Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikersalong: Det viktige scenebildet

Scenebildet – minimalistisk, overdådig eller realistisk – er en stadig viktigere del av en oppsetning. Men vet kritikerne nok om scenografi? Dette var problemstillingen som scenografene Tormod Lindgren og Christina Lindgren drøftet sammen med kritiker Anette Therese Pettersen og regissør Viktoria Meirik da de deltok på kritikersalong onsdag 27. oktober kl. 19.00 på Litteraturhuset i Oslo. Ordstyrer var IdaLou Larsen.

Kritikerlaget 10. november 2010 TeaterDebattReferater
Imag0053

Rapport fra kritikersalong onsdag 27. oktober kl. 19.00 på Litteraturhuset i Oslo: «Det viktige scenebildet»

Salongen var initiert av Tormod Lindgren. Han tok kontakt med Norsk kritikerlag fordi han oppfatter at scenografi er et område som scenekunstkritikere forsømmer, rett og slett fordi deres kunnskaper om scenografiens rolle og virkemidler er begrenset, og fordi området i liten grad er behandlet teoretisk. Han la til grunn at det ikke finnes formell scenografiutdannelse i Norge i dag og at ethvert forsøk på å skrive pensum innenfor feltet feiler. Derfor også er en scenografisk diskurs ikke utviklet, men institusjonsteatrene er begrepsleverandører for det vokabularet om scenografi som finnes. Kritikere bruker gjerne slike begreper (jf konsept(ualisme), minimalisme og makismalisme,) eller tyr til egen erfaring og fantasi for å beskrive og vurdere feltet utover dette.

Tormod Lindgren er opptatt av og kritisk til språket som brukes om scenografi. Han er nølende til å definere seg som scenograf og betegner seg heller som scenekunstner, fascinert av de kunstprosesser hvor roller og virkemidler flyter over i hverandre. Likeledes vil han at scenografen skal fungere som visuell forfatter av verket og foreslår derfor at scenografi heller kalles «visuell dramaturgi». I bunn og grunn handler det muligens om å heve scenografiens status og gi det sin rettmessig plass i scenekunsten, en prosess IdaLou Larsen foreslo at tekst, skuespill og regi har vært gjennom.

Christina Lindgren stilte i Milja Salovaaras sted på halvannen times varsel. Hun viste noen scenografiske uttrykk i bilder som underbygget og eksemplifiserte Tormod Lindgrens og hennes egen scenografiske arbeidsform.

Viktoria Meirik presenterte seg som scenografens skrekk. Som regissør er hun svært opptatt av scenerommet og arbeider tett med sin scenograf. Hun oppfatter scenerommet som 90% av forestillingen, og sa det så sterkt som at hun ikke kan leve med et rom som ikke er født av det tette samarbeidet med sin scenograf. Det er tema og tekst som gir rommet for Meirik. Hun er opptatt av tegn, både de som allerede finnes / forutsettes i et stykke, men også dem hun forsøker å rekonstruere selv. Kritikerens arbeid er å ha et bevisst forhold til hvordan disse tegnene leses, mente Meririk.

Anette Therese Pettersen sa litt om teaterkritikerens utfordringer med å få alle scenekunstens kunstformer inn i en tekst på 3000 tegn. Hun bekjente sin mangel på kunnskap om scenografi og benyttet anledningen til å spørre Meirik om prosessen med å arbeide fram en spesifikk scenografi, «Faderen» på Torshovteatret. Dette førte til en diskusjon om lesning og kritikk av litterær eller tenkt scenografi kan bli riktig eller gal, eller om alle assosiasjoner er gyldige? Finnes det åpne og lukkede scenografier i termer av om de kan leses åpent? Selv om Meirik har sin klare oppfatning om hva «hennes» scenografi symboliserer, kunne det oppfattes som hun mente den måtte være åpen for andre lesninger.

Etter debattantenes innlegg og samtalen dem i mellom tegnet følgende innganger til scenografi seg: I tillegg til den tradisjonelle forståelsen av scenografi som illustrasjon eller dekorasjon, kan vi i dag snakke om scenografi som visualiserer (teater)tekstens indre rom, eller scenografi som et selvstendig kunstuttrykk i den kollektive scenekunsten som bidrar til å drive handlingen framover. Scenografens rolle og betegnelse vil da også måtte være forskjellige og kan betegnes som for eksempel medskapende scenekunstner, regissørens sparringspartner, visuell forfatter i tillegg til de tidligere mer utdaterte illustratør og dekoratør.

I samtalen tegnet det seg en slags profesjonskrig mellom regissører og scenografer og en angst for at scenografiens visuelle styrke kan skygge for skuespill og tekstformidling. Tormod Lindgren fremmet koreografers visuelle kompetanse og billedsensitivitet og foretrakk deres måte å forholde seg til utvikling av scenografi. Det er derfor også mulig at danseanalytiske redskaper kan være anvendelige for kritikere av scenekunst. Det ble ikke nødvendigvis lettere å skulle anmelde scenografi etter at salongen tok slutt, men de kritikerne som var tilstede fikk mange nye spørsmål om scenografiens og scenografens rolle i forestillinger og teatret.

Salongen var støttet av Norsk kulturråd og Institusjonen Fritt Ord.