Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikersalong: kunstkritikkens plass i kunstliv og kunstpolitikk

Torsdag 27. januar arrangerte Norsk kritikerlags seksjon for kunst en stor kritikersalong i Bergen, i samarbeid med Bergen Kunstmuseum, om kunstkritikkens plass i kunstliv og kunstpolitikk i Bergen.

Blant deltakerne var direktør Erlend Høyersten fra Bergen Kunstmuseum, Solveig Øvstebø, intendant ved Bergen Kunsthall, Randi Grav Berger fra galleri Entrée, Lars Korff Lofthus, billedkunstner, Hilde Sandvik, kulturredaktør i Bergens Tidende, Sissel Lillebostad fra Kunsthøgskolen i Bergen, Arne Skaug Olsen, leder for visningsrommet ved USF, Øystein Hauge, kunstkritiker i Bergens Tidende, Anne Szefer Karlsen, leder for Hordaland Kunstsenter, Cecilia Gelin, dekan ved Kunsthøgskolen i Bergen, Harald Victor Hove, kulturbyråd i Bergen kommune, Anna Elisa Tryti, fylkeskultursjef i Hordaland fylkeskommune og Synnøve Vik, stipendiat ved UiB og medlem av arbeidsutvalget til Norsk kritikerlags kunstseksjon. Møteleder var Dr. philos. Dag Solhjell, som også er medlem av AU kunst.

I referatet er de forberedte innleggene med, samt oppsummering.

Kritikerlaget 01. april 2011 DebattKunstReferater
Bergen lysverket

Tema: 1) hva bør kritikkens rolle være på den Bergenske kunstscenen, 2) hvem har ansvar for å gi kritikken den plassen, 3) bør kritikken av kunsten bli et kunstpolitisk ansvar på linje med kunsten selv.

Tid: Torsdag 27. januar 1011, kl 1800-2100
Sted: Bergen Kunstmuseum, Tårnrommet i Lysverket
Arrangør: Bergen Kunstmuseum, i samarbeid med Norsk kritikerlag, seksjon for kunst
Støtte: Arrangementet har støtte fra Fritt Ord.
Møteleder: Dr. philos. Dag Solhjell, medlem av arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags seksjon for kunst.
Arrangementsform: Det var satt opp fire temaer til belysning, som behandles ett for ett, med ca 30 minutter avsatt til hvert av dem. Til hvert tema var det tre innledere med ferdig forberedte innlegg om sitt tema, maksimalt 5 minutter. Etter de tre innlederne ble ordet gitt til de andre i panelet til korte innlegg, og ganske raskt også til innlegg fra publikum. Møteleder styrte debatten slik at man holder seg til temaet som er oppe til debatt, og til tidsplanen. Møteleder kunne ikke selv tegne seg for innlegg i diskusjonen.

Dokumentasjon: I referatet er de forberedte innlegg med, samt oppsummering.

Arbeidsutvalget for kunstseksjonen i Norsk kritikerlag var til stede på kritikersalongen.

Program

- Velkommen, ved direktør Erlend Høyersten, Bergen Kunstmuseum
- Møteleder Dag Solhjell presenterte resultatene av en liten undersøkelse av kritikersituasjonen i Bergen og Hordaland.
- Presentasjon av debattopplegget, og av de som skal sitte i panelet.
- Følgende spørsmål ble tatt opp ett for ett:

1) Hvilken rolle bør kunstkritikken ha på den Bergenske kunstscenen? Hva bør formålet med kunstkritikk i Bergen være: å øke interessen for kunstutstillinger hos det brede avislesende publikum, bidra til den engere kunstdiskurs mellom kunstlivets deltakere, kvalitetssikre kunstlivet i Bergen og Hordaland, synliggjøre kunstlivet i Bergen på landsbasis, eller andre formål? Forberedte innlegg fra
- Solveig Øvstebø, intendant Bergen Kunsthall
- Randi Grov Berger, galleri Entrée
- Lars Korff Lofthus, billedkunstner

2) Er det tilfredsstillende at kunstutstillinger i Bergen og Hordaland dekkes av kritikere fra medier i regionen, eller bør de også dekkes av kritikere fra andre regioner? Bør medier i Bergen også bringe kritikker av utstillinger i andre deler av landet og internasjonalt? Forberedte innlegg fra
- Hilde Sandvik, Kulturredaktør i Bergens Tidende
- Sissel Lillebostad, Kunsthøgskolen i Bergen
- Arne Skaug Olsen, leder for visningsrommet ved USF

3) Bør kunstkritikk påvirke prosessene for kunstnerisk anerkjennelse i Bergen? Hva bør kunstkritikken i Bergen bety for kunstneres karrierer og utstillingsarrangørers anerkjennelse, i Bergen og på landsbasis? Forberedte innlegg fra
- Øystein Hauge, kunstkritiker i Bergens Tidende
- Anne Szefer Karlsen, leder for Hordaland kunstsenter
- Cecilia Gelin, dekan Kunsthøgskolen i Bergen

4) Hvem bør ha ansvar for å finansiere kunstkritikk i Bergen? Bør kritikken av kunsten bli en del av kunstpolitikken slik kunsten selv er det? Bør staten avsette et beløp til kunstkritikk som tilsvarer 1 % av det staten bevilger til formål innenfor billedkunst og kunsthåndverk? Bør 1 % av budsjettene til kunstinstitusjoner avsettes til kunstkritikere? Forberedte innlegg fra
- Harald Victor Hove, Kulturbyråd i Bergen kommune
- Anna Elisa Tryti, fylkeskultursjef i Hordaland fylkeskommune
- Erlend Høyersten, direktør Bergens Kunstmuseum

- Oppsummering v/ Synnøve Vik, stipendiat UiB, medlem av arbeidsutvalget til kunstseksjonen i Norsk kritikerlag.

Innledning v/ Dag Solhjell

Fra en liten undersøkelse av kritikersituasjonen i Bergen:

Norske begivenheter med størst anerkjennende evne i 2009 – hvor er Bergen?
I følge en forskningsbasert undersøkelse av Jon Øien og Dag Solhjell er det kun de følgende som kommer med blant de 50 utstillingene, kritikkene osv. med «størst anerkjennende evne» (TO = Tommy Olsson, bosatt i Bergen i 2009):

5. plass: Festspillutstiller i Bergen Kunsthall
11. plass: Bergen Kunsthall – separatutstilling
12. plass: kritikk, redaksjon i Oslo
14. plass: kritikk, redaksjon i Oslo (TO)
17. plass: Kunstmuseene i Bergen – separatutstilling
20. plass: kritikk, redaksjon i Oslo
25. plass: Kunstakademiet i Bergen – MA-utdanning
27. plass: Kunstmuseene i Bergen – innkjøp
28. plass: kritikk, redaksjon i Oslo
31. plass: Kunstkritikk.no – kritikk (TO)

Ingen andre i Bergen over nr. 50. Ingen private gallerier, mens det er 7 gallerier i Oslo blant «topp 50»), ingen medier med kunstkritikk, ingen kunstnerstyrte gallerier.

Bergenskunstnere på topp i anerkjennelse
Blant de 164 topp rangerte kunstnerne i Norge i perioden 2003-2009 var det to bosatt i Hordaland. Den ene blant topp 6, den andre blant topp 20. Det er meget få kunstnere i Bergen som hevder seg blant de mest anerkjente i Norge. De fremste kunstinstitusjonene i Bergen, med unntak av Bergen Kunsthall, har liten evne til å fremme kunstnere bosatt i Bergen.

Private gallerier i Bergen og kunstkritikk i 2006-2008 (to år) i Bergens Tidende
Tretten gallerier fikk:
271 store og små omtaler, inklusiv kritikk, derav:
61 hovedsaker
15 anmeldelser (kritikker)

I disse tallene er ikke med: Bergen Kunsthall, Bergen Kunstmuseum, Galleri Entrée, Hordaland kunstsenter, Galleri FISK, Visningsrommet USF.

Organiserte kunstkritikere i Bergen 2011

Medlemmer av kunstseksjonen i Norsk kritikerlag:
Øystein Hauge, Bergens Tidende
Siri Skjold Lexau (ikke aktiv lenger)
Tommy Olsson (Morgenbladet og kunstkritikk.no)
Synnøve Vik (Billedkunst og Kunsthåndverk)
Sigrun Åsebø (Bergens tidende)

Dessuten kritikker av Susanne Christensen og Henrik Gustafsson, kunsthistoriker ved UiB.

Kunstneres erfaringer med kunstkritikk
Svar fra 20 medlemmer av Hordaland Bildende Kunstneres Forening. De aller fleste som svarte er aktivt utstillende kunstnere, med minst utstilling de seneste tre-fire årene.

Kritikker av siste utstilling
7 av de 20 hadde fått kritikk på sin siste utstilling. Det er relativt mange. Det er grunn til å tro at minst en av dem bare hadde fått redaksjonell omtale. Derav: 5 i BT, 1 i kunstkritikk.no, 1 i Stavanger Aftenblad. Kritikkene var skrevet av 6 forskjellige kritikere (fem fra Bergen). I løpet av en 10-års periode kan en gjennomsnittskunstner kanskje regne med én kritikk, der noen får ingen, andre får flere.

Vurdering av kritikkens betydning
På en skala fra 1 til 6, der 6 er høyest, ga de følgende vurderinger av betydningen av kunstkritikk for dem selv som kunstnere:
1 ga vurderingen 4
4 ga vurderingen 5
15 ga vurderingen 6

Kunstnere i Bergen og Hordaland tillegger kunstkritikk meget stor betydning. Dette svarer til holdningene til kunstnere i andre deler av landet.

Oslo-mediers kritikk av utstillinger i Bergen i 2010
Totalt 26 kritikker/utstillinger
Aftenposten 1 (Festspillutstillingen)
Morgenbladet ca 6 (Alle av Tommy Olsson)

Billedkunst 7 (inklusive Festspillutstillingen)
- Bergen Kunsthall 4
- Bergen Kunstmuseum 2
- Hordaland Kunstsenter 1

Kunstkritikk.no 13
- Bergen Kunsthall 6
- Bergen Kunstmuseum 2
- Hordaland kunstsenter 3
- Stiftelsen 3,14 1
- Logen 1
Kritikere i kunstkritikk.no
- Tommy Olsson 6
- Susanne Christensen 2
- Henrik Gustafsson 2
- Øystein Hauge 1
- Peter Amdam 1

Det gir større anerkjennelse for kunstnere som stiller ut i Bergen å få en kritikk publisert i et medium med redaksjon i Oslo enn i et medium med redaksjon i Bergen. På grunn av Tommy Olssons rolle som kritiker i Morgenbladet og kunstkritikk.no får utstillinger i Bergen relativt god dekning i medier som ikke har sin redaksjon i Bergen. Det er ganske unikt i Norge. Bergen-baserte mediers kritikk av utstillinger utenfor Bergen hører med til sjeldenhetene.

Det er en asymmetri til stede: Mens utstillinger i Bergen får kritikker publisert i landsdekkende medier, får utstillinger utenfor Bergen ingen dekning i medier i Bergen.

Innlegg av Randi Grov Berger, daglig leder Galleri Entrée

I forhold til det tema eg er satt opp på her som er på lokalt nivå (Bergen), meiner eg at god kunstkritikk i og om utstillingar i Bergen skaper dialog og debatt innanfor den bergenske kunstscenen. Meir kunstkritikk kan bli en viktig kvalitetssikring i Bergen og spørsmålet her er vel eigentleg: «korleis å skape meir kunstkritikk i Bergen?»

Men ein dialog mellom kunstscenen her og resten av landet og vidare internasjonalt er jo absolutt målet(!) og dette tok eg opp i mitt innspel til Kulturdepartementet i går.

Kunstkritikaren er ein viktig aktør på den norske kunstscenen. Me treng fleire kunstkritikarar og fleire anmeldelser av utstillingar over heile landet, også rapportar frå utlandet. Tenk om fleire norske kunstkritikarar anmeldte frå utstillingar i utlandet og den andre vegen fleire utanlandske kunstkritikarar anmeldte utstillingar i Norge. Altså kunstkritikk på kryss av landegrensene fordi kunsten er eit internasjonalt fenomen. Som me sikkert kjem tilbake til seinare her; det trengs økt betaling for kunstkritikk, fleire arbeidsstipend og reisestipend, meir spalteplass, økt profesjonalisering og eg foreslår fleire reindyrka kritikar-etterutdanningsprogram på kunsthøgskole masternivå. Nettopp fordi: Målet er å få fleire utstillingar anmeldt.

Tilbake igjen meir lokalt: Eg kjem frå eit kunstnardrevet visningsrom med eit ungt og relativt lite publikum i forhold til dei større institusjonane her i Bergen. Samstundes er me synlige gjennom val av lokalar som er på gateplan, i ei trafikkert gate i sentrum, og dette er nettopp fordi me ønskjer eit stort publikum og lav terskel for å komme inn. Me ønskjer å vise at det er aktivitet i kunstfeltet i Bergen, derfor er omtale og kritikk utrulig viktig.

Entrée har hatt 12 utstillingar sidan me starta opp. Ei av desse har blitt anmeldt, det var i Morgenbladet av Tommy Olsson. Da dette skjedde maila eg i glede nyheita til dei som er mest engasjerte i Entrée fordi for meg og Entrée, betyr dette at det vi gjer på Entrée kjem inn i en annan og mykje større samanheng, blir formidla til et mykje større publikum (me har ca. 150-200 besøkande pr. utstilling, medan Morgenbladet har oppimot 100.000 lesarar kvar veke), i tillegg betyr det sjølvsagt veldig mykje for utstillande kunstnar at en kompetent anmelder vel ut din utstilling som interessant å gå inn i.

Innlegg av Lars Korff Lofthus, billedkunstner

Kritikk i Hordaland – utanfor Bergen
Kritikken må fylgje der ting skjer. Og det er ofte i Bergen, men ikkje alltid.
Utifrå Solhjell si undersøkjing får utstillingar i Bergen kritikkar publisert i landsdekkende media, medan utstillingar utenfor Bergen får ingen dekning i media i Bergen. Eg synest det er problematisk.

Mange, meg sjølv inkludert, gjer minst like mange prosjekt utanfor Bergen som i Bergen. Det er fleire miljø i Hordaland som er interessante og profesjonelle. Grunnorganisasjonane i NBK vitnar om at det er profesjonelle folk der ute. Og mange av dei norske kunstnarane i utlandet gjer prosjekt utanfor byane når dei er heime. Det blir stadig fleire residencar utanfor byane, og mange av desse er knytt opp mot utstillingar på staden der dei jobbar.

Kritikken peikar ofte på kvar det mest interessante på kunstfeltet foregår. Ofte er det dei små visningsstadene i periferien som ikkje er profesjonelle nok, ikkje nødvendigvis kunstnarane som stiller ut eller gjer prosjekt. Lokalpressa skil i for liten liten grad mellom amatørkunsten og den profesjonelle, og alle forhåndsomtalar er festlige og trivelige.

Kritikk skjerpar eit miljø, og denne skjerpinga trengs i heile Hordaland. Med desse aspekta i tankane oppmoder eg kritikarane til å «slakta» nokre utstillingar i tildømes Hardanger.

Breidde eller smal diskurs
Dersom me ser oss rundt, så er det lett å konstatera at dei andleta ein ser på opningar og utstillingar i stor grad er kollegar og elles eit knippe spesielt interesserte. Dette er bra, men eg skulle ynskja at ein nådde breiare ut. Alt treng ikkje appellera til alle – alt treng ikkje å legga seg på eit pedagogisk og platt nivå. Men kunstlivet i og rundt Bergen er tént med at fleire maktar å ta del i det som rører seg i kunstfeltet lokalt.

Eg korresponderte nyleg med Anne-Sofie Bertelsen på Galleri Langegården. Ho står ofte og diskuterar med folk som kjem og ser ei utstilling på bakgrunn av ein anmeldelse. Ho meiner kunstkritikk i Bergen har som oppgåve å auke interessa for kunstutstillingar hjå eit avislesande publikum. Her må det vera råd å ha to tankar i hovudet på ein gong: Ulike typar kritikk, og fleire stemmer.

Dette krev uansett at kunstlivet i Hordaland held eit høgt nivå og presenterer kunst som engasjerer og legg premiss for levedyktige diskursar.

Skriva meir
Eg vil elles oppmoda kunstnarar i Bergen og Hordaland, meg sjølv inkludert, til å skriva meir – faglege kronikkar og innlegg, skriva om td. visningstader, og gjestekunstnarordningar. Kunstnarar er ikkje nødvendigvis engasjert i den generelle kunstscena, men ein er jo interessert i noko, og dette har ofte interesse for fleire.

Så til spørmålsformuleringa om kritkarane skal kvalitetssikra kunstlivet i Bergen og Hordaland. – Ja, det skal dei. Og dei kan godt få litt pengar for det.

Innlegg av Hilde Sandvik, kulturredaktør Bergens Tidende

(ifølge referat fra Erling Moestue Bugge)

Hilde Sandvik i BT svarte umiddelbart ja på spørsmålet om kunsten i Bergen bør dekkes av medier i Bergen, riktignok med noen forbehold. For Sandvik innebar ordet «bør» en forpliktelse som hun mente Bergens Tidende ikke har, og hun trakk fram en kommentar av Solveig Øvstebø der hun hevdet at det var pressens oppgave å «drive fram kunstfeltet», noe Sandvik sa seg helt uenig i. Det er ikke medias oppgave å drive frem kunstfeltet, sa Sandvik. Medias samfunnsoppdrag handler også om å sortere og velge, og å speile det som skjer i byen og regionen. Selv om en avis som Bergens Tidende gjerne skulle ha dekket det som skjer nasjonalt og internasjonalt, er det ikke mulig ressursmessig. Utvalget gjøres sammen med kunstkritiker og utfra kvalitetsmessige og nyhetskriterier, sa Sandvik, som har mer tro på å velge noe og gjøre det skikkelig istedenfor å velge mange utstillinger på halvhjertet vis. Nyhetskriteriet er også vidt, det handler blant annet om å se etter noe friskt. Et eksempel på dette mente hun var presentasjon og sammenstilling av to anmeldelser fra samtidskunstutstillinger på hhv Voss og Øystese, signert Øystein Hauge med hans konklusjon: Samtidskunstens sentrum trenger ikke å ligge i Bergen, Oslo eller New York. Hun reiste også spørsmål ved kunstens egenvilje til å trenge gjennom og pekte på kunstens samfunnsmessige betydning og kritikerens rolle i å sette kunsten inn i en sammenheng.

Innlegg av Sissel Lillebostad, Kunsthøgskolen i Bergen

Spørsmålene jeg har fått tildelt i forkant, er egentlig ganske lette å svare på. Er det tilfredsstillende at kunstutstillinger i Bergen og Hordaland dekkes av kritikere fra medier i regionen (nei) – eller bør de også dekkes av kritikere fra andre regioner (ja)? Bør medier i Bergen også bringe kritikker av utstillinger i andre deler av landet og internasjonalt (ja)?

Men jeg ble likevel tumlende, litt i villrede, rundt spørsmålene. Når de er så enkle å svare på, hva kan de da skjule? Dette er en slags instinktiv mistenksomhet som røres opp i meg i møte med det tilsynelatende enkle. Er det fordommene mine som svarer lett og ledig på ønsket om å være en del av den store verden?

Når jeg blir litt mer nærsynt, og tenker gjennom hva spørsmålet også kan omhandle, blir jeg slått av hvor provinsielt det virker.

Forleden så jeg et kort innslag på youtube, et av ganske få med kuratoren Marcia Tucker, kjent som initiativtakeren til The New Museum i New York. Hun innledet med å si at alle har en plan inntil de blir slått – i betydningen dratt til eller banket. Hun siterte Mike Tyson. For henne var dette en kort og kraftfull metafor på opplevelsen hun hadde konfrontert med kunst hun absolutt ikke likte, men som hun stilte ut fordi den slo ut det vanlige forsvarssystemet hennes. Hun beskriver utstillingen som en hendelse som forflytter sperregrenser. Et sted for å vise – oppleve – tenke – reformulere. Det er ikke et sted for det slappe, det kjedelige og forutsigbare. For å få dette til, må utstillingen ta sjanser, virkelige, nesten uhørte sjanser. Og at det skal være mulig å gjøre hver gang, er jo ønsketenkning, et ønskemål av samme slag som at alle generasjoner må ha sine polhelter, drevet av en slags ren vilje til ferd inn i det totalt ukjente.

Egentlig vil vi at kunstkritikk også skal ha en slik transformerende kraft.

Tradisjonelt har Kritikeren vært en som både har ivaretatt og formulert et verdisystem, et slags offentlig barometer på kunstens høy- og lavtrykk. For kunstneren har verdien av å få en kritikk, nesten alltid vært mye større enn å ikke få en kritikk, uansett kritikkens innhold. Kritikkens taushet kan, av en nervøs kunstner eller kurator bli tolket som kritikerens mangel på interesse. Men kritikkens taushet kan like gjerne overføres på kunstens manglende vekt i den offentlige samtalen.

Er det slik at i dette ønsket om bredere nedslagsfelt, formuleres samtidig ønsket om en bredere kontaktflate med andre samtaler? Og da refereres det ikke til hvilke som helst snakkesalige passiarer, men samtaler som vi forestiller oss har større kompetanse og dypere innsikt i de problemstillingene kunsten er opptatt av. Det er vanligvis flere skarpe hoder når vi deler det på flere mennesker enn noen få.

Jeg leser ut av spørsmålet om kritikken som et kunstpolitisk ansvar, at det ligger også et ønske om å sette disse dype samtalene i sving mellom aktørene i fagfeltet – på det vi vanligvis omtaler som et profesjonelt nivå. Altså med en faglig kritikk – en kritikk av kritikken.

Hvis kritikken er kunstens tittehull forholder den seg dermed til en paradoksal situasjon. Kritikk er noe som formuleres etterpå, basert på et bomberegn av sammensatt og referanserik kunnskap. Den skal leveres på en imaginær målsnor, med usikker spalteplass og ofte få eller ingen visuelle virkemidler. Og kravene kritikken møter, er å finne et format som gjør det mulig å formidle kompleksiteten i prosjektene.

Og det er kanskje der diskrepansen oppstår. Kritikeren står alene foran verket – det er en subjektiv erfaring som skal formidles, og kompleksiteten i opplevelsen blir svært smalsporet som tekst. Kritikerens mulighet ligger i å formidle – som tekst – kunsten som opplevelse. Og det er kanskje der kritikken møter sin Mike Tyson.

Innlegg av Arne Skaug Olsen, leder for visningsrommet i USF

(i følge referat fra Erling Moestue Bugge)

Arne Skaug Olsen mente at det var få fastlagte arenaer for kunstkritikk, men også et spørsmål om hvor man skulle «dytte» denne kunstkritikken inn. På høringskonferansen var det mye snakk om «bredde og kvalitet», men disse ble ikke sett på som separate aspekter. For Skaug Olsen var kvalitet viktigst: «Kritikeren kan ikke bli del av den kulturelle skolesekken,» sa Skaug Olsen, kritikken må sikte høyere i den forstand at den ikke nødvendigvis skal ha et demokratisk mål, kvalitet er første prioritet.

Skaug Olsen er redaktør for forlaget CTRL+Z sammen med Anne Szefer Karlsen og mente initiativ som dette kunne hjelpe kritikken til å få en stemme. I den sammenhengen er det heller ikke sikkert den kjente kritikkformen alltid passer best. Andre typer tekster, essays osv kan vel så mye bidra til å fremme kritiske og alternative ståsteder, en slik kritikk trengte heller ikke ha base i regionen. Det er et nasjonalt så vel som globalt prosjekt, og han så deres forlagsvirksomhet som del av en internasjonal publiseringsscene de ønsker å være del av.

Innlegg av Øystein Hauge, kunstkritiker, Bergens Tidende

Bør kunstkritikk påvirke prosessene for kunstnerisk anerkjennelse i Bergen?
- Hva bør kunstkritikken i Bergen bety for kunstneres karrierer og utstillingsarrangørers anerkjennelse, i Bergen og på landsbasis?
(- anerkjennelse, det er et litt pompøst ord, selv for en kulturarbeider på kunstfeltet. Det begynner fort å handle om troverdighet / respekt / kred. Plutselig rammes jeg av en snikende skyldfølelse.)

Jeg kjenner en frustrasjon ved selve problemstillingen. Svarer jeg ja på det første spørsmålet så bekrefter jeg samtidig at jeg skriver kunstkritikk med en helt bestemt hensikt: Å påvirke mulighetene for at markedet skal våge å satse på kunstneren jeg omtaler. Eller styre unna.

For hvis jeg skal være ærlig og nærme meg sakens kjerne i løpet av fem minutter, så er det markedet og markedsvilkårene for visuell kunst vi snakker om her, mer enn en diskusjon om hvordan kritikeren bedømmer de kunstneriske virkemidlene. Kritikken som varedeklarasjon heller enn en fri og uavhengig offentlig formidling av estetisk erfaring.

Sagt på en litt mer personlig måte: Spørsmålet synliggjør på en ubehagelig måte noen strukturer som jeg vet jeg er underlagt, men som jeg fremdeles, etter å ha skrevet kunstkritikk for BT i snart 20 år, forsøker å glemme. Kall det gjerne en ansvarsfraskrivelse.

Jeg kaller dette en bevisst valgt villfarelse – en lett hallusinasjon, ikke ulik den som oppstår i møte med et godt kunstverk. Jeg nekter med andre ord å underkaste meg den etiske fordringen som ligger i spørsmålsstillingen.

For hvem er kritikeren til for? I min erfaringsverden er det viktig å ikke skjenke markedet en tanke når jeg skriver teksten. Jeg skriver for leserne, uansett hvem det måtte være, men helst for så mange som mulig, og jeg forsøker å gjøre det på en tankevekkende og utfordrende måte.

Men tanken på markedet rammer meg, en og annen gang, desto sterkere når jeg leser teksten min på trykk. Hva fan har jeg gjort!? Vil kunstneren reise seg igjen? Blir dette kroken på døren for galleriet? For selvsagt betyr det noe det vi gjør som kunstkritikere. Ord kan være farlige saker. En velformulert kritikk kan ramme helt uforutsigbart – konstruktivt eller destruktivt. En kunstner kan vokse enormt på den, eller man kan gi helt opp. Ideelt sett bør kritikeren utsettes for de samme påkjenningene. Satse litt av seg selv. Skrive som om hver tekst ble den siste.

Men dersom vi fjerner oss litt fra selve feltet, og ser ned på kritikeren og leseren fra en litt større høyde, da dukker andre aktører opp: Museumsdirektører, samlere, kuratorer, kulturjournalister og kulturredaktører. I dette feltet har kunstkritikeren sannsynligvis mistet mye av sin gamle status. Idealkritikeren fra 50-tallet, en kompromissløs forkjemper for kunstnerisk kvalitet, en ny Clement Greenberg, vil trolig aldri mer se dagens lys.

I en fersk bok om emnet skriver kritikeren James Elkins litt sentimentalt om «The ebb of judgement», om kunstkritikk som har forfalt til en «formildende omstendighet». Det er kretsene rundt de store internasjonalt orienterte galleriene og museene som legger føringer på vårt syn på hva som er kvalitet i kunsten. Samlere ser på andre samlere. En kunstkritiker skriver først og fremst for å skaffe seg en posisjon i det samme feltet.

Slik kan det gå til: Han eller hun investerer i de best eksponerte galleriene og satser på kunst og kunstnere med internasjonalt potensial. Man føler seg på trygg grunn mens man skriver, men vet også at tekstkatalogen sett under ett – og over tid – kan leses som spill, spekulasjon og innsidehandel. På Facebook og i resten av bloggosfæren akselererer denne prosessen. Kunstneren, utstillingen og verkene er egentlig ferdigskrevet – veid og vurdert lenge før kritikeren, som det svakeste leddet i næringskjeden, går løs på arbeidet.
—-
Mens jeg satt og forberedte dette innlegget, så ramlet det en invitasjon ned i email boksen. Fra oslogalleriet Maria Veie – og kunstneren Elin Melberg:

«Dear friends of the gallery!»
«I am very proud to inform you that our current show has already become a great success, and the mounting process is broadcasted on National TV NRK1 at 11.15 pm tonight. The program Nasjonalgalleriet presents an interview with the artist Elin Melberg in the gallery, but you can also read the attached reviews from Aftenposten and Morgenbladet.»

Som vedlegg fulgte en anbefaling som Tommy Olsson en gang skrev for Morgenbladet (hadde han virkelig sett utstillingen?) og Lotte Sandborgs kritikk av Veie i Aftenposten.

Eksempelet bringer oss tilbake i kulturøkonomien. Kritikkens gjenbruk. Ikke som formildende omstendighet, men som formidlingsverktøy mellom kunstneren, utstillingsstedet og publikum. Kritikk som kred. Det minner meg om noe Lars Vilks sa da han var professor ved Kunsthøgskolen: I dag er det vanskelig for kunstneren å handtere alle deler av kunstproduksjonen: Altså å produsere verket og å gi det en mening som så skal settes inn i en sammenheng. Kunsten må pakkes riktig for å skille seg fra enkel underholdning. Til dette trenger kunstneren hjelp fra fagfolk.

Det er her vi er i dag, mens vi som kritikere heller burde være i åpent lende, utenfor kunstinstitusjonens gravitasjonsfelt, og uten å måtte representere noen andre enn oss selv og de idealer som hver og en av oss føler oss forpliktet på. Hvis det er noe i kunstfeltet som absolutt bør kritiseres, så er det alle tendenser til ensretting av kritikken selv.

Innlegg av Anne Szefer Karlsen, leder for Hordaland Kunstsenter

Bør kunstkritikk påvirke prosessene for kunstnerisk anerkjennelse i Bergen? Hva bør kunstkritikken i Bergen bety for kunstneres karrierer og utstillingsarrangørers anerkjennelse, i Bergen og på landsbasis?

I går var flere av oss på innspillkonferansen til ny stortingsmelding for visuell kunst, der vi var invitert til å legge fram saker for kulturministeren som er av stor viktighet for kunstfeltet. Ett av mine poenger var direkte knyttet til blant annet kunstkritikk: «Det norske mediebildet er nærmest ørkentørt når det gjelder samtidskunsten, derfor må vi etablere alternative kanaler for offentlig tilgjengelig fagdebatt. Vi har selvsagt gode Kunsthøgskoler som ivaretar noe av dette, men igjen må vi passe oss for å ensrette debatten. Det er behov for flere stemmer også her. Og i denne polyfone debatten jeg ønsker skal oppstå vil det skapes historisk forskningsmateriale, slik at samtidskunsten i dag kan ses på av de menneskene som enda ikke finnes. De som vil undre seg over hvordan samtiden vår ble sett av våre kunstnere.» Dette standpunktet er litt mer idealistisk enn jeg kanskje vil ta i dag.

Hvis vi leser «anerkjennelse» i spørsmålet «Bør kunstkritikk påvirke prosessene for kunstnerisk anerkjennelse i Bergen?» som en verdi, så vet vi alle at denne er relasjonell, eller kontekstavhengig. Den er avhengig av like mange omkringliggende forhold som er kunstverks anerkjennelse, eller verdi om du vil, er det. Derfor vil jeg se litt nærmere på hvilke saker som kan gi kritikken selv verdi. Det er publikasjonskanalen; er den i trykt media eller på nett? Er den i dagspresse eller fagpresse? Er kritikeren en kjent figur på kunstscenen eller ikke? Er kritikeren ansett for å være «uavhengig», altså en kritiker som ikke har andre roller på kunstscenen, slik som kurator/skribent/kunstner? Og til sist, en litt mer, la oss kalle det tekstintern, problemstilling: er kritikken leseverdig?

Hvis vi vender disse spørsmålene mot kritikken og kritikeren så åpner vi opp en bredere debatt enn bare den om kritikken gir kunsten verdi, for det er selvsagt at den gjør. Noen vil påstå at kritikeren ikke kan være uavhengig kunsten, mens kunsten kanskje ikke trenger kritikeren i samme grad. Jeg er fristet til å være uenig om man ser på hele feltet, der det fortsatt er slik at mange velger seg bare én rolle. Jeg oppfatter at de spørsmålene jeg er stilt her i dag utelukkende handler om hvordan kunstkritikk gir eller har verdi, mens jeg kanskje vil trekke spørsmålet mot hva kritikken faktisk (kan) produsere: nemlig kunnskap om kunst.

Det var en tid da kunstneren selv ikke ytret seg. Ikke offentlig diskuterte sine egne arbeid. Dette har endret seg de siste 150 årene, og med det har også kritikerens rolle endret seg. Man kan si at kritikeren var del av et voksende borgerskaps offentlighet, eller man kan si at kritikerrollen oppsto samtidig med det mer kommersielle kunstsystemet, med gallerister og dealers. Uansett hvilken skapelsesberetning man velger kan man si at kritikken kanskje har et problem i forhold til kunsten. Kunsten kan endre seg raskt, gå i mange retninger, være inkonsekvent. Kritikken har kanskje ikke dette privilegiet? Det er derfor jeg vil svare ja på spørsmålet om kunstkritikk bør påvirke prosessen for kunstnerisk anerkjennelse, men med flere forbehold, da det er mange andre faktorer som er medvirkende i denne prosessen. Og for å holde oss i tekstverden: en kritisk-teoretisk tekst kan ha vel så mye å si for den anerkjennelsen jeg selv gir et kunstnerskap, særlig hvis den er godt skrevet. Såpass kan jeg vel innrømme? Den kritisk-teoretiske teksten har oppstått også på grunn av kunstens, og kunstnerens, endring. Fra Duchamp og fram til i dag er det blitt mer og mer vanlig med kunstnere som tar plass i skriftverden, og beskriver sine egne arbeider på egne premisser. Dette skaper selvsagt en rollesammenblanding, men samtidig blir kritikeren noe mer fri til nettopp å skape kunnskap på bakgrunn av kunsten. Den kan også bli friere til å skape forskjeller, og kanskje deri skapes grunnlaget for den anerkjennelsen som jeg bes å ta standpunkt til. Kritikken kan skape de forskjellene, eller de differensieringene mellom kunst, som den kritiske teorien eller akademia kanskje ikke har privilegiet å skape. Forskjellene kritikken kan skape er med på å skape debatten omkring kunst. Kritikken skal skape motsetninger og ta stilling på en skarpere måte enn kunstnere, kuratorer og teoretikere som forholder seg skriftlig til kunsten.

Så for å avrunde:
Bør kunstkritikk påvirke prosessene for kunstnerisk anerkjennelse i Bergen? Ja, som en av flere faktorer. Man kan ikke i dag si at anerkjennelse bare kommer fra ett sentralisert sted (eller perspektiv), men fra mange ulike hold. Det er også derfor det er viktig med andre stemmer en den mainstreame. Derfor er det viktig for meg (og Arne Skaug Olsen vil jeg anta?) at plattformer som Ctrl+Z Publishing finnes slik at vi kan bryte med «den privilegerte enkeltsamtale». Hva bør kunstkritikken i Bergen bety for kunstneres karrierer og utstillingsarrangørers anerkjennelse, i Bergen og på landsbasis? Uavhengig av om vi snakker om Bergen eller Kuala Lumpur: jeg ikke klarer å separere Bergen fra resten av verden. Forhåpentligvis betyr den noe! Jeg vil stille et motspørsmål her i dag: hva er egentlig den anerkjennelsen det her siktes til?

Innlegg av Harald Hove, kulturbyråd i Bergen kommune

Hvem bør ha ansvaret for å finansiere kunstkritikk i Bergen? Bør kunstkritikken bli en del av kunstpolitikken?

• Absolutt og selvfølgelig. I Bergen kommunes kunstplan har vi avsatt egne midler til kunstkritikk, kunstformidling og annen tekstutvikling innen kunstfagene, og det er viktig å se disse tiltakene, altså kommentarene til kunsten, i sammenheng med kunstproduksjonen. Kritikk og kommentar innen alle fagfelt er med på å skape interesse for kunst i samfunnet, forståelse for kunst hos den som opplever den, og utvikling av kunsten gjennom kvalifiserte vurderinger.
• Fra Kunstplanen: Feltet har betydelig potensial i Bergen og er en forutsetning for høyt kvalifisert kunstproduksjon og formidling.
• Bergen kommunes gir tilskudd til kompetanseutvikling for kritikere og kunstformidlere, for eksempel til deltakelse ved internasjonale seminarer og konferanser. Vi gir også midler til kunstfaglige tidsskrifter annen kunstfaglig tekstutvikling og utgivelser. Både det litterære tidsskriftet Vagant, det kunstnerdrevne nettstedet Ytter og det kunstnerdrevne forlaget Ctrl+Z er eksempler på tiltak som har fått midler fra disse ordningene.
• En prioritering av kunstkritikere innenfor også de statlige stipendordningene, for eksempel via arbeidsstipend, vil kunne bidra til en forbedring av forholdene for kunstkritikk.

Bør staten avsette et beløp til kunstkritikk som tilsvarer 1 % av det staten bevilger til formål innenfor billedkunst og kunsthåndverk?

• Om 1 % er det riktige målet, er ikke lett å si, men staten bør i alle fall avsette egne midler til kunstkritikk og kunstteoretisk utviklingsarbeid. Et godt eksempel allerede nå, og som staten bidrar sterkt til, er nettstedet Kunstkritikk.no, som har hatt en god utvikling over flere år, og som bidrar til både diskusjon, formidling og en høyning av nivået på kunstkritikk i Norge

Bør 1 % av budsjettene til kunstinstitusjoner avsettes til kunstkritikere?

• Først og fremst, hva menes med spørsmålet? 1 % av midlene som allerede er avsatt, eller 1 % i tillegg til disse? Spørsmålet er om det er heldig å knytte bevilgningene til kunstkritikk opp mot bevilgninger til kunstinstitusjoner i det hele tatt. For det første bør ikke kunstkritikken knyttes utelukkende til institusjoner, da kritikken er viktig også for uavhengige aktører. Det er dessuten essensielt at kunstkritikken beholder sin uavhengighet og ikke på noen måte bevilgningsmessig knyttes til formidlingsinstitusjonene innen feltene.

Derfor: Anbefaler egne avsetninger til kunstkritikk og kunstformidling via tiltak, stipender, midler til kompetanseutvikling, tidsskrifter, nettsteder, prosjektmidler osv.

Innlegg av Anna Elisa Tryti, fylkeskultursjef i Hordaland Fylkeskommune

(i følge referat fra Erling Moestue Bugge)

Tryti mente spørsmålet om finansiering var vanskelig å forholde seg til. En problemstilling er hvordan man vil definere kritikkens oppgave. Tryti mente kunstkritikkens rolle er å utdype kunstens rolle som samfunnsrefser og stille spørsmål omkring «endringskompetanse» – som en del av en kritisk offentlighet som kan forhindre totalitære tendenser. I denne sammenhengen bør kritikk foregå fritt i kunstinstitusjonen og ikke skrives på oppdrag fra sponsorer. Etter hennes oppfatning er det Staten og Stortinget som i siste instans er ansvarlig for finansiering. Utviklingen av frie kunstarenaer skaper et rom der kunstkritikken inngår naturlig og den må derfor prioriteres opp på sikt. Hun mente også at siden samfunnskritikk er kunstkritikkens rolle bør kunstkritikk i Bergen være sterk slik at byen melder seg på større nasjonale debatter.

Oppsummering ved Synnøve Vik, kunstkritiker og stipendiat UiB, medlem av arbeidsutvalget for seksjonen for kunst i Norsk kritikerlag.

Spiller kunstkritikken en rolle i kunstliv og kunstpolitikk i Bergen?

Debatten begynte med å diskutere kritikerens økonomiske vilkår. Utgangspunktet for kritikersalongen er blant annet at svært få skriver kunstkritikk, og lave honorarer er en av flere årsaker til det. De påfølgende debattene relaterte til tre overordnede tema:
1) Hva bør kritikkens rolle være på den Bergenske kunstscenen?
2) Hvem har ansvar for å gi kritikken den plassen?
3) Bør kritikken av kunsten bli et kunstpolitisk ansvar på linje med kunsten selv?

De mange innleggene og diskusjonene gjorde det åpenbart at kritikken spiller en viktig rolle for den bergenske kunstscenen, men at graden av betydning for den enkelte aktører avhenger av en rekke faktorer, som hvorvidt kunstneren eller institusjonen henvender seg til et lokalt, regionalt, nasjonalt eller internasjonalt publikum. Det var enighet om at kritikken, når den er god (rommer kunnskap, tar hensyn til kontekst og forholder seg kritisk) bringer feltet videre. Kritikken skal være profesjonell. Men dessverre finnes få arenaer for profesjonell kunstkritikk fra Bergensområdet. Spørsmålet om hvem som så skal gi kritikken plass i den kritiske offentligheten presser seg frem. Direktør ved Kunstmuseene i Bergen, Erlend Høyersten ser kritikken som et offentlig ansvar. Kulturbyråd Harald Victor Hove og Fylkeskultursjef Anne Elisa Tryti anerkjente at kritikken er et forsømt kulturpolitisk felt, og var begge positive til å utvikle støtteordningene for kunstkritikk.

I Bergens Tidende kunne man i dagene før salongen følge en debatt om hvorvidt Bergen mangler en identitet som by. Der Stavanger er oljebyen er Trondheim teknologibyen. Men hva er Bergen? Utspillet kom overraskende nok fra tidligere kulturbyråd i Bergen, Henning Warloe, for tiden stortingsrepresentant. Han har de senere årene vært den sterkeste pådriver for å markedsføre Bergen som kunst- og kulturbyen. Nå har han endevendt, og vil markedsføre Bergen som marineby. Men i enqueten som fulgte saken fikk bergenseren i gaten sagt sitt, og flertallet mente Bergen utvilsomt var kulturbyen.

Kanskje kan Bergen være kunst- og kulturbyen. Men – en kunst- og kulturby må ha et innhold, ikke kun være en feiring, og nettopp her spiller kunstkritikkens tilstedeværelse inn.