Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikersalong: Fart og sjølvtillit, eller: hva er hemmeligheten bak Maria Parrs suksess?

Torsdag 2. september arrangerte Norsk kritikerlag i samarbeid med Bjørnsonfestivalen en kritikersalong om barnebokforfatteren Maria Parr, som tidligere i år mottok Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2009 for sin Tonje Glimmerdal. Spørsmålet kritiker Nina Goga, forfatter Aina Basso og ordstyrer Morten Haugen fra litteraturseksjonens arbeidsutvalg stilte seg selv og det fremmøtte publikummet på ca. 25 personer denne ettermiddagen i Molde, var «Hva er den magiske kvalitetsfaktoren i Parrs bøker, Vaffelhjarte og Tonje Glimmerdal

Kritikerlaget 07. september 2010 LitteraturReferater
Maria parr

Referent: Morten Haugen

Årets kritikersalong i samarbeid mellom Bjørnsonfestivalen og Norsk kritikerlag ble viet Maria Parr. Barnebokforfatteren fra Vanylven på Sunnmøre har foreløpig gitt ut Vaffelhjarte (2005) og Tonje Glimmerdal (2009), begge til stor begeistring og med flere oversettelser.

Tittelen på arrangementet var «Fart og sjølvtillit, eller: hva er hemmeligheten bak Maria Parrs suksess?» Vi hadde med oss førsteamanuensis Nina Goga fra Høgskolen i Bergen, og forfatteren Aina Basso, hjemmehørende på Sunnmøre slik som Parr, til å kaste lys over forfatterskapet.

Innlegg fra Nina Goga

Nina Gogas innfallsvinkel var «Landskap og bannskap i Maria Parrs forfatterskap», hun pekte på at det etableres sterke bånd mellom karakterene og stedene, mellom karakterene og språket de bruker og mellom stedsbruken og språkbruken. Stedsbeskrivelsene fungerer som en sort karaktertegning, språkbruken eller bannskapen fungerer som en stilistisk identitetsmarkør. At stedene i de to bøkene er nært forbundet med hovedpersonene forstår vi blant annet av måten eiendomsretten er markert i tekstene.

- Også parallellen mellom Tonje og elven artikuleres og stadfestes i teksten gjennom Tonjes «- Elva mi», etter å ha stoppet ved elvebredden og sett «på det ville vatnet. Bulder, dunder og skum». Andre spor av dette eierforholdet mellom Tonje og Glimmerdalen finner vi i Tonjes voldsomme møte med gutten Ole når «han angrip henne! I hennar eigen dal! Å du svartaste svartevatn, kor rasande ho vert.» Eller når Klaus Hagen, etter å ha måttet skrinlegge utbyggingsplanene sine, gir Heidis telefonnummer til Tonje og spør: «Veit du kor dritlei eg er denne Glimmerdalen din no?», hevdet Goga.

Et annen moment i Gogas innlegg var den gjennomgående og svært fantasifulle bruken av nesten-banning og originale skjellsord gjennom bøkene. Lena i Vaffelhjarte bruker gjennomgående «søren ta» som kraftuttrykk, mens Tonje Glimmerdal har «fy flate» som favorittuttrykk. Parr bruker dessuten skjellsord som «sirkuslama» (Lena om gutt i klassen) og «lumus» (Lena om vennen Trille), «staur, gnaur og tosk» (Tonje om bestevennen, pensjonisten Gunnvald) og «hespetre» (Tonje om Heidi, Heidis mor Anna Zimmermann og tante Dete i Johanna Spyris Heidi).

- En av de kraftigste definitoriske utskjellingene i bøkene er kanskje Tonjes tanke om Klaus Hagens campingplass som den «hersens elendige jurbetente helsecamping», mente Goga.

Innlegg fra Aina Basso

Aina Bassos innlegg var vinklet både som en kollegial anerkjennelse, og som en intuitiv leserrespons:

- Eg hugsar ikkje om eg las ut heile boka den kvelden, men det er ikkje utenkeleg. Eg las henne iallfall fort ut, i eitt raskt jafs, og då eg var ferdig tørka eg ei slik fin, lita tåre og smilte litt og kjende at eg var varm der inne som det bankar i oss, sa Basso, og fortalte at etter det ville hun bare ha mer:

- Eg trefte Maria seinare den hausten og spurte om ho ikkje skulle skrive meir om Tonje Glimmerdal, for eg ville ha meir av den jenta, eg var ikkje metta. Eg var som ein unge, slik ungar bruker å vere, dei vil berre ha meir og meir av det dei kjenner, som dei har likt, dei vil ha yndlingsboka si lesen opp for seg igjen og igjen, eller lange bokseriar med dei same, kjente og kjære karakterane. Slik var eg.

Basso pekte også på bøkenes moral («Det er aldri barna sin feil» er den eneste setningen kursiv i Tonje Glimmerdal), på undertonen av kristentro i kveldsbønn og kirkebesøk, og på de alvorlige tema som tas opp i historiene. Hun reflekterte over hvilke faktorer i bokbransjen som kan skape en suksess, og drøftet hvorvidt bøkene oppleves like relevante i østlandske bymiljø som på Sunnmøre. Hun pekte på at begge bøkene skildrer ulike familiemønster, og mener at personene hos Parr først og fremst er individ, ikke kjønn: forfatteren har sterke jenteroller og moderne gutteroller.

Kommentarer

Ordstyrer Morten Haugen kom også med noen observasjoner til bøkene før det ble åpnet for spørsmål og kommentarer fra salen. Han pekte på at Tonjes verden er stor både mentalt og geografisk: den strekker seg fra morens forskning ved Grønland til Heidis urbane liv som verdensvid konsertfiolinist. Han trakk fram Åshild Irgens’ betydelige bidrag til å forme Tonjes skikkelse, og henviste til en tegning i siste kapittel: hvor hovedpersonen spiller trekkspill sammen med bygdespillemannen Gunnvald og konsertfiolinisten Heidi; der blir Tonje, på samme måte som for eksempel Valkyrien Allstars, stående med ett bein i bygdekulturen og ett bein i finkulturen.

Ordskiftet etterpå inneholdt både vektige kommentarer til innledningene, forlagsredaktør Ragnfrid Trohaugs glimt fra arbeidet med bøkene, og mer banale spørsmål av typen «passer dette for mine barnebarn?».

comments powered by Disqus