Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikersalong om kunsten å formidle

Torsdag 20. september ble det arrangert kritikersalong i Trondheim om musikalsk formidling – og dens grenser. Hvor ligger formidlingsansvaret, hos arrangør, utøver eller komponist? Hva kan arrangøren gjøre for å skape formidling rundt musikk vi oppfatter som mindre tilgjengelig?

Kritikerlaget 19. oktober 2012 KritikersalongDebattReferaterMusikk
Trsol hormontasje02

Med i panelet var Kristin Danielsen, direktør i tidligere MIC Norsk musikkinformasjon som fra i høst er en del av Music Norway, Magnus Andersson, kritiker i Morgenbladet og postdoktor ved Norges musikkhøgskole, Stefan Peter Bivand, masterstudent ved institutt for musikk, NTNU og Sigmund Tvete Vik, kunstnerisk leder for Trondheim Kammermusikkfestival, Ordstyrer var Ida Habbestad, kritiker i Aftenposten Ida Habbestad.

(IH): – Velkommen til samtale. Norsk kritikerlag ser det som en oppgave å styrke det offentlige ordskiftet om kunst. Mange ser kritikk som vurdering av godt eller dårlig. Men kritikk kan også være å starte offentlige samtaler om kunstuttrykk og hvordan kunstlivet fungerer i Norge. Trondheim kammermusikkfestival er kjent for å ha lav gjennomsnittalder i publikum og for å jobbe bevisst med å engasjere dem. Valget av festivalkomponist er eksempel på dette. Peter Maxwell Davies arbeider formidlende med sin musikk. Han kan med andre ord være interessant som case i denne diskusjonen.
– Kammermusikk er ikke lett å få et stort publikum til. Hvordan tenker Trondheim kammermusikkfestival om det å formidle?

Sigmund Tvete Vik (STV): – Siden starten i 1996 har festivalen satset på å nå ut til unge. Vi har plassert festivalen i september når studentene er tilbake i byen. Vi er ingen sommerfestival, og får ikke turisme-feelgood og et publikum som blir i flere dager. Men vi ville vise at kammermusikken ikke er klar for museum ennå.
– Navnet Trondheim kammermusikkfestival gjør det vanskelig. Da vi begynte, tenkte vi at navnet skulle være slik, ukomplisert og rett frem. Da måtte vi ha ekstra fokus på formidling. Etter hvert kom ideen om festivalkomponist. Det har vært viktig for oss å ikke være en ren ny musikk-festival, men vi vil også ufarliggjøre ny musikk.

IH: – Hvordan gjør dere det?

STV: – Den nye musikken skal være en naturlig del av programmet. Det å møte komponisten ansikt til ansikt er viktig i formidlinga. Vi sprer samtidsmusikken utover som en naturlig del av programmet. Et eksempel er Mekatonia i Dokkparken: Musikken Eirik Hegdal har skrevet, er det man vil kalle samtidsmusikk, men det var to tusen mennesker som kom og hørte på.

IH: – Stefan Bivand, du representerer studentene, en målgruppe festivalen vil nå. Hvordan har du opplevd festivalen så langt, og hva er viktig for å at en slik festival skal nå din generasjon? Kan man snakke om din generasjon som en enhet?

Stefan Bivand (SB): – Kammermusikk er kjernerepertoar for meg. Jeg synes det er morsommere enn solorepertoar, fordi det er morsomt å spille sammen med andre. Jeg synes det er lettere å gå på en kammermusikkonsert enn en symfonikonsert, fordi utøverne er få. Kammermusikkfestivalen bruker også Dokkhuset, som er en klubbaktig scene. Det gir tettere relasjon til det som skjer på scenen. For en student som ikke nødvendigvis er musiker, er det et spørsmål om man når ut til dem gjennom programmet. Men hvis man først får hentet dem til konsertene, vil jeg si at alle kan finne noe de kan relatere til.

IH: – Så en kammermusikkfest har større potensial til å nå nye unge publikummere enn orkesterinstitusjonen?

SB: – Ja, som utøver er det lettere til å relatere til publikum i kammermusikk. Min stemme er viktigere, og derfor legger jeg mer sjel i den. Det er lettere å holde kontakt og prøve å skape noe sammen. Som tilhører oppfatter jeg også dette.

IH : Magnus Andersson: Formidlingsbegrepet er sammensatt. Hva formidler? Er det musikken? Festivalen? Programmet? Hva er ditt inntrykk av festivalen i lys av formidlingsbegrepet?

MA: – Det er morsomt å komme til Trondheim. Det å programmere er formidling i seg selv. TKM har tatt aktivt stilling ved å ha en festivalkomponist. Å velge riktig sal til riktig musikk er også formidling. Det er forskjell på Olavshallen og konsert i kjole og hvitt, og Dokkhuset. I dag tar vi mye musikk mer seriøst enn da den ble skrevet. Under Beethovens fiolinkonserter kunne en utøver spille egne improvisasjoner mellom satsene. Når de plasserer musikk på Dokkhuset, velger festivalen rammer som er mer tilsvarende perioden da musikken ble skrevet.

– Men jeg er skeptisk til å formidle i hjel ting. Mye musikk er skrevet for å sitte stille ned og lytte, og det kan vi glemme i streben etter å formidle. Og er Peter Maxwell Davies er en mer formidlende komponist enn andre? På ett vis innebærer det å formidle, å ikke si noe som det er, men å si noe annet for å vekke en slags gjenkjennelse i det vi egentlig skal formidle. Men musikk kan ikke fortelle noen annen historie enn musikkens egen. Jeg tviler på om musikk kan formidle, men den kan kommunisere.

IH: – Kristin Danielsen, du er opptatt av publikumsutvikling, et begrep som er blitt mer og mer etablert. Det tar for seg formidling i større perspektiv, og handler om hvordan man skal nå ut til mennesker som ellers ikke ville kommet.

Kristin Danielsen (KD): – Publikumsbegrepet er stort og sammensatt. Faget oppstod fra et behov om mer kunnskap om publikum enn å bare telle dem. Det handler om å sette rett publikum i rett kontakt med rett produkt i rett tid. Vi har hatt Kulturløftet 1 og 2, og nå spør vi: har disse pengene kommet publikum til gode? Er det flere som benytter seg av kulturtilbudet? I alle europeiske land ser vi at det demografisk sett er de samme, med samme bakgrunn og økonomi, som benytter seg av kulturtilbud. Kulturministeren synes det er et problem. Man er mer opptatt nå av hvem kunsten er for, enn hva den handler om.

– I programmet til TKF gjøres mye riktig. Festivalnavnet er tydelig. I samtidsmusikk er en komponist gjerne en mann som ser alvorlig ut i luften, men i dette programheftet ser man mange som smiler. Sigmund og Vegar bestemmer hva som blir programmert, i programmet ser de ut som to vanlige folk. At man vil avmystifisere er ganske radikalt i denne sammenhengen Jeg liker også intervjuet bakerst. Hvem er vi som lager denne festivalen? Hvordan tenker vi? Pierre Bourdieu mener at folk bruker kulturen til å skille seg selv ut fra den gemene hop. Her gjør man det motsatte. Så er spørsmålet: Fungerer det? Hvis du spør ti forbipasserende utenfor Olavshallen: Har du hørt om TKF? Har du vært der? Hva synes du? Hvilket svar får du da?

STV: – Vi har arbeidet med publikumsinvolvering i mange år. I fjor inviterte vi publikum til å definere hva kammermusikk er, i stedet for at vi skal belære dem. Vi fikk mange fine svar. Folk sa at kammermusikk er 12 sinte menn, hjemmelaget syltetøy, en gul Ferrari.

IH: – Bruker dere svarene på noe vis?

STV: Noe henger igjen på nettsiden, men det viktigste er at det skaper bevissthet, hos oss og publikum. I år har vi en uke før festivalen plassert instrumenter rundt i byen som er malt oransje. Vi gjør ikke dette for å lage et stunt, men fordi det henger sammen med festivalens ide og profil. Det “farger byen,” som vi sier i slagordet for i år.

IH: – Stefan Bivand, fra ditt synspunkt: hvordan skal festivalen nå unge mennesker?

SB: – Min generasjon har vokst opp med audiovisuelle inntrykk. Folk opplever det å høre bare lyd, som fremmed. Jeg har ikke klart å knekke koden ennå for hvordan jeg skal forholde meg til det som musiker. Når det gjelder TKF lurer jeg på hvorfor man ikke oppsøker studentene der de er; utenfor sentrum?

STV: – TKF skulle gjerne vært mer på Dragvoll. Når det gjelder det visuelle, har det vært prioritert i mange år. Vi har samarbeidet med samme designer i 17 år. For tre år siden hadde vi street art i stedet for plakater. Vi sprayet logoer, sjablonger og informasjon rett på veggene. Det skapte nysgjerrighet. Jeg vil si at mange vet hva TKF er, men ikke alle har vært der.

KD: – Så må man huske at det ikke er sikkert at det er mulig for alle norske kunstinstitusjoner å være noe for alle. Er det ikke særpreg vi er glad i? Festivalprogrammering handler om det spesielle. Mannen i gata vet ikke noe om Peter Maxwell Davies, og ordet komponist er vanskelig for noen. Harm-Christian Tolden, tidligere leder for Norsk publikumsutvikling, sa at du må leke med de som vil leke. Er ikke det greit? Kan vi ikke leke med de som vil leke?

SB: – Men som musiker vil jeg gjerne leke med flere! Leken behøver ikke forandre seg, men jeg vil gjerne at flere skal være med!

MA: – Jeg mener kunst skal handle om noe før den er for noen. Den statistisk gjennomsnittlige personen som har 2.3 barn, finnes ikke. Begynnelsen på suksessen til Apple var kamerater som lekte. Jeg tror TKF fungerer litt på samme måte. Jeg tror ikke dere velger sjangerblanding fordi dere vet at det treffer en gruppe, men fordi dere har lyst.

KD: – Det er to kjerneretninger i publikumsutviklingen. Den ene er produktorientert, den andre er markedsorientert. Det er ikke sånn at hvis musikken er bra, så kommer publikum; også Apple gjør markedsundersøkelser. Men vi kan ikke lage festivaler for folk med 2,3 barn. Operadirektør Tom Remlov skrev i samtiden om hvordan Operaen både skal tilby kunst og kultur av ypperste kvalitet og være for alle. Det går ikke an, men han sier det er en morsom utfordring.

IH: – Når går formidlingen for langt? Er det mulig å bli spekulativ?

MA: – Ja, det er kjedelig om vi mister fokus på hva vi pakker inn, på selve musikken. Musikalsk sett synes jeg Peter Maxwell Davies er en snillistisk komponist med noen få mer komplekse verk. Da vil jeg heller snakke om strykekvartetten Quatour Ebène som i sin klasse er helt unik. Jeg vil at vi snakker helt konkret om musikk og hvordan vi tenker rundt det.

KD: – Men når en festival får offentlige midler, må den forholde seg til publikum. Om du ikke bryr deg om publikum, er du temmelig arrogant.

MA: – Ja, og jeg mener ikke å være arrogant. Det jeg forsøker å gjøre gjennom min kritikergjerning, er å dele min entusiasme for musikk. Jeg håper det jeg sier, kan gi mulighet til å oppleve musikk på flere måter.

STV: – Jeg er enig med Magnus Andersson i at kvalitet er kriterium nr 1 når man setter sammen et festivalprogram. Så må man ha formidlingen i bakhodet. Hvis jeg skal rangere, står kvaliteten alltid øverst. Sånn tror jeg alle som lager festival, har det.
Deretter ble det åpnet for spørsmål fra salen.

Tilhører: – Hva gjør TKF for å oppsøke folk i stedet for at folk skal komme til dere?

Arnfinn Refsdal, Rikskonsertene: – Jeg har inntil nylig jobbet med Rikskonsertenes offentlige konserter. Hovedutfordringen der var også å få folk til å komme. Jeg forstår godt Stefan Bivands ønske om å leke med flere. Nå er de offentlige konsertene lagt ned, og Rikskonsertene driver oppsøkende konsertvirksomhet. Vi har arrangert skolekonserter lenge, men nå lager vi også arbeidsplasskonserter. Det er en annen virkelighet. Publikum er der, og du er nødt til å leke med dem alle, og hva gjør du da?

– Jeg er ganske fersk i å arbeide oppsøkende, men jeg oppmuntres av hva som skjer i vår oppsøkende virksomhet. Den siste skolekonserten jeg var på, var en strykekvartett som spilte for en ungdomsskoleklasse på Østerås. Kvartetten spilte blant annet musikk av Bartók som ikke er veldig tilgjengelig. De fikk fem minutter trampeklapp. Jeg tror det ligger store muligheter i å komme dit publikum er. Vi har stoff til å gjøre dem entusiastiske.
Student: – Skolen må lære opp barn og unge i klassisk musikk. Jeg hadde musikk et halvt år i 8. klasse, ikke noe i 9. klasse og et halvt år i 10. klasse. Jeg synes det er fint å høre dette bli sagt på et offentlig sted og i et faglig forum.

Student: – Jeg lurer på hvorfor dere har valgt en komponist som Maxwell Davies? Det finnes mye annen god musikk som er samtidsmusikk. Det ble skrevet en symfoni til Ringenes herre-filmen, for eksempel. Hvorfor kan dere ikke programmere slik musikk?

STV: – Jeg er åpen for å vurdere en filmkomponist, og åpen for tips. Maxwell Davies har en bred produksjon, og har skrevet mye for barn og unge. Han har et sterkt samfunnsengasjement, og kan fortelle mye om sin musikk. Det er uvanlig å bo på Orknøyene og samtidig være kongelig hoffkomponist på Buckingham Palace. Maxwell Davies er også utøvende musiker. Vi velger ofte festivalkomponister som spiller sjøl eller dirigerer. Man kan merke i musikken om komponisten har utøvende erfaring. Det er ikke noen forutsetning for å bli festivalkomponist på TKF, men det er noe vi har hatt i bakhodet.

Student: – Vi er ti elever fra musikklinja på Fosen og ble invitert hit, og det har vært veldig flott. Men jeg vil gjerne utfordre TKF til å komme til Fosen. Kan dere involvere folk som bor der, lage en teaser? Vil dere ha bøndene på besøk?

STV: – Det vil vi! Vi har ambassadørordning på endel steder utenfor Trondheim, men ingen på Fosen. Vi må bli bedre på det.
Student: – Ungdommer som meg forbinder navnet kammermusikk med gamle folk som knirker på en gammel cello. Hvorfor bruker dere det? Dere vil jo vise fram den aktuelle klassiske musikken.

STV: – Hvis du var i Frimurerlosjen i går eller i Stiftsgården, hørte du Mozart og Bach. Vi i TKF synes ny musikk er en viktig del av helheten i dagens musikk, men vi spiller absolutt ikke bare ny musikk. Det er kammermusikk vil vil presentere, fra Haydn til Maxwell Davies.
Tilhører: – Jeg tror formidling vil bli viktigere i åra som kommer. I norske aviser blir det mindre og mindre stoff om klassisk musikk. Klassisk musikk får færre klikk enn Åge Aleksandersen. TKF har gjort en kjempejobb, folk vet at det skjer noe i Trondheim nå. Filmfestivalen Kosmorama har ikke lykkes med det på samme måte.

Tilhører: – Peter Maxwell Davies snakket i går om hvordan han kunne høre hvilken retning vinden kom fra, i huset han bor i på Orknøyene. Tenk å leve i det huset, langt fra støy. Det må åpne sansene for lyd man vanligvis ikke legger merke til. Vi oversvømmes av inntrykk, av audiovisuell informasjon. Hva kan man gjøre for å bygge opp behovet for å lytte igjen?

KD: – Støy er et problem i samfunnet. Da jeg jobbet i organisasjonen Ny Musikk,, lagde vi en festival på kjøpesenteret Oslo City. Det var ikke bare for å møte mange publikummere, men også for å se hva som skjedde med musikken.

SB: – Jeg vil at folk skal høre på musikk også når jeg blir gammel. Når vi har fått folk til å komme, må vi også gi dem hjelp til å forholde seg til musikken. Hvis man hadde kommet på Eight Songs for a Mad King, og komponisten ikke hadde fortalt hva stykket handlet om, hadde det kanskje vært vanskelig for mange å forstå det. At han fortalte gav innsikt i hvorfor musikken var skrevet.

MA: – Det å lære å lytte er helt sentralt. Jeg merker forskjell hos studentene jeg underviser på Musikkhøgskolen. Oppmerksomhetsspennet blir kortere og kortere. Få har stereoanlegg, man lytter mens man går. Da jeg fortalte noen elever at jeg kunne lytte på en symfoni i en time, trodde de ikke sine egne ører. Musikkstudenter i dag hører ikke på en hel symfoni, mens da jeg studerte, var vi i Filharmonien nesten hver uke. Jeg vil ikke at samfunnet skal være enkelt. Mange bruker musikk som en slags kosemassasje. Jeg ønsker musikk som jeg kan vokse med. Og jeg er sikker på at evnen til å lytte kan utvikles.

STV: – Trøndelagsnytt skulle intervjue oss om festivalen. Vi foreslo også å spille musikk som hadde med TKF å gjøre, noe ganske tilgjengelig, Årstidene av Vivaldi. Da hørte vi programlederen si til produsenten: – Vivaldi? Nei, det er ikke P1-musikk. Det er utrolig at NRK har så strenge krav til formatering at man ikke kan spille Vivaldi på P1 selv når man snakker med en kammermusikkfestival.

Student: – Det snakkes om at man må forandre musikken for å gjøre den tilgjengelig, men jeg tror mange ville like klassisk musikk bare de kjente til den. Det er noe vi som driver med kammermusikk må være mer obs på. Vi må lage arenaer der det er enklere å høre klassisk musikk. Før var det én radiokanal i Norge som spilte alle sjangre. De som er 20-30 år nå, har så mange valgmuligheter at de kan unngå å høre for eksempel klassisk musikk.

IH: – Som avslutning vil jeg be de tre andre i panelet komme med en utfordring til TKF:

MA: – Jeg har skrytt mye av programmet som jeg synes er fantastisk. Men en utfordring kunne være å la ordet, samtalen om musikken, stå mer sentralt? Jeg liker at festivalkomponisten kommer til orde, og i programmet snakker kunstnerisk og daglig leder. Men hva med det vi gjør nå: ettersamtaler, seminarer, debatt? Jeg tror på å eksponere folk for noe de ikke er vant til, og vil slå et slag for mangfoldet.

KD: – Kritikere er de eneste som kan si akkurat hva de vil inne i sin lille boble. Jeg vil oppfordre TKF til å lage en liten en responsgruppe av folk som ikke kommer på festivalen, som dere gjerne vil i kontakt med.

HB: – Kan referenten få en replikk? Jeg er kritiker i Dagsavisen. Også kritikere må forholde seg til målgrupper. Redaksjonene skal selge aviser og nå ut bredt. Det bestemmer hvor ofte og hvilke konserter jeg får anmelde. Jeg kan selvsagt si hva jeg vil, men jeg opplever ikke at jeg snakker i en lukket boble. Kritikk handler om å holde i gang en offentlig samtale om musikk, og det gjør vi på mange måter, for eksempel i denne samtalen, eller når Ida Habbestad og jeg denne uka har holdt kurs for elever ved to musikklinjer i og rundt Trondheim. Kritikk handler ikke bare om å anmelde, men også om å utvikle et språk for å snakke om musikk.

IH: – Kritikere får også respons, både av redaktøren og av publikum. Hvis jeg skriver en uforståelig setning, ringer desken, og det hender også at det kommer telefoner fra lesere om noe jeg har skrevet. Det er bra å vite at folk leser det vi skriver.

IH: – Stefan Bigand, vil du gi en siste utfordring til Trondheim Kammermusikkfestival?

SB: – Uten utøvende musikere vil ikke konserter eksistere. Sånn sett representerer jeg og mine medstudenter framtiden. I Festspillene i Bergen har de en konsertserie som heter “Stikk innom”. Hver dag under hele festivalen spiller studenter ved Griegakademiet mindre konserter på dagtid. Jeg vil utfordre TKF til å lage en tilsvarende serie i Trondheim neste år!

Referent: Hild Borchgrevink