Hansen, dirigent Halldis Rønning og tidligere festivaldirektør for Ultima, Geir Johnson. I denne rapporten har vi forsøkt å samle noen av de sentrale synspunktene som kom frem.

Kritikerlaget 09. juni 2011 MusikkDebattReferater
Nordheimdebatt

Av Ida Habbestad

For å markere Arne Nordheims bortgang i 2010, og for å feire virtuosen Ole Bull, har Festspillene i Bergen dette året to konsertserier viet til det nye og det norske. På bakgrunn av de to seriene spurte Norsk kritikerlag: Hvordan ser det norske samtidsmusikklandskapet ut i dag? Finnes det fellesnevnere vi kan definere som arven etter Arne Nordheim? Hvilket ansvar har institusjonene for å ivareta musikken, og hvilket ansvar har komponistene for musikkens evne til å engasjere?

– Selv om det handler om en enkelt mann, er «Arven etter Arne Nordheim» en stor overskrift, sa ordstyrer Astrid Kvalbein innledningsvis. Som utgangspunkt for debatten ba hun paneldeltakerne fortelle hva de tror man kan gjøre for å ta vare på Nordheims kulturelle holdepunkter.

– Tradisjon og fornyelse er to begreper som stadig har dukket opp ved programmeringen av årets festival, sa festspilldirektør Per Boye Hansen i sin innledning. – Jeg er opptatt av å vise at dette er to sider av samme sak. Slik sett kan jeg ikke tenkte meg et bedre utgangspunkt for diskusjonen enn Arne Nordheims verk og liv. Norheim var revolusjonær og nyskapende, han var provokatør og offentlig utskjelt. Samtidlig finner man knapt noen kunstner som har sine røtter så dypt i tradisjonen som Nordheim. Nordheim var tradisjonalist på sin hals, og alt han gjorde sprang ut av dette, sa Boye Hansen.

Boye Hansen ba publikum om å huske at den nye musikken hadde en annen posisjon da Nordheim slo gjennom på 50-tallet, enn hva den har i dag.

– Da Nordheim presenterte sine første verk ble de møtt med avvisning. Denne avvisningen eksisterer ikke i dag. I dag vet ikke komponistene hvordan de skal provosere, for offentligheten er rausere – eller kanskje likegyldig? Man kan spørre seg hvorfor det er blitt sånn.

I dagens samfunn er viljen til nyskaping til stede, sa Boye Hansen. Det offentlige bevilger, redaktører etterlyser det nye, og komponistene skriver – men folk lar seg ikke engasjere. Til tross for skaperviljen, står samtidsmusikken svakt, konstaterte han.

– Er det da komponistenes evner det er noe galt med, eller er det publikums manglende ståsted? De få gangene vi presenterer nytt, er det gjerne i form av bestillingsverk, som man kan få oppmerksomhet rundt. Men hadde vi tatt arven etter Nordheim alvorlig, så hadde vi spilt musikken hans. Det gjør vi ikke. Vi presenterer det nyeste, men glemmer vår nære fortid. Derfor tror jeg den viktigste oppgaven for Festspillene i Bergen ikke ligger i å bestille nytt, men i å peke på de viktigste impulsene i vår nære samtid og fortid. Jeg tror det er viktigere å fremføre et verk for andre gang enn for første gang.

Viktig formidling

Dirigent Halldis Rønning brukte sitt innlegg til å snakke om utøvernes sentrale rolle for ivaretakelsen av ny musikk.

– Samtidsmusikken er ofte krevende, og medfører gjerne mer arbeid før musikerne kommer til det punktet at man kan formidle musikken. Jeg mener det er helt avgjørende for mottakelsen av denne musikken at formidlingen er god. Og jeg tror at når god musikk blir virkelig godt fremført, vil også publikums opplevelse være god, selv om musikken er kompleks. Nettopp derfor er det viktig å finne frem til den beste musikken, og legge enda mer energi i fremførelsene. Jeg tror vi som er utøvere kan tillate oss å være kritiske, og lete etter den beste musikken. Det arbeidet kan skje i workshopene. Et annet viktig parameter er programplanleggingen. Jeg tror det er viktig at konserter med ny musikk ikke er for lange. Helst ser jeg at man kombinerer ny og gammel musikk, det kan sette begge deler i nytt lys, sa hun.

Geir Johnson, tidligere direktør for samtidsmusikkfestivalen Ultima, begynte sitt innlegg med å stille spørsmål ved om det i det hele tatt finnes noen arv etter Nordheim.

– Nordheim gjorde ingenting aktivt for å skape noen arv. Han hadde så vidt jeg kjenner til bare en elev, og var ikke opptatt av at hans musikk skulle passe inn i tidens retorikk eller politikk. Først og fremst var han opptatt av den store europeiske tradisjonen, også hva gjelder poesi, litteratur og tenkning. Han ønsket å skape sin egen syntese av dette, og det dette som gjør ham spesiell, sa Johnson.

Johnson sa videre at han mener Boye Hansens fremstilling av 50-tallet er noe upresis.

– Det fantes jo ikke noen bedre dokumentasjon av norsk musikk i orkestrene enn på 50-tallet. Man hadde fire norske dirigenter som jevnlig dirigerte norsk musikk, og Norge arrangerte verdensmusikkdagene i 1953. Nordheim kom ikke inn i en situasjon hvor ny musikk var utestengt. Hans premiere på Canzona i 61 var tvert imot en suksess, et stort gjennombrudd for en mann som da var 30 år. Det var i de kulturpolitiske debattene, og i fightene mot populærkulturen i NRK, at begrepet om Nordheim som den kontroversielle komponisten ble skapt. Men han var kompromissløs på sine kunstneriske valg, og mange av hans senere verk fikk hard medfart. Uansett hadde ikke Nordheim selv noe forhold til at han skulle være noen guru for noen. Derfor må det ha opplevdes veldig urettferdig da han ble utsatt for knallhard kritikk av unge komponister i et radioprogram på 90-tallet.

Ny grobunn?

Etter innleggene stilte ordstyrer spørsmål om det er grobunn for en ny Nordheim i dag. Johnson svarte at han tror dette er vanskelig, fordi Nordheim hadde et sterkt støtteapparat i NRK og i Festspillene.

– Alliansen mellom NRK og norske komponister har vært brutt de siste 15 årene. Men det den nye generasjonen har, som Nordheim ikke hadde, er et arsenal av dyktige musikere som kan og vil gjøre ny musikk. Jeg synes det er synd du forkynner et bekvemmelighetsevangelium om at dette ikke er noe du vil ta tak i, sa han til Boye Hansen.

Boye Hansen svarte.

– Jeg mener vi benytter oss av disse utøverne. Og at det blir bestilt mange verk i Norge i dag. Vi har også bestilt nye verk, av Bent Sørensen, Magnus Lindberg, Lasse Thoresen, og et par unge komponister. Men vi har et problem med å få oppmerksomhet rundt dette. Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre for å skape et mer aktiv forhold til moderne musikk, er å spille den musikken som utgjør tråden mellom tradisjonen og vår egen samtid.

– Du mener den nye musikken blir fortiet, spurte Kvalbein.

– Jeg mener den blir veldig akseptert, men ikke likt, svarte Boye Hansen.

Lite nytt i orkestrene

Johnson svarte at han tror gjentakelsen ikke er til hinder for nyskaping, men at man trenger begge deler.

– Det er faktisk ikke så mange steder som gjør noe for det nye. De norske orkestrene spiller 4% ny, norsk musikk. Det er et problem som kommer i tillegg til at de spiller lite europeisk musikk. Det gjør oss provinsielle, sa han.

Rønning pekte på at dirigentene kan ha en viktig rolle i forhold til dette.

– De internasjonale dirigentene har gjerne sine preferanser på hvilken musikk som skal gjøres, og orkestrene har gjerne kontakt med utøveragenturer med preferanser til utøvere og repertoar. Men de norske dirigentene kan påvirke orkestrenes programvalg.

Hun viste til at situasjonen uansett er såpass låst at det bør gjøres noe drastisk med den.

– Om man ikke kommer videre fra statistikken som sier at bare 4% er norsk, bør orkestrenes programvalg opp til regjeringsnivå, sa hun.

Urolig for resignasjon

Det ble åpnet for spørsmål fra salen, og kritiker Torkil Baden kom med en første refleksjon.

– For det første er det viktig at vi ikke skriver musikkhistorien som et «før og etter Arne Nordheim», påpekte han, og viste til at det finnes en rekke andre radikale komponister på Nordheims tid. I tillegg gav han uttrykk for uro over Boye Hansens holdning til nyskaping versus gjentakelser.

– Jeg er litt uroet av Pers svekkelse av festspillenes rolle som verksted og spydspiss. Om ikke festspillene tar dette ansvaret, hvem skal gjøre det da? Til forskjell fra mange mindre festivaler, har jo nettopp festspillene i stor grad alles øyne vent mot seg. De har ressurser til å gi nyskapningen en spesiell oppmerksomhet. Jeg håper at en slik resignasjon ikke tar siste ordet i denne debatten, sa han.

Boye Hansen svarte at han kanskje er noe misforstått i sin innledning.

– Jeg mener at verkstedsarbeidet må skje i miljøer der det eksperimenteres, i nisjefestivalene. Festspillene skal være spydspissen, som skiller det viktige fra det uviktige. Vi bestiller som sagt nye verk, poenget er at om vi bare gjorde dette, ville vi mistet posisjonen vår som fyrtårn.

Nordheims enke, Rannveig Getz påpekte at orkestrene ofte ikke fremførte Nordheims komposisjoner så godt som ønskelig ved første gangs gjennomspilling, på grunn av den korte prøvetiden.

– Også derfor er det nødvendig at musikk spilles på nytt, og folk vil heller ikke få muligheten til virkelig å like det før de kjenner verket, sa hun.

Nyskaping som mantra

Boye Hansen og Johnson uttrykte videre en felles skuffelse til at kritikerne ikke følger opp om nyskapingene når de først skjer.

– Jeg opplever at ropet om nyskaping er et slags mantra i vår tid, men når nyskapingen faktisk gjøres er det få som bryr seg, sa Boye Hansen, og spurte:

– Hvorfor hører vi ikke på Arne Nordheim sin musikk? For 20-30 år siden fantes en kanon som publikum forhold seg aktivt til. I dag smuldrer denne kanonen. Før skulle man ha sett sin Hamlet og hørt sin Beethoven, i dag er stykkene forbruksvarer som hvilke som helst annet stykke. Derfor blir det viktig for festspillene å spille alle Beethovens verk for cello, for eksempel, for det gjøres ikke ellers.

Rønning påpekte at dette handler mye om det arbeidet som gjøres mot barn og unge.

– Jeg vil gjerne slå et slag for framtidens publikum, sa hun, og la til at organisasjonsstrukturene kan ha en del av skylden for utviklingen.

– Jeg tror også på en annen orkestermodell enn den vi har i dag. Vi har unødvendig mange symfoniorkestre hvor folk er tilsatt i 100% stilling for å spille symfonisk musikk. I flere av orkestrene kunne man delt stillingene, for eksempel med 60% orkesterspill, en del kammermusikk , og en resterende del formidling, med ansvar for barn og unge spesielt. Kanskje kunne festspillene løse noe gjennom å utvide tilbudet til de aller minste, spurte hun.

Festspilldirektøren svarte at institusjonen gjerne satser på barn, men at dette også er en oppgave for samfunnet, gjennom hele året. Festspillene bør være det siste leddet i en lang kjede, sa han.

– Og dette tror jeg de fleste på kunstfeltet er enige i. Her er det skolen som svikter, sa Hansen.

Ingressbilde: Geir Johnson, Halldis Rønning, Per Boye Hansen og Astrid Kvalbein. Foto: Brita Skogly Kraglund.

Bilder

Nordheimdebatt2
Geir Johnson, Halldis Rønning, Per Boye Hansen og Astrid Kvalbein. Foto: Brita Skogly Kraglund
Nordheimdebatt6
Halldis Rønning, Per Boye Hansen og Astrid Kvalbein. Foto: Brita Skogly Kraglund